Barn i utlandet

På liv og død: ”Hvis jeg roper høyt nok”

Gårsdagen ble benyttet til å lese boken til Anne Cecilie Hopstock, ”Hvis jeg roper høyt nok. En mors kamp for sine barn.” Å følge den pågående dekningen i media av den såkalte Skah-saken, gjør inntrykk: det er som om media ikke vil ta innover seg at en kvinne og hennes to barn like godt kunne blitt drept i Marokko som at de nå er i en viss form for trygghet i Norge. Nå handler det nær sagt ”kun” om det etter internasjonale konvensjoner var legitimt at ambassaden ikke forlot barna på gata da de ba om hjelp, men at de ble kjørt til et avtalt sted, der Hopstocks fortrolige tok dem videre ut av Marokko. Hva om de to barna til Skah hadde blitt drept, noe som er høyst reelt? Hva hadde medias vinklinger vært da? Og; går det an overhodet å sammenlikne Norge og Marokko – to land med helt ulike menneskerettslige standarder? Dessuten; er det ikke naivt å tro at norske myndigheter ikke opererer på tvers av interessene til et lands myndigheter, eksempelvis når tvangsgiftede barn trenger en nødhavn og trygg hjemreise?

Hege Storhaug, HRS

Først, la dette være klart: HRS er selvsagt helt enig i at Norge som stat vanskelig kan sende soldater til utlandet på særoppdrag for privatpersoner. Men det er ikke dette saken handler om – hvis vi skal tro regjeringen, og det er det god grunn til. Det handlet om to barn med norske og marokkanske statsborgerskap som kidnappes og stenges inne av en voldelig far – også han med dobbelt statsborgerskap – dertil en far som synes å være ekstremt fastlåst i æreskultur og også å inneha en psykiatrisk diagnose. Dessuten er det en privatperson, ”Petter” (tidligere politi), som har hyret inn soldater som igjen på fritiden har hjulpet til – altså var ikke norske myndigheter direkte involverte i verken planer eller aksjonen. Den var privat.

Ambassaden var derimot involvert direkte i to situasjoner, ved at ambassaden (etter godkjennelse av UD) valgte å åpne residensen for barna da de selv søkte en nødhavn, og det ble også valgt å ikke sette barna på gata da de flyktet videre sommeren 2009. Barna ble etter avtale med moren kjørt til et møtepunkt, der ”Petter” tok hånd om dem og loset dem ut av landet sammen med andre hjelpere med tilknytning til forsvaret.

Etter å ha lest den rystende boken til Anne Cecilie Hopstock – og når man vet at virkeligheten så godt som alltid er mye verre enn beskrevet mellom to permer – så er det nærmest et under at det så langt ”gikk bra til slutt”. Et tre års helvete kunne like gjerne endt med tap av liv. Det er heller ikke til å unngå å la tankene gå til grunnløse asylsøkere og alle rettigheter de har i søknadsprosesser i Norge, og hvordan godhetsregimet likevel roper på flere rettigheter. Hvor er de samme stemmene når norske barn er maktesløse ofre for ekstreme forhold i utlandet? «Ute av syne, ute av sinn?»

Hopstocks sine barn hadde knapt en eneste rettighet da faren Khalid Skah, fengslet dem i Marokko og mishandlet dem grovt. Moren, Anne Cecilie Hopstock, må være laget av noe spesielt; tross all motstanden i det norske byråkratiet, ga hun ikke opp kampen, men det måtte to forhold til for å lykkes; svært modige barn som selv klarte å flykte til ambassaden, og profesjonelle norske hjelpere (politi, soldater, hyret av Hopstock, som sier at hun ikke visste at soldatene var soldater). Dramaet går en actionfilm en høy gang. Og aksjonen for å få barna ut av landet, der den voldelige faren hadde alle rettigheter etter marokkansk lov, først og fremst fordi han etter landets islamske lover som mann har foreldreretten ved skilsmisse, kunne endt i en katastrofe.

