Rita Karlsen, HRS
Hvorfor har krenkelser (igjen) blitt legitime, ja sågar forsøkt fortsatt legalisert ved først å fjerne blasfemiparagrafen for så å ønske å gjeninnføre krenkelsesideen med ditto straffereaksjoner i andre deler av lovverket? Heldigvis ble sistnevnte stoppet, men hvordan kunne en rekke av våre folkevalgte foreslå noe slikt uten betenkeligheter? Er det egeninteresse, ingen interesse, (misforstått) medfølelse eller (ubevisst) frykt?
Kanskje de som støttet (støtter) krenkelsesideen i vårt lovverk er en salig blanding av overnevnte, men Tore Stubberud er uten tvil inne på noe vesentlig når han i ”Vår frykt for krenkelsen” sier at våre ytringer styres stadig mer av frykt. Derimot tar han kanskje vel hardt i når han hevder at ”Dagbladets trykking av karikaturen i februar skjedde ut fra norsk lov, men etter demonstrasjonene er en gjentagelse politisk umulig.” Politisk umulig er det neppe, men det er vel mer et spørsmål om hvem som orker å stå i – og opp mot – konsekvensene. Vi er blitt et forvent og lat folk, der vi imøteser at andre tar de kampene der vår egeninteresse blir truet.
Krenkelser ble tidligere forbundet med noe latterlig og pompøst. Krenkethet var for opplysningsoptimistene en hindring for et liv i frihet, og skulle begrenses gjennom blasfemi og fornuft. Mange trodde at blasfemiretten, og dermed ytringsfriheten, var en varig, kulturell ervervelse. Tanken var at religiøs og politisk blasfemi er en test av ytringsfrihetsnivået i forhold til det hellige. Opplysning var å tre ut av din selvpåførte umyndighet. Nå ser vi at krenkelsen har fått sin hellige makt tilbake.
Krenkelsen befaler.
Fremover vil mange ønske å «fritas for tapperheten og befris for trusselen om en voldsom død», som den tyske filosofen Hegel sa om borgeren. Krenkelsens territorium møter du når du underkaster deg sikkerhetskontroller på verdens flyplasser. Når du tar av deg skoene og bøyer deg på flyplassen, er det krenkelsen som befaler. Multikulturalismen hjelper til, og er en makt som advarer deg mot å tale ut ifra den du er, og truer med hvilken forferdelig vold som kan utløses.
I Sverige forsikrer regjeringen at de står last og bram med ytringsfriheten og Lars Vilks. I realiteten er Vilks utsatt for yrkesforbud. Ingen våger å stille ut hans arbeider, ikke engang da han på Esløv Biennale ønsket å stille ut en skulptur av drivtømmer. Og i Danmark vil tegneren Kurt Westergaards frisør ikke lenger klippe håret hans.
Skyves inn i frykten.
Jonas Gahr Støre øser også av frykten. Han snakker gjerne om «mangfold», men hans «store norske vi» er bare et annet navn på bydelen Grønland hvor du snart skal innlemmes. Der arbeider «moralpolitiet» for Støre, slik at vi ikke skal se hverandre som vi er, og ikke leve sammen som vi er.
Støres formaninger skyver oss inn i frykten. Han agiterer for tillit. Men han er kapitalist på sin hals og vet at han ikke kan administrere et samfunn uten frykt.
Krenkelse versus frykt er interessant. De som hevder seg krenket har i lang tid vært uten definisjonsmakt, jamfør den sovende blasfemiparagrafen og den økende bevisstheten om kritikk av for eksempel religioner, men krenkelser er nå tillagt en innebygd trusseldimensjon: Du skal frykte å krenke meg, for det kan få konsekvenser. Konsekvenser som du ikke vil like. Konsekvenser du skal frykte.
Men hvem er det som gir rom for slike trusler?
Stubberuds tolkning av Støre som en slags fryktens politiske administrator synes jeg passer dårlig. Støres ”nye vi” viser vel heller at Støre og hans like setter seg selv øverst i næringskjeden og dermed ikke har noe å frykte, i alle fall ikke i første hånd, fra en eventuell krenkelseskultur. Man har makt og posisjon nok til å heve seg over den. Men noen sosialdemokratisk tankegang er det ikke. Hvor ønsket utviklingen er, vet jeg heller ikke, derimot er den irreversibel og da blir definisjonsmakten enda viktigere – og her kommer ”multi-kulti-forskerne” inn:
En ønsket utvikling.
Den suverene, norske staten har selvfølgelig selv ønsket en slik utvikling. Støre vil være en bestyrer for dem som underkaster seg, enten det er muslimer eller etnisk norsk stemmekveg. Muslimenes trosvisshet har bare blitt støttet, gjennom penger og multi-kulti-forskere som produserer obskurantisme.
Det sensasjonelle ved Eias programmer er avsløringen av forskere som fra sine ideologiske avlukker lever av å resirkulere diffus makt. De bestyrer fryktens politikk gjennom en politisk korrekthet som den slovenske filosofen Slavoj Zizek har kalt «en skremmende sammenslutning av skremte folk».
