Rita Karlsen, HRS
Innvandrere som er utenfor arbeidsmarkedet utgjør en betydelig kostnad for samfunnet. Det er innvandreres ”markant mindre tilstedeværelse på arbeidsmarkedet som skaper en enorm sløsing med ressurser” – og som særlig i en finanskrisetid kunne vært med å gi et tiltrengt økonomisk løft. Dette er en av konklusjonene som Nykredits sjefsanalytiker Jakob Legård Jakobsen har kommet til etter å ha sett på arbeidstilknytning blant innvandrere i Danmark.
»Det er nok utopi at tro, at indvandrerne kan få helt samme tilstedeværende på arbejdsmarkedet som personer af dansk oprindelse. Men regner man ud, hvor stor en produktion de kunne bidrage med, hvis lige så mange af indvandrerne havde et arbejde, svarer det til en produktionsværdi på 24 mia. kr. om året, som ville vokse til 32 mia. kr. frem til 2040,« sier Jakobsen til epn.dk.
Siste tall fra Danmarks Statistik (DST) viser at ca. 56 personer av 100 innvandrere fra ikke-vestlige land er i jobb, mens tallet for personer av dansk opprinnelse er nesten 80 av 100. Til sammenligning kan vi se på noen tall fra Norge: Innvandrere fra Afrika og Asia hadde, og da etter 15 år eller lengre botid, fortsatt en så lav sysselsettingsgrad som 54 og 61 prosent i 4. kvartal 2008, mens gjennomsnittet for befolkningen med norsk bakgrunn var 72 prosent (SSB’s ”Registerbasert sysselsettingsstatistikk for innvandrere”, 4. kvartal 2008).
I den danske undersøkelsen heter det at hver sysselsatt på det danske arbeidsmarkedet skaper verdier for i gjennomsnitt 310.000 kr i året. Det sies ikke noe om hvordan dette tallet er fremkommet, men tallet ligner svært på det som HRS kom frem til i vår undersøkelse (jf. notat 2-2009: ”Tell ikke meg. Om innvandringen kostnader og velferdsstaten”). Der beregnet vi også verdiskapning ut fra sysselsetting. Den lavere sysselsettingen blant innvandrere har en effekt i forhold til redusert verdiskapning i form av BNP per innbygger (en mer indirekte langsiktig effekt fordi staten får mindre skatteinntekter). Men som kjent utgjør en betydelig del av Norges BNP oljen (den har jo ikke Danmark), men oljen er samtidig en ressurs som er uavhengig av Norges borgere. Vi forholdt oss derfor til BNP for fastlandsøkonomien, med andre ord holder vi utenfor alt som har med oljevirksomhet og sjøfart å gjøre, og slik sett vil tallene kunne sammenlignes med Danmarks tall.
Total BNP for Norge er 2 548 322 milliarder, hvilket utgjør 534.440 kr per innbygger. Derimot er BNP for fastlandsøkonomien i Norge på 1 829 854 milliarder, som utgjør 383.761 kr per innbygger og som ikke er så ulik danskenes tall på 310.000 kr.
For å beregne effekten av redusert verdiskapning i BNP (for fastlandsøkonomien) knyttet til innvandreres lavere sysselsetting, antok vi for enkelhets skyld at innvandrere har det samme gjennomsnittlige bidrag som befolkningen for øvrig. Dette ga følgende:
Innvandrerbefolkningen mellom 15 og 74 år hadde i gjennomsnitt 11,4 prosent lavere sysselsetting enn befolkningen med norsk bakgrunn. Dermed er det rimelig å anta at innvandrere også bidrar med et tilsvarende lavere BNP (for fastlandsøkonomien) per innbygger. Det ga at innvandrerbefolkningen i gjennomsnitt bidrar med et lavere BNP per innbygger tilsvarende 44.000 (43.749) kr per innbygger. På sammen måte kunne vi beregne at ikke-vestlige og innvandrere med flyktningbakgrunn bidrar med et inntektsfall i verdiskapningen som tilsvarer henholdsvis 62.500 (62.553) kr (ut fra 16,3 % lavere sysselsetting) og 92.000 (91.719) kr (ut fra gjennomsnittet av sysselsetting for afrikanere og asiatere på 23,9 %) per innbygger per år.
Årsakene til at effekten av den lavere sysselsettingen blant innvandrere blir så stor, er at innbyggernes arbeidskraft, både kvinner og menn, er vår viktigste ressurs. Da får det også store utslag når nesten halve den voksne befolkningen blant flere innvandrergrupper er på trygd og ikke i arbeid. Selv blant den store innvandrergruppen med bakgrunn fra Pakistan var kun 48 prosent av befolkningen sysselsatte. Blant innvandrere fra Somalia og Irak var kun 36 og 47 prosent sysselsatte. HRS konkluderte med at på sikt vil en så lav sysselsetting være uforenlig med vår skattebaserte skandinaviske velferdsmodell – som også er sammenlignbar med danskenes.
