Rita Karlsen, HRS
Aftenposten forteller i dag om afghanske Mohammad, eller Abdul som han tidligere kalte seg, som har løyet seg til opphold i Norge.
–Jeg har innrømmet at jeg oppga feil reiserute da jeg kom til Norge 2000. I tillegg hadde jeg oppgitt et annet navn i Finland. Men jeg var redd. De som smuglet meg inn sa at jeg kunne bli sendt tilbake dersom jeg oppga riktig reiserute, sier Mohammad.
Det heter videre at han kom til Norge i 2000 etter en reise via Russland. Til finsk politi oppga han navnet «Abdul». Deretter dro han til Norge via Sverige og søkte asyl som Mohammad, som han sier er hans egentlige navn. Mohammad fikk så opphold i Norge av UDI på humanitært grunnlag. To år senere kom kone og to barn på familiegjenforening. Nå har både far og barn fått avslag på sine søknader om statsborgerskap. De skal være blant 207 afghanere som har klaget på avslag om pass.
Med andre ord har Muhammad løyet om reiserute samt at han vært innom flere land før han kom til Norge. Om han også har søkt asyl i disse landene, sier saken ingenting om, men om norske myndigheter kjente til at hans reiserute ville han etter all sannsynlighet blitt returnert til det første landet. Selv om Mohammads løgner ble oppdaget, har han altså likevel fått opphold i Norge. Men Mohammad hevder at han løy for han var ”så redd”, hvilket det kan stilles spørsmål ved: hvorfor løy han hvis han likevel hadde gode muligheter for opphold? Hvorfor fortalte han ikke at han hadde vært i land som Finland og Sverige? Man kan jo mistenke at han aller helst ville ha opphold i Norge, og da måtte ”det bare stå til”. Selv forklarer han løgnene slik:
–Jeg gjorde en stor tabbe. Jeg fryktet at de skulle kaste meg ut og tilbake til krigen i Afghanistan. Alle mennesker kan gjøre en feil, og jeg ble lurt av dem som smuglet meg hit. Da politiet oppdaget dette, fikk jeg en bot på 5000 kroner. Jeg trodde jeg hadde gjort opp for meg, helt til både jeg og mine barn fikk avslag om statsborgerskap, sier Mohammad.
Hvem ”dem” skulle kaste han ut? Finnene, svenskene? Han er blitt ”lurt” av smuglerne – lurt til hva? Å lyve om navn og reiserute? I mine ører henger ikke dette på greip. Mohammads og andres løgner er med på å undergrave asylinstituttet, og fører til at tusenvis av andre er med på å opprettholde geskjeften til menneskesmuglere – likevel presenteres hans historie i Aftenposten som om det er norske myndigheter som gjør noe galt ved å reagere. Når nesten alle av asylsøkerne mangler identitet, og dertil så mange ikke viser interesse for å samarbeide for å konstatere identiteten, er det forståelig at norske myndigheter ikke kan åpne opp for slike ”tabber”.
At også Mohammads barn nektes pass, kan diskuteres, kanskje særlig etter at barna er fylt 18 år. Men hvor ”sinte” barna er for at de er i Norge – uten pass – heller enn i Afghanistan, stiller jeg meg mer tvilende til, men Mohammad bruker argumentet for hva det er verdt:
–Barna mine er sinte på meg, og sier til meg at de straffes på grunn av mine feil. Jeg vil så gjerne at de får norsk pass, så de kan reise hvor de vil og kanskje skaffe seg utdannelse i USA. Jeg vil ikke skylde på UDI eller UNE, men jeg håper Norge vil samarbeide med afghanske myndigheter med å fastslå vår identitet, mener Mohammad.
Det som gjør meg mest skuffet og forbannet, er at HRS i årevis har jobber for de ”usynlige barna”, det vil si barn med innvandrerbakgrunn som forsvinner fra Norge. Langt de fleste av disse barna har nok norsk pass. Antakelig er dette barn som dumpes av foreldrene i eksempelvis land som Somalia, Irak, Pakistan, uten at særlig mange vier disse barna særlig omsorg og oppmerksomhet. Er det så bedre at barn stenges ute fra Norge, enn at de stenges inne? HRS avdekket i april at fjorårets skoleår viste at hva gjelder barn i grunnskolealder (6-15 år) så mangler i underkant av 4.000 barn i Norge. Aftenposten fant det ikke verdig å vie et ord, ikke engang på en plass til en NTB-melding. Hvor er disse barna? Hvilken omsorgssituasjon lever disse i? Hvilken skolegang får de? Nei, skal vi tro Aftenposten er det nok viktigere å vie oppmerksomhet til de 3.400 barna som er i Norge uten pass.