Nei, de ledende norske politikere skjelver ikke av frykt, de vil ha fred og fordragelighet i det dannede hjem. Men samtidig legitimerer de fryktdimensjonen inn i politikken. Det avstedkommer mange ”ofre”, nettopp fordi noen gis rett til å hevde seg krenket (her kunne også HRS vært et eksempel, etter vår erfaring med hvilke påstander som får plass i offentligheten):
Mange ofre.
Frykten for krenkelsen flyter over i stadig flere områder, og krenkelsen imiteres i stadig nye retoriske figurer, som kommanderende avvik fra normal språkbruk. Den avsatte professor Arnved Nedkvitne er et offer for krenkelsen. «Når noen opplever ytringer som krenkende, er det overtrådt en grense» sa universitetsdirektør Gunn-Elin Bjørnebo under Nedkvitne-saken.
Også Nedkvitnes motstander, professor Jorunn Bjørgum, er krenket. Nettavisen Uniforum forteller at på grunn av Nedkvitne har Bjørgum «storgrått» på kontoret sitt. Hun «reagerer» sterkt på Nedkvitnes påstand om at hun «kommer fra en borgerlig, kapitalistisk familie». Hun vil rette opp skandalen og forteller at hun stemmer SV. Rune Slagstad og Pål Veiden har også med sin kritikk av Høgskolen i Oslo etterlatt seg en jamrende flokk med krenkede.
Uklar sone.
Krenkelsens makt til å definere venn eller fiende har skapt en uklar sone, en unntakstilstand. Der hvor staten skulle være fornuftens rike er det nå oppstått et diffust rom for irrasjonalisme og enveistoleranse. Toleransen mellom vestlig sivilisasjon og islam er blitt asymmetrisk (Zizek). Det finnes ingen gjensidighet i toleransenivået. Frihet for omvendelse fra kristen til muslim, mens motsatt vei kan medføre døden. Et forskjellig syn på kjærligheten mellom mann og kvinne, og ikke minst i synet på seksuelle legninger.
Denne asymmetriske toleransen kan ses som en edel del av vestlig sivilisasjon. Men den er primært en bekreftelse på multikulturalismens «kulturgjørelse av politikken». Islamistenes angrep på ytringsfrihet har aldri blitt møtt som hva det er; et politisk angrep på vanlige borgeres rettigheter, også muslimers. I stedet har noen definert radikale muslimer som et interessant kulturfenomen.
Skyldig i krenkelse.
Den danske medieforskeren Michael Skovmand hevder at krenkelsen har en spesiell grammatikalsk struktur. Sier du at «Jens slår Ahmed» er det en transitivkonstruksjon hvor subjektet Jens utøver en stygg handling mot objektet Ahmed.
Men sier du at «Jens krenker Ahmed» står vi overfor en «psevdotransitiv» som bare ligner på «å slå». Krenkelsens struktur betyr at forholdet mellom den som handler og den som utsettes for handlingen, nå er byttet om. Nå er det Ahmed som bestemmer graden av krenkelse. Jens behøvde ikke kjenne vedkommende, han behøvde ikke engang å ha hatt noe ønske om å krenke personen. Men han er objektivt skyldig.
Avgi frihet.
Men ikke alle har makt til å påberope seg en krenkelse. Den krenkede bestemmer seg på noens vegne. Her er ikke noe gjensidighetsforhold. Krenkelsen fungerer bare for den som har makt til å definere en objektiv fiende av religionen. En slik objektiv fiende kalles i vår politiske tradisjon for «hostis», som er noe helt annet enn «inimicus», den personlige uvenn. Derfor må du fremover nå strebe etter en risikofri upolitisk tilværelse og avgi friheten til høyere makter.
Jeg tror ikke krenkelsesmakten og offerrollen får et langt liv i Norge. Dess flere som opplever seg utsatt for noens påståtte krenkelser, jo flere får erkjennelsen av det asymmetriske. Utfordringen ligger i at det vil først skje når (også) de på toppene opplever denne vinden. Da vil man ha erfaringsgrunnlag til å oppfatte irrasjonalisme og enveistoleranse. Og man vil innse at den også rammer de man trodde man kjempet for:
Den islamistiske terrorismen og kynisk drømmende meningsprodusenter stempler muslimer som ofre. Mye ansvar ligger også hos politikere som har gitt så mye makt til fundamentalistiske «dialogmiljøer». En hovedperson bak disse feilvurderingene er utenriksminister Støre, som dolket Vebjørn Selbekk under karikaturstriden og tvang ham ut på en global unnskyldningsrunde. Nå, derimot, snur Støre seg smilende rundt og mener at begrepene «flerkulturell eller multikulturell» er blitt «flytende innholdsløse». Og plutselig er det ikke lenger uklokt å trykke karikaturene. Støre har blandet sine rettslige forpliktelser som utenriksminister med partiagitasjon og private meninger.
Uten humor.
Norsk innvandringspolitikk beveger seg nå fra et sosialt og økonomisk problemfelt til en ofring av europeiske menneskebilder og verdier. Innvandringspolitikken er blitt et politisk laboratorieforsøk ingen kan stanse, og ingen gjøre om på nytt. Men et samfunn hvor krenkelsen bestemmer kan bli autoritært, og uten humor, uten lyst, med dempede stemmer, og dødelig konvensjonelt. Derfor har moderate muslimer, og alle andre som ønsker ytringsfrihet, felles interesser.