Rita Karlsen, HRS
Så lenge, det vil si i en uke, fra 4 til 10. februar, alt så ut til å ligge til rette for at det ble tillatt med hijab til politiuniformen, så var det stille fra paraplyorganisasjonen Islamsk Råd Norge (IRN). Men etter gårsdagens kursendring fra justisminister Knut Storberget (Ap), så er både de og andre heldigvis kommet tungt på banen.
Til Dagbladet.no sier Shoaib Sultan fra IRN at nei til hijab både vil ”knuse muslimer jobb-drømmer” og at ”religionsfriheten svekkes uten hijab”. Men kanskje det viktigste Sultan kommer med, er at han forteller hvorfor bruken av hijab er så viktig for muslimske kvinner.
– Det er et religiøst påbud, sier Shoaib Sultan, generalsekretær i IRN, hvorpå han senere presiserer:
– Hijab er ikke et symbol slik motstanderne hevder å tro, men en religiøs plikt, sier Sultan.
Et religiøst påbud eller en religiøs plikt kan vanskelig sidestilles med et fritt valg. Skal vi tro IRN skal muslimske kvinner bruke hijab. Hijaben er ikke noe symbol (per definisjon er et symbol: tegn, gjenstand, person, handling eller lignende som representerer, anskueliggjør noe abstrakt eller åndelig). At hijaben er et religiøst påbud var også konklusjon til Abid Raja (V) på gårsdagens debatt på Tabloid. Og selv om Raja mener det skal åpnes for religiøse symboler til/på politiuniformen, så ser han helst at slike symboler ikke benyttes. (Ja, var det plutselig symbol). Men på spørsmålet om David-stjernen kan brukes på politiuniformen, mente han at dette ikke var nødvendig, nettopp fordi den ikke er et religiøst påbud – som hijaben. I Rajas verden prøver han å få dette til å handle om valgfrihet. Men hvilken valgfrihet ligger i det, hvis det er religiøst påbud/plikt å bruke hijab? Mener han at religiøse påbud/plikter ikke er nødvendig å følge?
Slik sett er det flott at IRN har sluppet katta ut av sekken. Det handler altså ikke om frihet, i betydningen valget om å vise religiøs tilhørighet, feminisme eller annet. Ikke minst fremkommer forsøk på en slik strategi i et innlegg i Dagbladet i dag, forfattet av student Ali Rana. Under tittelen ”Umoderne motstand mot hijab” skriver han blant annet:
For å leve i harmoni må vi ha respekt for individuell frihet. For oss som har vært så heldige å bli kjent med personer som bærer hijab, vet vi at det ikke kun handler om å vise tilhørighet for en trosretning, men for disse kvinnene handler det også om religiøs selvrealisering, feminisme og styrke. Hvorfor skulle vi i all verden ikke åpne for dette? Vi klager stadig over dårlig integrering i Norge, men nå som vi har et konkret vedtak for å vise at Norge er for alle uansett tro, bør vi støtte dette.
Merk dere introen: ”For å leve i harmoni må vi ha respekt for individuell frihet.” Vi har relativt lang respekt for individuell frihet i Norge. Individuell frihet har gått hånd i hånd med ønsket om å bygge et sterkt felleskap. Vi skal ha de samme rettigheter og plikter, og noen grupperingers behov, ønsker eller følelser skal ikke ha forrang fremfor andres. Det er faktisk derfor vi er imot hijaben på steder man burde kunne forvente mest mulig verdinøytralitet, som eksempelvis i politiet. Etter frihetsargumentet, prøver Ali Rana å koble individuell frihet opp til hijaben: For den handler altså ikke bare om å vise tilhørighet til islam, men den handler også om ”religiøs selvrealisering, feminisme og styrke”. Det kan være at hijaben for noen (kanskje flere menn enn kvinner?) representerer dette, men all den tid hijaben er et religiøst påbud så høres dette unektelig innholdsløst ut. (PS: Rana og andre sier konsekvent ”bære” en hijab. Man bærer en krone, men bruker en hijab).
Ideen om at hijab skal fremme integrering, begynner heldigvis også å fremstå som det det er: taktikk. Muslimske kvinner som ikke ønsker å bruke hijab, kan altså legitimt, dertil med loven i hånd, unngå dette i yrker der hijaben ikke er tillatt. Det motsatte vil altså være med på å tvinge kvinnen til å måtte gi etter for et religiøst påbud. Kvinner som nekter å ta av seg hijaben, må ta konsekvensene av det. Enten ved å ta seg en jobb der hijaben er tillatt eller la være å jobbe. Utfordringen er derimot de kvinner (og ikke minst barna) som ikke tør ta av seg hijaben, men det problemet løser vi altså ikke ved å legitimere hijabbruken, tvert om.
Den innbakte ”trusselen” som ligger i integreringskortet må snart ut i lyset. Det kan synes som om regjeringen, ikke minst justisministeren, har gått seg vill i dette. Det kan ikke være slik i Norge at man skal kunne tvinge frem ett eller annet, i denne sammenheng kaste på båten nøytralitetsprinsippet til politiuniformen, for ellers ”vil vi ikke ta del i samfunnet”. Så kan det til dette bemerkes: Jo, men vi vil endre samfunnet. Til det vil jeg svare: Prøv gjerne på det, men slike endringer vil jeg gjerne være delaktige i. Når 2 av 3 i VGs måling 7. februar, 89 % av ca 171 000 på Dagbladets måling og 42 000 på Facebook (de to sistnevnte i skrivende stund) sier nei til hijab i politiet, burde det være en folkelig pekepinn. Noen muslimer kan ønske å påtvinge det norske samfunnet et islamsk uttrykk, men det norske folk sier altså nei takk. Det er derimot ikke ensbetydende med at man er imot islam, som blir brukt som neste taktikk-kort.
