Rita Karlsen, HRS
Fremmedfrykt er et begrep som har fått godt fotfeste i det norske samfunnet. ”Norskfrykt” er et ord jeg aldri har tenkt, og ikke vet jeg om det er godt begrep en gang. Men jeg trenger det. Etter helgens hendelse, eller rettere sagt; reaksjonen på helgens hendelse fra justisminister Knut Storberget (Ap), trenger jeg et begrep som kan benyttes opp mot fremmedfrykt og rasisme, og som slik sett er like godt, eller dårlig for den saks skyld, som det dette begrepet skal refereres opp mot.
Flere, eller rettere sagt tre, hendelser de siste månedene får justisminister Storberget til å fastslå at rasismen er på frammarsj i Norge. Dette støttes av organisasjoner som SOS Rasisme, et organ som Likestillings- og diskrimineringsombudet og personer med innvandrerbakgrunn.
– Jeg er veldig bekymret for situasjonen, både i forhold til enkeltsakene vi har sett, og det alvoret som er knyttet til sakene. Særlig det som skjedde på Hvalstad opprørte meg og mange andre, sier Storberget til NRK.no
Skuddene mot Hvalstad asylmottak i Asker utenfor Oslo ble utført av en 50-årig advokat. Han har erkjent at han skjøt mot mottaket, der en 16-årig somalisk asylsøker ble alvorlig skadd. Politiet mener at skytingen var rasistisk motivert, men selv viser mannen og hans advokat til 50-åringens sykdomsbilde. Ikke ulikt ”den forklaring” vi har fått på andre saker, som for eksempel den 41 år gamle mannen som gikk amok med kniv på trikken i Oslo der en ble drept og flere alvorlig skadet, trippeldrapet på de norskpakistanske søstrene på Kallbakken, 31-åringen fra Vietnam som drepte sin gravide kone på trilletur med deres datter på 18 måneder på Prinsdal utenfor Oslo, den 30-årige afghanske asylsøkeren som drepte sin kone i deres felles leilighet på Furuset med deres datter på 18 måneder tilstede, eller den usbekistanske eksmannens drap på gravide Anne Grete Vollum (35) og hennes niese Cicilie (7) i Overhalla. Dette er et utdrag av saker jeg i farten husker, og som jeg erindrer ble forklart ut fra sykdomsbilder, psykiatri eller som ”stemmer i hodet” – og jeg vet at det er akkurat det jeg gjør nå som er det ”farlige”.
Men det er dessverre slik det er, og disse hendelsene fortjener også sin oppmerksomhet. Det er ikke slik at bare etniske norske angriper, dreper eller voldtar. Det gjør innvandrere også, og igjen – dessverre – statistikk avdekker at ulike innvandrergrupper er overrepresentert på ulike kriminal- og voldtektsstatistikker. Men mens etniske norske overgrep kan relateres til fremmedfrykt eller rasisme, så har vi ikke samme ”selvforklarende” forklaringsvariabel den andre veien. Noen av hendelsene hører helt klart hjemme i psykiatrien, mens andre hører hjemme i en verdikollisjon med det norske samfunnet (betegnet som av meg som norskfrykten). Noen av overgrepene fra etniske norske mot innvandrere hører hjemme i psykiatrien, andre tilhører rasismepotten.
Men, er det ene mer alvorlig enn det andre? Er det ikke nettopp denne utviklingen langt de fleste kjemper mot?
Ute i samfunnene leves det liv, folk møtes, folk ser, folk hører, folk erfarer. Ikke alle vi møter og ikke alt vi ser og hører eller erfarer, er like bra. Men ”noe” er på kollisjonskurs i det norske samfunnet, og det tar flere og flere til orde for. Noen bryr seg ikke om at skoler kjønnsdeler klassene for å ikke støte muslimer, andre bryr seg om det. Noen bryr seg ikke om kjøttet de kjøper er halalkjøtt, andre kan bare ha det, og noen er sterke motstandere av slaktemetodene. Noen bryr seg ikke om småjenter ikles hijab, andre fordømmer det som en seksualisering av barn. Noen er motstandere av arrangerte ekteskap fordi det er innenfor disse tvangsekteskapene foregår, andre aksepterer, om ikke respekterer, denne ekteskapskulturen. Ja, vi er blitt et flerkulturelt samfunn – på godt og ondt.
