En av de heteste debattene siste tiden har vært forbud mot hijab i grunnskolen. Mantraet fra mange politikerne har vært at man ”ikke kan forby alt man ikke liker”. Det er kanskje slik mange politikere tenker, men slik tenker ikke et politisert byråkrati. Der har man derimot over tid fått utviklet strategi for å få det slik en vil. Det etableres praksiser og retningslinjer som går i en bestemt retning, kanskje også i sammenheng med en eller annen rapport som metodisk ikke henger på greip – gjerne støttet opp av, eventuelt utarbeidet av, ”utvalgte” forskere. Byråkratiet er vel vant med å komme seg unna slikt. Det er sjelden noen går slike rapporter etter i sømmene, de samme flyter gjerne på sitt ”navn”, være seg om de heter Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Sosial- og helsedirektoratet (SHdir), Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) eller Statistisk sentralbyrå (SSB). Mange vedtak, rapporter og analyser fra disse direktoratene og ombudene gjengis i media, eventuelt brukes som sannhetsbevis for en eller annen sak, uten annen gyldighet enn opphavet.
Interessant blir det først når de samme direktorat eller ombud kommer i en eller annen konflikt med media. Da blir sistnevnte straks mer opptatt av førstnevnte. Eller for å si det på en annen måte, da rører pressen på seg som den fjerde statsmakt og vaktbikkja våkner. Et slikt eksempel så vi i skjæringspunktet mellom NRK og SHdir. Da NRK sommeren 2007 avdekket at norsksomaliske jenter på ferie i Somalia blir kjønnslemlestet, vekket det mange til livet – ikke minst i byråkratiet og deres ”utvalgte” forskere. NRK kom frem til at minst 185 norsksomaliske jenter var blitt lemlestet i Somalia de to-tre siste årene. Reportasjen vakte betydelig oppsikt, både i Norge og Somalia, og den norske regjeringen iverksatte en rekke strakstiltak. Samtidig skjøt debatten om helseundersøkelser av jenters underliv fart igjen. Det ble ikke like godt mottatt av alle. SHdir kom på banen – og det med en såkalt forskningsrapport utarbeidet av professor Aud Talle. Både rapporten og prosessen oste av bestillingsverk og egen agenda, noe jeg tidligere har avdekket. For SHdir og Talle var (er?) skjønt enige om at norsksomaliske jenter i særdeles liten grad utsettes for lemlesting. Talle gikk således i strupen på NRK, med sine egne forskrudde tall som sannhetsbevis, og kalte NRK – og alle andre som mente noe annet enn henne – for kunnskapsløse og for ”manglende profesjonalitet”.
Vi som har fulgt Talle opp gjennom årene er vel i liten tvil om hennes ståsted. Hvorvidt SHdir fortsatt mener at Talles rapport kan kvalifisere til ”den første konkrete tallfestingen av den grusomme skikken – utarbeidet av norske myndigheter”, vites ikke. Men sett i lys av hva som skjer på kjønnslemlestelses-området, så er det vel en del som tyder på at SHdir ikke akkurat ble veldig skadelidende. Talles troverdighet fikk seg kanskje et hardere skudd for baugen. Men jeg betviler ikke om det nettopp er SHdir som vil være behjelpelig med å reise henne igjen – eller det kommer en eller annen ”slagferdig” bok fra Talles hånd.
Det mest nærliggende eksemplet på ukvalifisert ”forskning” og utvalgte (det heter gjerne inviterte) forskere er å finne i IMDis nylige avlagte såkalte ”årsrapport” ved navn «Medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv». Jeg har omtalt denne skandaløse rapporten tidligere, men en mer substansiell omtale er å finne hos Minervas Jan Arild Snoen.
I dag har også ukeavisa Dag&Tid viet IMDis rapport oppmerksomhet, og sett den i en større sammenheng; da både med politisering av byråkratier og fremveksten av ”rasismeindustrien”.