Katastrofen kan fremdeles innhente Hopstock og barna. Han har lovet aldri å gi seg før han får barna tilbake. Skah fremstår som et erkeprodukt av muslimsk æreskultur, altså frykt- og trusselkultur: Løgn og benektelse, og en besettelse om aldri å gi seg, aldri å innrømme feilsteg eller faktiske forhold – om så beviset legges foran nesa hans. Slik fremstår Skah, noe som ikke minst er tydelig i dette TV2-intervjuet fra i fjor; han er en helstøpt ”æresmuslim”. Han snakker konsekvent om sine rettigheter. Som han sier det: Jeg vil ”forsvare mine barn og mine rettigheter resten av livet”. Norske myndigheter har handlet ”mot menneskerettighetene”. Han påstår at han aldri har vært voldelig. Norsk myndigheter er ikke til å stole på. Derfor kan han ikke komme tilbake til Norge for å kjempe for barna i en rettssak her, for her er det ”diskriminering” mot utlendinger som gjelder. Men han skal ”forsvare” seg ”med alle midler”, ja, ”til siste sekund i livet”, sier han.

Jeg tror han. Til siste sekund.

Denne ærespsyken kan således få konsekvenser for Hopstock og barna så lenge Skah lever. Å gi opp og erkjenne at han kanskje ikke har opptrådt helt sympatisk og ærlig, er et for stort nederlag å leve med. ”Skah-saken” kommer således til å være hans viktigste virke og mentale næringskilde i uoverskuelig fremtid. At Aftenposten melder at Hopstock, barna og advokaten lever med et sikkerhetsregime nå, er derfor ikke overraskende, men svært trist, særlig for de belastede barna.

Media har langt på vei likebehandlet partene i denne saken ved å snu situasjonen på hodet: hva om marokkansk ekspoliti og soldater tok seg inn i Norge og hentet ut barn? I all verden; Marokko og Norge er to verdener menneskerettslig. Hvorfor ikke heller spørre: hvordan er det mulig at marokkanske myndigheter lar en åpenbart voldelig og antakelig psykisk syk mann fengsle barna og utsette dem for grov vold, og når barna klarer å flykte, overleverer de samme myndighetene dem tvert tilbake til Skah? Hvilket forhold har egentlig Marokko til menneskerettighetskonvensjoner? Hvilken respekt har landet for barns ukrenkelighet? Snudd på hodet: det hadde vært strålende hvis norske myndigheter var på nivå med Marokko, og et annet land med en høy menneskerettslig standard hentet ut barn som Norge sviktet.

Dessuten; hva om ei 17 år gammel norskfødt jente oppsøker den norske ambassaden i Rabbat med familien i hælene etter at hun rømmer fra et tvangsekteskap. Uten pass står hun livredd i resepsjonen og tigger om hjelp, og hennes historie er troverdig. Ikke har hun pass, ikke flybilletter. Hva hadde blitt gjort? Jeg er ganske sikker på at dette hadde skjedd: jenta hadde blitt sluset rett i sikkerhet på norsk jord i Rabbat, familien hadde blitt avvist i den samme resepsjonen (antakelig med at ”vi kjenner ikke saken, vi må sjekke mer før vi kan si noe”), og ambassadepersonell hadde fulgt henne i skjul til flyplassen og inn på flyet hjem til Norge. At jenta også har marokkansk statsborgerskap, hadde blitt satt til side. Saken hadde blitt definert innunder nødretten, akkurat der Skah-saken definitivt hører hjemme.

Det kommer til å bli mange Skah-saker i årene som kommer (uten en så profilert far, selvsagt). HRS føler seg rimelig sikker på at innen dette feltet vil vi se klarere retningslinjer bli utformet, ikke nødvendigvis retningslinjer som VG og andre får innsyn i. Av hensyn til å kunne redde flere barn.