Dette innebærer derimot ikke at enhver kritikk av innvandrede tradisjoner, praksiser og verdier, er en kritikk av personer. Det er ikke frykt for mennesket, det er en motstand mot en negativ utvikling av samfunnet – som slett ikke alle deler. Og det bør være greit, så lenge det kan diskuteres i det offentlige rom.
Men det kan det ikke. Da skapes det et undertrykk, og det undertrykket kan slå ut i uønskede ord og handlinger. Så lenge ethvert kritisk spørsmål til innvandring eller integrering/inkludering blir møtt med beskyldninger om fremmedfrykt eller rasisme, er det nettopp dette som skapes. Og: bloggsfæren blir et yndet utblåsningssted, som i anonym form kan ta de ekleste former. ”Antallet nettsteder og blogger med høyreekstrem orientering har økt og innholdet er mer rasistisk og truende enn tidligere, heter det i trusselvurderingen for 2008,” skriver Dagsavisen.no. Det tror jeg på, på samme måte som det blir mer og mer personsjikanering som pågår. Mye foregår i nettsfæren, og antall nettsteder med ”potethumor” (kritikk fra innvandrere mot det norske samfunnet) har også økt.
Det er ikke bare en uønsket utvilkling, det er en farlig utvikling. Særlig fordi mange i nettsfæren forholder seg til noen favorittsteder, og får således sin virkelighetsoppfatning derfra.
Men når Storberget & co. retter skytset ensidig mot etniske norske, og forlanger at vi på nytt stiller opp i demonstrasjonstog slik som vi gjorde etter Benjamin-drapet, er det nok mange som reagerer. Hvorfor forlanger ikke Storberget samme opprøret mot kriminalitet og overgrep begått av innvandrere? Nei – fordi det er enkelthendelser, mens nå er altså det bevist at rasismen er på frammarsj. Er den det, bør man stoppe opp et sekund og stille seg spørsmålet: Hvorfor?
Men Storberget går lengre enn det. Han regelrett utnytter situasjonen til å koble det sammen med kommuners mindre velvillighet til å etablere asylmottak. Regjeringen har ført en politikk som har skapt en situasjon som stiller dem overfor problemer, og som tydelig er i strid med dem de styrer for. Kommunene sier ikke nei til asylmottak av rasistiske grunner, som samtlige kommuner har påpekt, de sier nei fordi de ikke mener å ha nødvendig kapasitet. Og det handler ikke bare om mat og husrom, det handler om integrering, og det handler om befolkningssammensetting. Klart Storberget vet det, men han velger heller å slå politisk mynt, og knaller også til, sammen med likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås, om ansvaret FrP har i den kommende valgkampen. Generalisering er tabuet, men selvsagt ikke å generalisere hele det norske folk, inkludert ordførere, til å være fremmedfiendtlig:
– Vi må være klar over at det å generalisere er alvorlig overfor innvandrergruppene, og at slik generalisering kan legge grunnlaget for hatrelatert kriminalitet. Selv om vi ikke ønsker det, kan noen komme til å «tippe over», på grunn av slikt.
Fremskrittspartiet er en eksponent for denne generaliseringen, mener Storberget.
– Noe av forverringen rundt språkbruken rundt asylsøkere må Frp også ta ansvar for, tilføyer han.
Men også politikere i alle de andre partiene bør gå i seg selv nå, tilføyer justisministeren.
– Jeg har hatt besøk av ordførere fra kommuner som har bedt om å få bygge åpne fengsler, og de samme kommunene har sagt nei takk til asylmottak.
