Religiøse og politiske symboler

Fandens publikum

Politisk redaktør i Dagsavisen og Ap-mann, Arne Strand, fornekter seg ikke i dagens analyse av den politiske håndteringen til justisminister Knut Storberget (Ap) i den siste tidens sentrale saker; blasfemi-saken, hijab-saken og forlengelse av åremålsstillingen til politidirektøren.

Rita Karlsen, HRS

For de av oss som trodde at en av bærebjelkene i det norske demokratiet innbefattet en offentlig diskusjon om sentrale spørsmål, ikke minst de av prinsipiell karakter, kan med Arne Strands holdning bare bøye hodet i skam.

Med klar adresse til justisminister Knut Storbergets prinsippløshet og amatørskap, forteller Strand hvordan det hele burde ha politisk foregått, og han setter det norske folk bastant på plass. Strands innlegg er ikke bare skrevet i etterpåklokskapens navn, det kan nærmest anses som et diktatorisk manifest.

Hva gjelder blasfemi-saken skulle bare justisministeren gått til statsminister Stoltenberg (Ap) og sagt at han fikk gjøre samferdselsminister Navarsete (Sp) til justisminister. Så kunne hun selv fronte et blasfemiforslag i Stortinget, siden Storberget var imot forslaget. Strand synes å tro at en slik fremferd er allmenn praksis i en koalisjonsregjering, for han er sikker på at da ville ”Stoltenberg satt ned foten”.

For en eventuell forlengelse av åremålsstillingen til politidirektør Ingelin Killengreen, der justisministeren har politisk ryggdekning hos sine egne både i regjeringen og i Stortinget, der skal Storberget bare kjøre på. Det eneste han burde ha forsikret seg på bakrommet var at Killengreen faktisk kommer til å søke.

Når det gjelder hijab-saken, ligger den på ”et annet plan”. Her er det den politiske nesen til justisministeren som har sviktet, da hijaben representerer ”politisk sprengstoff”:

”Hijab-saken ligger på et annet plan. I den saken sviktet justisministerens politiske nese. Han burde ha forutsett at han med hijaben beveget seg ut i et politisk minefelt. Justisministeren skulle derfor ha sikret seg politisk ryggdekning i regjeringspartiene før han labbet ut i feltet. En ting er at politiet ikke liker at noen fikler med uniformen deres. Det er en håndterbar affære. Mange i korpset var i sin tid skeptiske til at kvinner i politiet fikk gå med skjørt. Langt mer problematisk er det at det er mye politisk sprengstoff i hver eneste tråd i de muslimske kvinnenes religiøse hodepynt.”

At hijaben representerer politisk sprengstoff, er det flere som har forsøkt å påpeke den siste tiden, mens flere av de som ønsker hijaben velkommen til politiuniformen har degradert hijaben til et ubetydelig ”tøystykke”. Men så kommer den politiske redaktøren helt ut av kurs:

”På venstresiden vil mange oppfatte retten til å bruke hijab som god integreringspolitikk og likestilling. Venstresiden har tradisjonelt vært mer opptatt av integrering enn av uniformer. Men det er også folk på venstresiden som ser på hijab som kvinneundertrykking og som prinsipielt er mot bruken av religiøse symboler på uniformer.”

Han påstår altså noe så eventyrlig som at venstresiden – tradisjonelt – har vært mer opptatt av integrering enn av uniformer. Det kan være at jeg har gått glipp av noe svært sentralt i historien, men i min villfarelse har jeg gått rundt og innbilt meg at nettopp uniformeringen, likheten, én for alle, alle for én, har vært et bærende prinsipp på venstresiden. Mao-uniformen er vel slik sett en sentral pekepinn. Jeg er enig med Strand at dette også handler om integrering, men da integrering i betydning at ingen skulle skille seg ut. Likheten skulle hviske ut alle klasseskiller. I dag heter dette visstnok assimilering – hvis det relateres til det ”fleretniske og -religiøse samfunn”.

Strands poeng er uansett krystallklart: venstresiden vil integrering og likestilling – i klar motsetning til høyresiden og flertallet av det norske folk (!), verken mer eller mindre:

”På høyresiden rår islamfrykten. Der er saken opp- og avgjort for lengst. Høyresiden sier et rungende nei til hijab. Det gjør antakelig også flertallet i det norske folk. Fremmedfrykten trives godt på grasrota.”

Ingen tvil om at Strand er opphøyd fra ”grasrota”, og hadde han fått bestemme ville han visstnok aller helst byttet ut folket. Samtidig skal vi vite at hijab-saken nå er ”tapt”:

”Uansett hva vi måtte mene om bruken av hijab i politiet, burde justisminister Knut Storberget ha oppdaget det politiske minefeltet før han ga grønt lys for bruk av hijab. Da eksplosjonen kom, slo han retrett. Men da var det for sent. Saken er tapt. Det blir ikke en eneste hijab å se i norsk politi. For å si det med Ibsen denne gangen: «Se, det fikk fanden fordi han var dum og ikke beregnet sitt publikum.»”

Gadd vite hvem som er Strands publikum. Gud bedre.