I den danske undersøkelse er de kommet til at arbeidsstyrken i dag kunne vokse med 77.000 personer hvis innvandrere hadde samme sysselsettingsgrad som personer av dansk opprinnelse. Det betyr at 310.000 kr multiplisert med 77.000 ville gitt den danske stat 24 milliarder ekstra i året. Våre tall (jf. op.cit. HRS-notat) tilsa at med dagens innvandrerbefolkning i Norge på 508 199 personer, vil det redusert nettobidrag og kostnader tilsvare 24,7 milliarder kr per år når pensjoner holdes utenfor. Inkludert pensjoner utgjør innvandrerbefolkningens reduserte nettobidrag og kostnader 15,7 milliarder kroner. Et forsiktig anslag knyttet til dagens innvandring ligger trolig et sted i mellom, altså et redusert nettobidrag på mellom 16 og 25 milliarder kroner. Relatert til dette kom fallet i verdiskapningen per innbygger, som følger av den lavere sysselsettingen blant innvandrerne. For innvandrergruppen i alt er et forsiktig anslag en reduksjon i BNP (for fastlandsøkonomien) per innbygger på 44 000 kr per person. Med dagens innvandrerbefolkning vil dette kunne tilsvare en reduksjon i verdiskapningen på 22,4 milliarder kroner.
Også i Danmark er det spesielt innvandrerkvinners manglende deltakelse på arbeidsmarkedet som bidrar til redusert BNP:
»En væsentlig forklaring på den store forskel er, at danske kvinder i betydeligt større udstrækning end i andre lande er på arbejdsmarkedet. Desuden betyder det noget, at især de første indvandrere ikke havde så høje kvalifikationer som danskerne, og mange kunne ikke få arbejde, fordi danske virksomheder ikke ville betale en høj dansk løn for det lave kvalifika-tionsniveau,« forklarer tidligere overvismand og økonomiprofessor Torben M. Andersen om baggrunden for skævheden.
Samtidig forventes det at etterkommerne (den såkalte andregenerasjon) vil bidra til å utligne sysselsettingstallene:
I takt med at indvandrernes efterkommere har fået en dansk uddannelse, vil en del af forskellen udlignes.»Men vi kan desværre også se, at især drengene blandt efterkommerne fortsat sakker bagud i uddannelsesniveau. Det er om ikke andet en ridse i lakken i det skolesystem, som mange mener, kan bryde den sociale arv,« siger Torben M. Andersen.
Men hvis etterkommerne skal bidra til utligning, er det også avhengig av at innvandringen reduseres og at dem som er utenfor arbeidsmarkedet kvalifiseres inn:
Både han (Andersen, min anm.) og Jakob Legård Jakobsen peger på det afgørende i, at man prøver at få fat i den tabte ressource.
»Lige nu lider vi under en meget lav økonomisk vækst, og det kunne være et væsentligt bidrag, hvis vi fik flere indvandrere ind på arbejdsmarkedet,« siger Jakob Legård Jakobsen.Desuden er det hele velfærdsmodellen, der bliver angrebet, siger den tidligere overvismand Torben M. Andersen.»Hvis det ikke lykkes, kan det true hele sammenhængskraften i det danske samfund og dermed underminere opbakningen til hele vores velfærdssamfund. Så ud over de oplagte økonomiske årsager er det i høj grad afgørende, at få rettet op på det af socialpolitiske årsager,« siger Torben M. Andersen.Begge peger på, at regeringen har taget vigtige initiativer til at rette op på ubalancen, nemlig ved at øge de unges uddannelsesniveau generelt.
Som våre beregninger viser den danske undersøkelsen at dagens innvandring er en betydelig kostnad. Men vi regner med, som vi presiserte i vår undersøkelse, at noen uansett vil avvise slike tall som en tilnærmet skremselspropaganda som ledd i å stoppe innvandringen. Slike påstander er både å gå bakvendt og blind inn i fremtiden. Det bør være viktig å synliggjøre at innvandringen koster, og at type og andel innvandring har betydning på sikt for velferdsstater. Som vi påpekte i vår undersøkelse er innvandreres bidrag til fellesskapet høyst forskjellig. Videre er den fremtidige eldrebølgen, og dens forventede kostnader, også er knyttet til innvandrerbefolkningen. Men vel så viktig: Det viser viktigheten av at den arbeidsføre delen av befolkningen faktisk er sysselsatt. Kun slik vil vi kunne forvente å opprettholde, om enn ikke på dagens nivå, velferdsgoder relatert til for eksempel trygde- og stønadsordninger.
Samtidig er Norge i en annen situasjon enn Danmark på grunn av de norske oljeressursene, men det kan også sammenlignes med å pisse i buksa en kald vinterdag for å holde seg varm – gleden er kortvarig, og det kan bli meget verre etterpå. For all den tid Norge kan lene seg på oljen og oljefondet (pensjonsfondet) vil nok en rekke velferdsordninger holdes i hevd en viss tid, men det vil kun være snakk om tid. Det er en illusjon at oljefondet vil være tilstrekkelig til de fremtidige utgifter. Som både våre og de danske beregninger viser er den viktigste formuen innbyggerens arbeidskraft og bidrag til fellesskapet.