Rita Karlsen, HRS
Neste gang noen, om det så er norsk media, politikere eller andre, bruker noen av EUs kommisjoner eller domstol, eller FNs menneskerettighetsråd, som retningsgivende eller som sannhetsvitne for ett eller annet, bør varselklokkene ringe kraftig. En rekke av de tolkninger og anbefalinger som kommer derfra er etter min oppfatning så hinsides det Europa har bygget opp, at man kan lure på om de sitter der – høyt hevet over folk og land, og nærmere Gud enn noen annen – og tar sikte på å anlegge en ny verdensorden.
Denne gangen har EU-kommisjonen ifølge dr.dk kommet til at muslimer som er bosatt i Europa kan anvende sharia ved en eventuell skilsmisse. Med andre ord kan muslimske ektepar velge hvilket lands lovgivning de vil følge hvis de skal skilles, gitt at de har en viss tilknytning til det landet de velger.
Velge? Muslimske par? EU-kommisjonen kan umulig ha sett på sharialovgivningen, langt mindre tatt innover seg hvilken forskjellsbehandling den legger opp til. I dag finnes det, så langt jeg vet, ikke ett eneste muslimsk land som gir kvinner og menn like skilsmisserettigheter. Menn har denne retten i kraft av sitt kjønn, en rett de ble tildelt gjennom innføringen av islam for 1300 år siden. I mange land holder det at ektemann sier ”talaq” (”jeg skiller meg”) tre ganger til hustruen med vitner til stede. Skilsmissen er et ugjenkallelig faktum. Hvilken valgfrihet!
I de siste tiårene har en rekke muslimske land åpnet for kvinners muligheter for å skille seg. Men veien er lang, kronglete og kostbar. Hun kommer sjeldent unna en vanskelig vei i domstolene – der gjerne korrupsjon florerer. Dessuten må hun ha vektige grunner for å kunne skille seg – som avgjøres av menn. Det vanlige er at hun må bevise at ektemannen er sinnssyk, impotent, eller lider av en smittsom kjønnssykdom. Noen land godtar også vold som skilsmissegrunn, men bevisgrunnlaget må være håndfast, og seksualisert vold, som voldtekt, har en særdeles høy terskel for å bli anerkjent som skilsmissegrunn innenfor ekteskapet. Men uansett er det særdeles liten aksept for at kvinner skiller seg både blant folk generelt og myndighetene. Ja, snakk om valgfrihet.Dessuten er utsagnet ”en viss tilknytning” meningsløst uten en nærmere presisering. Holder det at foreldrene har opprinnelse til det aktuelle landet? Må vedkommende selv ha vært bosatt der? Og i så fall, i hvor lang tid? Eller må begge partene i ekteskapet ha bodd i det aktuelle landet?
En slik tilrettelegging for sharia ved skilsmisse, eventuelt annet, er både en tragedie for enkeltmennesker, ikke minst kvinner som kommer til Europa via ekteskap fra muslimske land, men også for Europa. Det åpner for flerkoneri, det åpner for å frarøve muslimske kvinner rettigheter i Europa som andre kan nyte godt av, det åpner for parallelle rettssystemer, det åpner for forskjellsbehandling og diskriminering, det åpner for å frata barn i slike ekteskap grunnleggende rettigheter. Listen kan gjøres lengre enn lang, og kan bare oppsummeres i et ord: tragedie.
Jeg slutter 100 prosent opp om Dansk Folkepartis EU-ordfører Morten Messerschmidt bekymring over forslaget, til tross for at Danmarks rettsforbehold tilsier at de ikke vil bli direkte berørt at forordningen.
– Det er fuldstændig hovedløst, at kommissionen overhovedet åbner mulighed for at anvende afstumpede shariaregler i EU, sier han til MetroXpress.
– Konservative kan under ingen omstændigheder acceptere, at sharialovgivningen sniger sig ind ad Europas bagdør.Sharialoven er middelalderlig, religiøst funderet og kvindeundertrykkende. Det vil være en skamplet på den europæiske demokratiske historie, hvis EU-kommissionen accepterer, at Sharialoven får retslig gyldighed i Europa, fastslår Helle Sjelle i en pressemelding.
– Det vil helt åbenbart gøre det sværere, fordi befolkningen er bekymret over den slags vidtgående forslag, sier Dosenrode.
Avskaffe rettsforbeholdet? Nei, nei, nei – det må ikke Danmark finne på, da EU og dets organer synes fullstendig i utakt med den europeiske verden. Det kan være at det danske folk, og annet folk, heller begynner å få nok og vil ut av EU. Eller at EU snart skjønner at de er på ville veier. Dog, det siste betviler jeg. Men kanskje bønn til vår Herre hjelper? Det er i hvert fall et språk som EU synes å være mottakelig for.