Ytringsfrihet

Religionsfrihetenes tyranni

Det finnes knapt et vakrere ord i statens pengekiste: religionsfrihet. Med utgangspunkt i religionsfrihet argumenteres det for forskjellsbehandling av kjønn og seksuell legning, for egne utdanningsarenaer med egne formål og for markering av religionen i det offentlige rom. Enhver som måtte oppleve at religionsfriheten sluker for mye i et felles samfunn, skal vite følgende: Det skyldes vår totalitære folkesjel. I alle fall hvis vi skal tro Espen Ottoson, informasjonsleder i Misjonssambandet.

Rita Karlsen , HRS

Etter at islam har satt religionsfriheten ettertrykkelig på den offentlige dagsorden, har også andre religioner fått en ny vår. Med enhver kritikk av lovreligionen islam, har man fått passet påskrevet som islamofob, fremmedfiendtlig og sekulær fanatiker. Veien fra at religiøst ståsted igjen er blitt et offentlig anliggende mer enn et privat, har slett ikke vært lydløs, men den har fått en ny innpakning: krav om religionsfrihet forankret i menneskerettigheter.

Det er bare at din tro og ditt krav om menneskerettigheter kan bryte med min tro (som ikke trenger være fornankret i noen gudeskikkelse) og mine menneskerettigheter. Men de (rett)troende har klart å plassere seg øverst i troshierarkiet. Der oppe kommer vel senere den interne maktkampen.

Kritikk av religioner har alltid vært viktig, både for samfunnet og for den aktuelle religionen. Men med et i praksis sekulært samfunn har religioner måtte innfinne seg med å spille andrefiolin på fellesarenaen, som styres politisk. Det fungerte fint – inntil Norge fikk ”et folk med tro”, som Jonas Gahr Støre noe uforvarende kom til å betegne muslimene under det første bråket med Muhammed-karikaturene. Dette ”folket med tro” forholder seg til en religion som ikke bare handler om hengivenhet til Allah og hans etterfølgere, men som handler om regler, praksiser og handlinger som må (eller ikke må) utøves i det offentlige rommet. Det vet noen å utnytte. Vi som ønsker å skille religion og politikk, er derimot de forvirrede sjeler.

I dagens Aftenposten, under tittelen ”Vår totalitære folkesjel”, kan Espen Ottoson, informasjonsleder i Misjonssambandet, fortelle oss at flere av argumentene som benyttes for hijabforbud er ”fundamentale angrep på religionsfriheten”. Vår demokratiske sinnelag er nemlig særdeles oppskrytt, ifølge den samme Ottosen. Vi får også vite at religionsfrihet visstnok ikke er så viktig for nordmenn likevel. Ammunisjonen henter Ottosen i debatten om forbud av hijab:

Samme intoleranse preger debatten om forbud mot hijab. Jeg forstår redselen for at småjenter blir påtvunget et plagg som stigmatiserer dem og blir skremt av historier om at muslimske jenter uten hijab blir trakassert. Det er gode grunner for at lærere vil se studentene inn i øynene, og derfor ønsker forbud mot burka og niqab, men hijab er noe helt annet. Hvorfor skal vi tvinge ei muslimsk kvinne å vise frem håret sitt?

Flere av argumentene som brukes til støtte for hijabforbud er fundamentale angrep på religionsfriheten. Selv finner jeg det tåpelig at kvinner bør dekke håret sitt for å unngå menns begjær. Men hvis enkelte muslimske kvinner faktisk har en slik overbevisning – og tenker annerledes om hårets sensuelle kraft enn nordmenn flest – så er det altså praktiseringen av deres tro som foreslås forbudt.

Mye motstand mot hijab forutsetter tankelesing. For hvordan vet vi at hijabbruk må handle om å hindre menns begjær? Mange kvinner har jo fortalt i norsk offentlighet at de ønsker å dekke håret for å markere religiøs tilhørighet.