Dette merkelige islamofobi-ordet som til stadighet blir benyttet når man kritiserer islam eller noe knyttet til islam, for eksempel hijaben eller krav om halalmat i fengsler, har av en eller annen grunn fått betydelig makt. Det er liksom ingen som vil bekjenne seg å være mot islam, og man kan jo undre seg hvorfor. Det er ikke særlig mange motstandere av eksempelvis kristendommen som synes å ha særlige problemer med å flagge et slikt standpunkt. Samtidig har en sneket inn en dobbelbetydning i ”islamofobien”; er man kritisk til religionen (og det politiske) islam, som er man også motstandere av muslimer. Og da kommer minoritetsordet – vi er så få, vi er i mindretall (i Norge) med det innbakte budskapet; derfor må vi tas hensyn til. En kritiker til kristendommen ville derimot neppe automatisk bli oppfattet som å være motstandere av kristne, få eller mange. Til Dagblader (lenket over) sier Sultan i IRN at de ser ”en stadig mer aggressiv tone overfor den muslimske minoriteten.” Han slipper unna å konkretisere dette, hvilket er trist. For jeg har en mistanke om at kritikk av islam per definisjon blir oppfattet som ”aggressivt”. Det skaper ikke noe godt klima for dialog, som er det tiltaket som blant annet IRN har tilkjennegitt som nødvendig for å skape et velfungerende flerkulturelt samfunn. Nå skal vi (majoriteten, antar jeg) derimot akseptere dette og hint. Sultan sier til Dagbladet:
– De som følte at de endelig var i ferd med å bli akseptert vil i så tilfelle føle at deres innsats for et bedre samfunn ikke blir verdsatt. De vil føle seg ekskludert og at deres drømmer om en karriere i forsvar eller politi blir knust. De vil føle at de må velge mellom assimilering eller segregering, sier Sultan.
Hijab til politiuniformen løftes altså opp til samfunnets pest eller kolera: assimilering eller segregering. Og så var det noen påstår at hijab er et ubetydelig lite tøystykke?
Det fine med forslaget om politi-hijaben er at den synes å ha fått flere til å våkne. Ikke minst kan dette skyldes det modige standpunktet til Sp-prinsen Ola Borten Moe, et standpunkt som han fremførte på en glimrende – og prinsipiell – måte blant annet i gårsdagens Tabloid. Hans innsats kan også ha åpnet for at flere politikere, i ulike politiske leirer, tør bekjenne sin tvil til religiøse symboler til uniformer, samtidig som langt de fleste synes opprørt over den elendige behandling av saken av regjering generelt og Justisdepartementets spesielt. Eirin Lund (Ap) sier til VG Nett at hun er mer skeptisk enn positiv til hijab som del av politiuniformen. Det samme er leder i Stortinget kommunalkomité Tore Hagebakken (Ap) og Gunn Karin Gjul (Ap) i stortingets familie- og kulturkomité. Flere Ap-kilder som VG har snakket med, sier de ble svært irriterte da Storberget i VG i går bekreftet meldingen som siden forrige uke hadde ligget på departementets nettside, hvor det sto at det er «besluttet at Politiets uniformsreglement skal endres slik at det gis anledning til bruk av religiøst hodeplagg sammen med politiuniformen». VG skal de også kjenne til at det mektige fylkeslaget Oslo er kritisk. I dag gikk også en SV-er ut mot forslaget. Til VG Nett sier Amir Payan i Hordaland SV seg uenig med sine partikolleger og støtter ikke forslaget om å tillate hijab til politiuniformen. FrP har signalisert sin motstand siden saken ble kjent, men i utgangspunktet regnet flere med at KrF og Venstre ville stille seg bak forslaget. Den støtten ser ut til å slå sprekker. KrFs Hans Olav Syversen sier til Dagbladet.no at han personlig er skeptisk, men at saken skal drøftes i partigruppen i dag. Skeptisk er også Venstre-leder Lars Sponheim, mens Høyre-leder Erna Solberg mener at hijab-forslaget er så lite gjennomtenkt at det vil bli trukket tilbake, melder Dagbladet.no. I samme reportasje kommer det for øvrig fram at justisminister Storberget ikke vil tillate jødekalott til politiuniformen. Det er med respekt å melde mer umulig knyttet til Storbergets egen definisjon, som han lanserte i går – nemlig ”tildekking av hår”, dertil begrenset tildekking av hår. For kalotten må da oppfylle en begrenset hårtildekning, mens hijaben, som også dekker skuldre og hals, neppe oppfyller samme ”begrensning”.
Men vel så viktig er det at politiet selv uttrykker sin motstand. Det er velkjent at Politiets fellesforbund ikke støtter endringen av politiuniformreglementet, i tillegg til at de opplever seg overkjørt i saken. I dag går også politimesteren i Søndre Buskerud, Christine Fossen, og politimesteren i Vestfold, Bendicte Bjørnland, ut mot forslaget, og krever et verdinøytralt politi, skriver NRK.no.
Derimot mener politi med religiøse symboler i Storbritannia at det ”bare” skiller seg ut ved hodeplaggene, og som en av dem sier til BBC ifølge NRK.no:
– Jeg er troende muslim, jeg ber og jeg faster. For meg føltes det riktig å vise fram min sterke tro også i jobben, sier Rukshana Begum.
For meg føles det ikke riktig. Er det på dette nivået debatten skal ligge? Det viktigste nå er at debatten føres på et prinsipielt grunnlag.