Rita Karlsen, HRS
En av de myter som er i ferd med å feste seg i det norske samfunnet, og som en del selvoppnevnte talsmenn for islam vet å holde varm, er at det er en økende muslimhets i Norge så vel som i resten av Europa, ja for så vidt hele verden og sikkert også resten av universet. Grunnen synes enkel; diskusjon om islam, der selvsagt fokuset blir på de negative aspekter som all religionskritikk er i sitt innhold, gjør at noen – noen – opplever seg fornærmet, tråkket på og det nye ”in-uttrykket”: spyttet på. Er man for eksempel mot arrangerte ekteskap, motstander av hijab, uenig i at kvinner skal arve halvparten av mennene, motstander av halamat, skeptisk til Tariq Ramadans budskap, mot kjønnslemlestelse, er man islamofob og driver med muslimhets. Da prøver noen å få det til at muslimer er den svakeste gruppen som blir forfulgt; vår tids jøder.
Inkonsekvensene er flere. Å kritisere en religion, og hva gjelder islam: en politikk, er ikke ensbetydende med at man kritiserer dens tilhengere. Muslimene burde således juble over all den oppmerksomheten islam får i offentligheten, kvesse sine argumenter og stolt forfekte hvorfor de følger islams vei. Men nei da, all oppmerksomhet, som de for øvrig ofte selv bringer til torgs ved forsvarstaler for at det ”ikke har noe med islam å gjøre” eller ”ikke har kunnskap om”, tolkes negativt. Kort sagt: ingen får lov å si noe stygt om islam, for da kan muslimer bli såret. Samtidig stilles det særkrav, for eksempel at jenter ikke skal ha svømmeundervisning hvis det er gutter/menn tilstede, og når noen tar til motmæle til slike særkrav viser forsvarerne gjerne til ”grunnleggende menneskerettigheter” og/eller ”religionsfrihet”. Så og si aldri tas den grunnleggende debatten om hvorfor særkrav skal gjennomføres eller hvorfor særegne praksiser må ta plass i det offentlige rom, for eksempel hvorfor skal småjenter gå med hijab? Fraværende er også debatten om konsekvensene, både på et individ- og samfunnsnivå.
Islamdebatten i det offentlige ordskifte handler ikke sjelden om ”for eller imot”, i betydningen at noen prøver å se ulike fenomener i sammenheng med islam, mens andre avviser slike koblinger nettopp av den grunn at muslimer kan oppleve seg hetset. Ikke sjelden hevder sistnevnte at førstnevnte ”maler fanden på veggen”, og prøver gjerne å fremstille muslimer som mest mulig ”lik oss” – i betydningen ”ikke særlige religiøse”. Eller motsatt: at de er et folk med sterk tro (som igjen gjerne kobles mer til kultur enn til religion). Da utenriksminister Jonas Gahr Støre under Muhummedkarikatur-bråket manet til respekt og henviste til at vi måtte huske at Norge ”hadde fått et folk med tro”, uttrykte han egentlig det flere av oss med økende uro registrerer: islams inntog i det offentlige rom påvirker i stigende grad samfunnsutviklingen, altså politikken.
Norge, og Europa for øvrig, har blitt ”velsignet” med en sekulær samfunnsorden, selv med en statsreligion. Våre religiøse valg, eller mangel på sådant, er i størst mulig grad blitt henvist til det private rom – og det viktige; de aller fleste av oss har vært fornøyd med det. Det betyr ikke at kristendommen har vært fraværende for samfunnsutviklingen, heller tvert om, men det har da også vært kritikken av kristendommen og dens organisering, gjerne fra innsiden, som har bidratt til skille mellom politikk og religion. Med islams økende innvirkning har dette endret seg, jeg mener dertil at det har endret seg radikalt, og jeg opplever av vårt politiske lederskap ikke tar det alvorlig nok. Tvert om mener jeg den overdrevne ”respekt” som politikere, journalister og andre utgir overfor islam, kan være en farlig vei å gå: Ved å ikke kritisere fenomener knyttet til islam, kan det bidra til fremveksten av radikale muslimer, eller det jeg kaller islamister. Et eksempel i så måte er den trygghet som Mohammad Usman Rana utviste da han skrev kronikken ”Den sekulære ekstremismen”, og som Aftenposten kåret til kronikkvinner. Kort etter kom en ny, trygg islamist på banen i samme avis, med den selvforklarende overskriften: ”Jeg, en stolt islamist”.
Mitt sentrale poeng er at vi ikke skal utvise ”respekt” for islam, hvilket ikke er det samme som at vi er respektløs overfor muslimer.
Debatten om islam i samfunnet må tas – om enn jeg innrømmer én ting; jeg er så lei av islam at jeg nesten ikke finner ord. Heldigvis er en del av mine muslimske venner også det, samtidig som det faktisk er dem som oppmuntrer meg til å fortsette. For de ønsker ikke være gisler i et det de opplever som et mer og mer muslimsk samfunn, men som ei sa: – Dette er en kamp dere nordmenn aldri vinner, at dere orker, gir du en muslim fingeren så tar han hele hånda.
Så da er det bare å fortsette. Dessverre.
NTB-melding: Muslimer føler seg ikke religiøst diskriminert i EU
Aslak Nore i Klassekampen:– Ingen norsk islamofobi
Ali Esbati i Klassekampen: Advarer mot islamofobi
Demontrasjon mot islamhets, av Dagbladet.no omtalt som ”antirasistisk markering”. Se også omtale av partiets Rødt tidligere ønske om samme markering.