Paradoksalt nok var det under Margaret Thatcher, den mest engelske av britiske statsministrar, at bruleggjinga av vegen mot den ideologisk forblinda multikulturalismen byrja. Etter raseopptøyar i London, Birmingham, Oldham og Liverpool vart direktorat etter direktorat, ombod etter ombod og etat etter etat skipa. Storbritannia skulle verta eit jamstelt land, og rasediskrimineringa – som openbert var eit stort problem – skulle bort. Men ein eller annan gong på vegen gjekk det gale, så gale at Tory-partiet no går til val på å fjerna det dei kallar politiske kommissærar. For alle desse hovuda som har ansvar for å overvaka offentlege etatar, medium og private verksemder, dei finn, og dei finn – Storbritannia vert visstnok berre eit meir og meir rasistisk land.
De finner og finner, ja, det er det vel en del av oss som har prøvd å påpeke en tid. Alt dette man ”finner” er både det som skal legitimere ens egen eksistens og som skal bevise at en ”hele tiden” har hatt rett. Det er således vel så mye en kamp om troverdighet og om egen karriere, og mindre om hvilke konsekvenser ”funnene” har for fremtiden i det aktuelle landet. For ”funnene” brukes til noe, ikke minst legges de ofte til grunn for fremtidig politikkutforming. Der får ”funnene” samme konsekvens; har et politisk parti utformet tiltak på diverse funn, er det særdeles vanskelig å gå tilbake på det. Da gjelder det heller å tilpasse terrenget til kartet. I Norge har dessuten rasismeindustrien ”funnet på” noe annet, og det er at vi ”alle er rasister uten at vi vet det selv”, den såkalte ”ubevisste eller skjulte rasismen”. Ideen ble lansert av Antirasistisk senter etter at de hadde hyret inn PR-rådgivere for å forbedre egen profil. For når man ikke finner noe, så er det jo skjult? Smart, sant? Men dumt. Og en av de viktigste innenfor det offentlige ordskriftet, Aftenpostens debatt- og kulturredaktør Knut Olav Åmås, bet på:” ”I Norge er den mest effektive rasismen helt usynlig,” skrev Åmås i en kommentar 10. mai 2008.
”Usynlig” rasisme vil ingen ha på seg at de har oversett (i motsetning til usynlighet hva gjelder for eksempel kjønnslemlestelse av norske jenter), og dermed handles det ”over en lav sko”:
Etter The Race Relations Ammendment Act (Tillegg til rasetilhøvelova) av 2000 er britiske lærarar forplikta til å dokumentera kvar einaste rasistisk handling og kvart einaste rasistisk utbrot på britiske skular. Sidan lova vart innførd, er det registrert 250.000 slike hending ar, og byråkratane, eller dei politiske kommissærane, hevdar at dette berre er toppen av isfjellet. No har Adrian Hart, ein dokumentarfilmskapar, skrive ei bok om fenomenet. I The Myth of Racist Kids. Anti-Racist Policy and the Regulation of School Life hevdar han at «oppfatninga om rasistiske born er i hovudsak ein myte».
Det var medan han laga ein film for regjeringa om rasistiske britiske skuleborn at Hart vart oppteken av problemstillinga. For det kartet han hadde fått utdelt, samsvara ikkje med terrenget. «Eg vart merksam på eit merkeleg og urovekkjande fenomen: I det moderne og kosmopolitiske Storbritannia, ein stad der rase vert mindre og mindre relevant, og der born ofte har vener frå mange ulike etniske grupper, er den dominerande rasismepåverknaden på borna nettopp antirasismepolitikken. For det er antirasismepolitikken til staten som held rasismen i live i ei tid då mange – særleg born – lever i eit stadig meir fargeblindt samfunn.»