Dette sto det ikke mye respekt av. Interessant er det jo også når det kommer samtidig med at en undersøkelse fra Scentio forteller at flere nordmenn er for innvandring enn mot innvandring. Men igjen skal vi ”gå i oss selv”. Ser ikke Storberget at hans holdning ikke er noe bedre enn det han beskylder FrP for? Det finnes en virkelighet – som vi riktig nok oppfatter forskjellig – men, like fullt er det denne virkeligheten vi må forholde oss til. Og mye av forklaringen på hvorfor dette er så vanskelig fant jeg i dag ”ufrivillig” forklart av en journalist; Trine Eilertsen i bt.no. Hun har kvaler i forhold til å anmelde boka til den somaliskfødte Amal Aden (pseudonym). Hvorfor? Jo, hun frykter reaksjonene. Hun frykter at det kan gi vann på mølla til dem som hevder at det skjer ubehagelige ting i det flerkulturelle Norge.
Under tittelen ”Prisen for å fortelle” skriver Eilertsen:
I høst kommer flere viktige historier fra innvandrermiljøene i Norge. De kan være vanskelig å viderefortelle.
Ved siden av tastaturet mitt ligger boken «Se oss». Boken, som er skrevet av en anonym, somalisk jente i Oslo under pseudonymet Amal Aden, er sjokkerende lesning. Jeg vil gjerne fortelle om boken, og mener den er viktig. Men nå sitter jeg her og grubler på hvor lurt det er å gjøre det. I GÅR SKREV kollega Hilde Sandvik et intervju med psykolog Svein Ramung på side 3 i BT. Han drøftet forholdet vi har til løgn og sannferdighet, og stilte blant annet spørsmål ved om løgn alltid skal være diskvalifiserende for mennesker som prøver å komme inn i Norge. Teksten ble lagt ut på bt.no, og leserne ble bedt om å komme med synspunkter. Nå har jeg akkurat sittet og lest disse synspunktene. Og det er da jeg blir i tvil om jeg skal skrive om «Se oss». BOKEN ER ET rasende oppgjør med det somaliske miljøet i Oslo. Forfatteren ber desperat om hjelp fra det norske samfunnet i håp om å få slutt på kvinnemishandling, kjønnslemlestelse og systematisk kvinneundertrykking. Hun utleverer sitt eget miljø på direkte vis, og forteller om somaliske menn som gjør ingenting, bortsett fra å tygge khat. Etter å ha lest responsen på Ramung-intervjuet, kan jeg levende se for meg nettdebatten etter en tekst om denne boken. På nettet bobler det frem, rasismen og fremmedskepsisen, og det foregår selvsagt i anonym form. Få av bidragsyterne står frem med meningene sine. Kunnskap er fraværende, nyanser et skjellsord. En bok som «Se oss» ville passe perfekt inn i bildet mange av debattantene har laget seg av menneskene som kommer til Norge av ulike grunner. MEN LAR JEG være å skrive om boken fordi jeg ikke vil gi ureflekterte, anonyme debattanter nok et billig argument, tar jeg opp igjen en tradisjon som preget norske myndigheter og medier i årevis. Da var vi så redde for å bygge opp under fremmedhat at vi heller lot være å fortelle om de vanskelige sidene ved flerkulturelle samfunn.
De talende kriminalitetsstatistikkene ble knapt omtalt, og det ble regnet som ufint og invaderende å ta opp at kvinner er svært ufrie i flere av kulturene vi møtte. Det tok over 12 år fra Norge forbød kjønnslemlestelse av jenter til et foreldrepar faktisk ble stilt for retten for det. Det sier litt om hvor lite prioritert arbeidet har vært. Og det forteller alt om hvor mislykket norsk integreringspolitikk har vært.
Foreldreparet som Eilertsen refererer til, er antakelig det paret der mor ikke ble varetektsfengslet fordi hun var gravid, der far er sluppet ut, og der de fortsatt nekter å hente hjem til Norge de fire døtrene som har vært holdt i Gambia siden 2003. Samtidig som denne saken er nå synes helt utenfor medias interesse. Fordi?