Kanskje blir kvinner gjort til objekter for menns begjær hvis de må dekke håret sitt. I så fall kan samme argumentasjon benyttes for å forby silikonbryster (av såkalt kosmetiske grunner). Konsekvente feminister synes vel at det er like ille at kvinner skjuler sitt hår for ikke å vekke begjær som at de blåser opp brystene av motsatt grunn?

Noen som er like forvirret som meg? La oss nå for det første holde fast ved at forbud mot hijab har vært diskutert i forhold til to sentrale faktorer; jentebarn og i tilknytning til uniformer der det gjelder å fremstå som mest mulig verdinøytral (utover det som representerer staten Norge). Hva gjelder jentebarn klarer Ottosen å nevne dette i én setning, dertil uten å konkludere, hvilket kanskje handler om at han selv har et noe uavklart forhold til fenomenet. (Jenter ble raskt kvinner, som slik sett står for egne valg). Uniformsproblematikken berører han derimot ikke. Men kanskje det viktigste; det er ikke de med den totalitære folkesjela som har definert hijaben til å være et tekkelig stykke tøy med visjon om ikke å vekke menns begjær. Vi trenger heller ikke ty til tankelesing for å få informasjon om det, det holder lenge å holde seg til koranen og diverse tolkere av den. Og ja, det handler om å markere religiøs tilhørighet i det offentlige rommet – som verken jentebarn eller profesjonelle aktører i uniform bør bli belemret med, og vi andre i rommet trenger heller ikke bli belemret med deres religiøse tilhørighet.

Sammenligningen med silikonbryster sier kanskje mer om Ottosen enn silkonbryst-kvinner; flatbrystede kvinner blåser neppe opp brystene for å vekke Ottosens begjær, og de som gjør det i begjærets navn har i så fall valgt det selv. Den dagen jenter i barnehage og barneskolen begynner med brystforstørrelse, lover jeg Ottosen at jeg raskt skal være på barrikaden – som konsekvent feminist.

Men Ottosen ser det annerledes:

Intensjonen er gjerne den beste når innsnevring av religionsfriheten foreslås. Det handler om å bekjempe diskriminering og undertrykkelse. «Staten skal ikke finansiere diskriminering,» roper politikere i SV for å fortelle hvorfor de nekte statsstøtten til trossamfunn som motarbeider likestilling.

(Sjekk den: trossamfunn som motarbeider likestilling!)

Bak den forlokkende retorikken finner vi imidlertid pur intoleranse. I det øyeblikket bare de trossamfunnene som stiller seg bak norsk likestillingsideologi skal støttes, blir de som tenker og tror annerledes diskriminert.

(Altså: Hvis ikke vår tro blir grunnfundamentet i det politiske styringsgrunnlaget, blir vi diskriminert. Tenk hvis et politisk parti argumenterte på samme måte – latteren ville sittet løst).

Statens penger er ikke bare flertallets penger. Derfor er det urimelig at kristne, som også betaler skatt, fratas støtte fordi de vil at barna går i en kristen barnehage. Og når kommer forslaget om å ta barnetrygden fra muslimer som lærer opp barna sine i tradisjonelle kjønnsrollemønstre?

Men tenk etter Ottosen; hva er alt dette snakket om fellesskap? Om samfunn? Om solidaritet? Hvem og hva tjener det at ditt barn går i en kristen barnehage, naboens barn i en muslimsk barnehage og mitt barn i den offentlige barnehagen? Hvilket samfunn har tjent på å styre etter religiøse prinsipper?

Derimot skal Ottosen ha rett i at:

Totalitære tanker fremstår ofte forlokkende for den som er sterk i troen. Også kristne har sitt å beklage i så måte. Menneskers tro og overbevisning skal aldri bekjempes med alle midler. For noen midler er totalitære.

Takke seg til at jeg ikke er særlig sterk i troen, og derfor er det heller ikke ”menneskers tro og overbevisning” som skal ”bekjempes”. All den tid din og min tro ikke tar for mye plass i samfunnet er det intet å bekjempe, men vi skal kjempe for et samfunn med grunnleggende frihetsrettigheter – for alle.

Religionsfriheten fremstår mer og mer som et samfunns tyranni.