Tesen om at det er statens arbeid mot rasisme som holder liv i rasismen, gir i alle fall meg mening. Ikke minst i samtaler med ulike mennesker med en eller annen innvandrerbakgrunn. De har over tid hevdet at rasismen ikke er å finne blant nordmenn, men blant sine egne. Og de samme har advart mot å la påstått rasisme få for stor plass. De har ment at det både skaper rasisme og buisness (ikke bare dem som jobber i industrien, men også blant dem som hevder seg utsatt for rasisme og således vil ha økonomisk erstatning).
Dag&Tid har helt rett – mekanismene er enkle, men gir desto mer uhyggelige konsekvenser:
Mekanismane er enkle. Ombodet for raselikskap (eit enormt statleg kontor) vil ha fleire rapportar, og då får dei fleire rapportar. Kvart einaste år sidan lova vart vedteken, har omfanget av rapportert rasisme gått opp. Dei siste tala syner at i fjor vart 29 prosent fleire elevar utviste grunna rasisme enn året før. Kallar ein unge ein annan «feit» eller «dum», skjer lite, men tek borna i bruk ord som «pakkis» eller «guling», er responsen enorm. Og når uregjerlege born oppdagar at éin type skjellsord har mykje større effekt enn ein annan type skjellsord, så nyttar dei innlysande nok desse, og i prosessen vert dei òg mykje meir merksame på ytre etniske kjenneteikn. Lærarane på si side er sjølvsagt livredde for å verta skulda for ikkje å taka rasisme på alvor, så dimed ser dei rasisme overalt. Resultatet gjev seg sjølv: Lærarane vert redde, og redde lærarar er dårlege lærarar. Dei fornuftige elevane på si side vil ikkje verta skulda for rasisme og held seg meir og meir saman med elevar med same etniske bakgrunn som dei sjølve. Skulane vert ikkje mindre rasedelte, men meir rasedelte, hevdar Hart. Staten har skapt det problemet han ville verta kvitt.
At utviklingen i Storbritannia følges i Norge er en kjent sak. For som Dag&Tid påpeker; før hadde vi bare Sivilombudsmannen som ivaretok personer som mente seg forulempet av staten, og det fungerte helt fint:
Fenomenet med politiske kommissærar grip om seg i Noreg òg. Før hadde vi Sivilombodsmannen, og det var det. Personar som meinte seg utsette for eit overgrep frå staten, hadde denne instansen å klaga til. Ordninga var og er ein suksess; ho hindrar nepotisme, særføremoner og byråkratiske overgrep. Men suksessen førde til krav om fleire ombod. Stortinget svara på krava og umyndiggjorde dimed seg sjølv. Politikarane laga ombod for born, helse, sosialstønad, kjønn og etnisitet, ombod som i sin tur – som alle andre byråkrati – rapporterer om stadig fleire avvik som har gjeve grunnlag for stadig større løyvingar og stadig fleire tilsette og stadig fleire rapportar. Konsekvensen er at stadig fleire nordmenn kjenner seg stempla som kvinnehatarar og rasistar.
No har motreaksjonane, som i Storbritannia, byrja å koma her heime òg. Og som vanleg når noko har vorte innlysande ufornuftig, er det Framstegspartiet som fyrst seier ifrå. Dei går inn for å leggja ned ei rekkje av omboda og direktorata. Om ikkje anna har dei mi fulle støtte.
Det er nok ikke bare Dag&Tids journalist Jon Hustad som støtter dette, antakelig hadde også Machiavelli jublet. Men de fleste andre forblir tause. Støttes noe fra FrP kan en jo bli smittet av en eller annen spedalskhet som vil følge en resten av livet. Særlig hvis en er forsker. Da kan du skyte en sort pil etter ethvert oppdrag fra det politiserte byråkratiet. Og da er du uten jobb. Enkelt og effektivt, sant? Men dumt.
Samtidig sier det noe om hvem som faktisk jobber i de ulike direktorat eller ombud, og hvilke strategier de i lang tid har kommet seg unna. Deres beskyttelse er således grenseløs, og jeg ikke bare antar, men har erfart, at meningskonformiteten får mange til å holde kjeft. Så vet en i alle fall at en kan forsørge familien litt til.