Men Eilertsen har mer på hjertet; hun mener Adens bok er næring for FrP – og deres generalisering:
JOURNALIST PER ANDERS HOEL skrev i Vårt Land i går om asyldebatten som er blitt så blå. Idet Jens Stoltenberg tok et steg til høyre med innstrammingene i asylpolitikken, måtte Siv Jensen og Frp svare med å gjøre det samme. Temaet er en vinnersak for Frp, som er avhengig av å fremstå som tøffest i klassen mot innvandrere og asylsøkere. Dermed skjerpet Siv Jensen retorikken. I RedaksjonEN mandag leverte hun formuleringer som «De sliper fingertupper, og de holder på». «De» er asylsøkere, samtlige må vi tro. Jensen bruker boken «Se oss» i sin argumentasjon for tiden. Hun viser til boken når hun slår fast at kvinner blir slått og kjønnslemlestet i stor stil. Men at nettopp Jensen og Frp bruker boken i sin argumentasjon, er ikke nødvendigvis en fordel for debatten eller for saken. For mens innvandringsskeptikerne umiddelbart ramler ned i sin grøft når temaet kommer opp, er det ikke så mye bedre på andre siden. Så snart et argument eller en problematisering knyttes til Frp, kappes alle de andre partiene om å ta avstand fra det, og avskrive det som generalisering.
OG DET SIV JENSEN driver med nå, er grov generalisering. Hun snakker rett til en del av de anonyme nettdebattantene, de som helst ser at Norge forblir rent og hvitt i all fremtid.
Det er her Eilertsen feilslutning blir så grov – og generaliserende. Å være kritisk til deler av innvandrings- eller integreringspolitikken kan ikke sidestilles med Norge som ”rent og hvitt i all fremtid”. Kanskje Eilertsen skulle tenke mer på (samfunnets) verdier, og mindre i svart-hvitt?
Samtidig stilles journalister og politikere i en kattepine når kvinner taler om det som foregår på innsiden av miljøene. Mottrekket fra deres egne er at dette er enkelthendelser, mens andre tolker det slik at det passer inn i egen virkelighetsoppfatning:
Men det betyr ikke at historiene – som aldri ville kommet frem hvis ikke modige innvandrerkvinner hadde bestemt seg for å fortelle – ikke skal lyttes til. Amal Aden forteller fra innsiden på sin måte, og flere historier vil komme. Men hvor mange av de modige jentene vil fortsette å fortelle hvis responsen er at hele folkegruppen de tilhører blir idioterklært, og båssatt av anonyme nettdebattanter som nekter å se nyanser og enkeltmenneskene bak historiene?
MÅLET TIL KVINNENE som forteller er å vise oss en virkelighet få av oss kjenner. Kunnskap om den virkeligheten er avgjørende for at integreringspolitikken skal være treffsikker. Deres historier er ikke argumenter i en debatt for eller mot flere asylsøkere. De er innlegg i debatten om hvordan vi skal ta vare på dem som er her. Men møtes de med at vi egentlig ikke ønsker dem her, mister de snart lysten på å fortelle. Da kan norsk integreringspolitikk notere seg for nok et tap.
Hva gjelde Aden har hun helt klart gjort seg opp et politisk standpunkt, hennes historie er å bruke som politisk argument. I et åpent brev til statsministeren i VG 10. september skriver hun:
Det er vondt å se at Norge fortsetter å ta imot flyktninger og asylsøkere, men ikke klarer å hjelpe dem som allerede er her. De som kommer hit i landet har et enormt behov for informasjon. Mitt ønske er at vi kan hjelpe barn og unge slik at de blir bedre integrert i det norske samfunnet.
Det gjør meg rasende at det finnes mange asylsøkere uten lovlig opphold i Norge og kriminelle som går fri og som truer enkeltpersoner og samfunnet. Hvorfor blir de ikke sendt ut av landet? Mange av mine landsmenn reiser på ferie til Somalia, men samtidig sier myndighetene at det ikke er trygt å sende kriminelle og asylsøkere uten lovlig opphold tilbake. Hvor er logikken? Slik det er i dag, er det mange kvinner og barn som hver dag lever i frykt for å bli skadet eller drept av voldelige menn/fedre som ikke burde være her. Send dem ut.
( … )
Om statsministeren eller andre i regjeringen vil møte meg til en personlig samtale, stiller jeg mer enn gjerne opp. Det er mye dere ikke vet, mye dere ikke forstår. Og jeg er somalier selv, så jeg er ikke redd for å bli kalt rasist!
Men det er det mange av oss som er redd for å bli kalt – eller kanskje riktigere; var redd for. I dag frykter jeg andre ting – et Norge som mer og mer mister evne til samhandling.