Rita Karlsen, HRS
Kvinnen kom til Norge i 1989, og noen år etter kom mannen som ektefelle. Paret ble introdusert for hverandre av familie i Tyrkia, og giftet seg etter en måneds bekjentskap. Etter at mannen hadde avtjent verneplikt i Tyrkia ble han gjenforent med sin kone i Norge.
Ifølge dommen skal mishandlingen ha begynt med en gang mannen kom til Norge. Mishandlingen skal ha foregått frem til mannen ble arrestert i 2009. Han skal også ha blitt dømt for vold mot kona ved en dom i Drammen byrett i 1996. Senere flyttet familien til Holmestrand, men mishandlingen fortsatte, nå også mot to barn født i 1993 og i 1995, senere også mot to yngre barn.
Kona skal ofte ha blitt mishandlet flere ganger i uka med slag, spark, lugging, dytting, spytting og forgiftning som også medførte skader, psykisk mishandling ved kontroll av utseende, valgfrihet og kontakt med andre personer, trusler og trakassering. I tillegg skal mannen ha holdt familien tilbake i Tyrkia med vold og trusler, blant annet ved å true med kniv under en ferietur i 2008. Han hindret også kontakt med svigerfamilien i Drammen.
Det går fram av dommen at barnevernet i Holmestrand relativt tidlig ble varslet om problemer i familien. I mars 2007 ble det holdt et møte der også politiet var til stede og en av de mishandlede døtrene. Hun fortalte om vold og trusler, og det ble opprettet straffesak. Men da moren ikke ønsket å forklare seg, ble saken henlagt på grunn av bevisets stilling sommeren 2008.
Etter at moren og barna slapp ut av Tyrkia på ettersommeren 2008, ble det på nytt levert anmeldelse. Etter nye avhør av hele familien ble det besluttet å gi faren besøksforbud. Da han kom til Norge i september i fjor, ble han pågrepet og har senere sittet i varetekt. Men også denne gangen trakk kona påtalebegjæringen tilbake, men saken ble likevel fremmet.
I retten forklarte tiltalte, også støttet av fagfolk, at hans militærtjeneste i Tyrkia hadde medført flere alvorlige trefninger med geriljagrupper. Han hevder å lide av krigstraumer, men retten fant han likevel strafferettslig tilregnelig. For det kom også frem at mannen hadde vært enda mer voldelig i Tyrkia. Der skal han ha følt seg ”friere”. Retten la således til grunn at han hadde evne til å styre sitt sinnelag, og tiltalte fikk dermed ikke fullt gehør for at hans krigsopplevelser lå til grunn for hans voldelig adferd. Retten mener at han har handlet med forsett. Hans kulturelle bakgrunn la retten ingen vekt på.
Det kom også frem at mishandlingen og kontrollen handlet om at mannen var redd for at kone og barn var blitt for norske. Han sjikanerte både kona og den eldste datteren på det groveste ved å kalle dem “horer”.
Ifølge dommen har forholdene vært svært belastende for barna og de kan ha fått varige følger. En av døtrene sa i retten at hun følte at hun ikke hadde hatt noen barndom.
Ved siden av dommen på to år og ti måneder må den nå 38 år gamle uføretrygdede mannen, som både er norsk og tyrkisk statsborger, betale sin tidligere kone og deres felles barn til sammen 740.000 kroner i erstatninger og oppreisning. Mesteparten går til den tidligere kona, som også har fått nedsatt ervervsevne etter mishandlingen.
Han ble videre ilagt forbud mot kontakt med den ene av døtrene – i fem år fra den dato han løslates fra soningen av dommen.
I retten kom det fram at det er frykt for hva mannen senere kan komme til å gjøre. En av døtrene sa i retten at tiltalte skal ha sagt at “når han kommer ut fra fengselet, skal han lage et helvete”.
Historien som kan leses i Jarlsberg avis er så ”klassisk” at man kan nesten gråte. Skal dette få fortsette til evig tid, eller vil det politisk bli tatt noen grep som kan stoppe slik fremferd? Ikke bare er det en rekke skjebner som lider stor overlast, men det har også et økonomisk aspekt. For hvorfor er mannen i det hele tatt i Norge, gitt at han frykter det ”norske”? At han er uføretrygdet er nok mye av svaret. Når han dertil kan ha ødelagt for andres muligheter, både sin kones og sine barns, til fullverdig deltakelse i det norske samfunnet, har mannen medført mer skade enn hva som kan aksepteres. Bedre blir det ikke av at familien er redd for hva mannen kan finne på etter endt soning.
Mannen bør fratas sitt norske statsborgerskap og utvises for evig tid.
Politikerne kan heller ikke lenger sitte med hendene i fanget. Vi vet at dette ikke er en isolert hendelse, til det er vitnesbyrdene for mange. For eksempel ville en 24-årsgrense og et tilknytningskrav som de har i Danmark kunne forhindret at ekteskapet kom i stand, men som kjent er det jo nærmest rasistisk å tenke slik. Derimot glimrer motstanderne med sitt fravær av alternative tiltak. Det blir dyrt, både for ofrene og for den norske stat.