Ikke vet jeg hvor mange som støtter IMDis nylige avgitte årsrapport, men jeg frykter at flere byråkrater i diverse departementet og i rasismebusinessen har den som sengelektyre. Ikke minst fordi den utvider rasismeindustriens nedslagsfelt: de stakkars undertrykte muslimene. Det er nok ikke lenge for rasismeindustrien iverksetter prosjekter som retter seg inn mot muslimer som ”den nye underklassen”, og om den grusomme majoritetens islamofobi i den ”nye Norge”. (Håper Åmås har lært noe av forrige gang).
Førre veke la Integrerings- og mangfaldsdirektoratatet (IMDI) fram ein så tåpeleg rapport om norske avisers skildring av innvandrarar at til og med den alltid politisk korrekte Aftenposten fann å måtta taka avstand frå direktoratet på leiarplass. Eit sovjetisk sanningsministerium kunne vanskeleg ha gjort det betre enn IMDI. Berre tittelen, «Medieskapt islamfrykt og usynlige hverdagsliv», varslar om at hypotesen ikkje nett er open. ( … )
I føreordet skriv IMDIs direktør, den tidlegare Høgre-stats sekretæren Osmund Kaldheim (nei, det er ikkje berre Ap som tek vare på sine eigne): «Muslimer og personer fra Afrika opplever mest diskriminering i Norge. Det er også disse gruppene som får mest negativ omtale i media, og som befolkningen er mest skeptisk til.» Konklusjonen gjev seg sjølv, det er media som er problemet, ikkje innvandrarane, noko som vert stadfest av ingen ringare enn dei venstreradikale medieforskarane Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsen, som har vorte hyrte inn for å skriva delar av rapporten: «Som en av de sist ankomne gruppene til Norge har somaliere vært utsatt for en gjennomgående mistenkeliggjøring, som ‘de som ligger dårligst an på alle stati stikker’ når det gjelder tilpasning til det norske samfunnet. De har blitt rapportert om som gruppen med høyest arbeidsledighet, størst forbruk av sosial trygd, dårlige resultater på skolen, høy grad av kriminalitet og blitt knyttet til fenomener som tvangsekteskap, omskjæring, khatrøyking og vold.»
Dag&Tids Hustad svarer med Jan Aril Snoens ord: «Men dette er jo fakta! Skulle pressen la være å fortelle om negative forhold knyttet til en gruppe, fordi dette er ‘mistenkeliggjøring’?»
Hvis ingen har skjønt det enda, så er svaret JA. Derfor skal også HRS mistenkeliggjøres og helst fjernes fra jordens overflate. Derfor skal personer som Hege Storhaug, Sigurd Skirbekk, Hallgrim Berg, Asle Toje, Inger-Lise Lien, Hanne Nabitu Herland, Aslak Nore og stadig flere, nå også Dag&Tids Jon Hustad, latterliggjøres og henges ut på en eller annen ufordelaktig måte – og for alt i verden holdes unna maktkorridorer eller -posisjoner. De sier de gale tingene, så enkelt er det.
Men maktkampen for dem som i tiår etter tiår har sittet med definisjonsmakta, er tapt. Virkeligheten har innhentet oss ved at ” noko har vorte innlysande ufornuftig” og det lar seg ikke lenger skjule. Da kommer også den sure svie; tiltakene som må iverksettes må være enda mer treffsikre og brutale enn da problemene var mindre og mer håndterlige.
Derfor vil det fremover bli enda mer påtakelig å skifte fokus. Derfor vil vi stadig høre mer av frasen ”vi må konsentrere oss om det viktige”, det de som har hatt hegemoni på definisjonsmakt kaller de ”virkelige utfordringene”. Derfor vil vi bli overlesset av ”alt så går så godt”.
Så kan IMDi, SHdir, LDO og noen av aktørene i SSB fortsette å ”levere fakta”… hvis ikke media har våknet nå?