Rita Karlsen, HRS
– Det kan være unge jenter som går i 2.klasse på videregående og som plutselig er vekk. Københavns Vestegns Politi har inntil nå i år hatt ca. 30 såkalte ”æressaker”. Det er både store og små saker, men da noen av dem er under etterforskning, vil jeg ikke si mer om dem, sier politiinspektør Bent Isager-Nielsen, Københavns Vestegns Politi, til jp.dk.
Isager-Nielsen har skrevet bok om fenomenet, som kommer ut i dag. Boken heter ”Man jæger et bæst og fanger et menneske” (Man jager et beist, og fanger et menneske), hvor han beskriver at det de seneste 40 år er mellom 60 og 100 personer som er forsvunnet i Danmark, og som kan ha blitt utsatt for den perfekte forbrytelse, da verken lik eller gjerningsmann noensinne er funnet.
– Spørsmålet om unge kvinner som forsvinner i innvandrermiljøet skaper nye fasetter til begrepet ”forsvunnet”, og det utgjør en utfordring for danske politi, sier Isager-Nielsen.
Utfordringen ligger neppe bare hos dansk politi, men hos politiet over hele Europa – og i visse tilfeller også hos politiet i de land som de unge kvinnene angivelig skal ha reist til. Samtidig er det helt klart en utfordring at en ikke vet hvor mange som egentlig er ”forsvunnet”. Meg bekjent har ingen land i Europa et registreringssystem som tilsier at man har kontroll med hvor landets borgere befinner seg. I Norge har HRS siden 2004 prøvd å få regjeringen til å rette oppmerksomhet mot problematikken, uten at det har lyktes oss å få en gjennomgang av verken folkeregistreringssystemet eller opprette et nasjonalt elevregister.
Men mens Norge er svært så villig til å registrere og bekjempe rasisme eller såkalt ”hatvold”, hvilket selvsagt er bra, viser ikke de samme myndighetspersonene lignende engasjement i såkalte ”æresrelaterte” voldssaker. Da et mantraet at ”slike” forbrytelser er det samme som sjalusirelatert vold. Selv om dette er aldri så feil, så er resultatet det samme: forbrytelsene vies for liten oppmerksomhet og det er de svakeste som rammes.
I Danmark har Rigspolitiet nettopp offentliggjort en statistikk om ”æresrelaterte” forbrytelser. Den viser at det siden juli 2006 og frem til i dag er det registrert 279 slike forbrytelser i Danmark. Det har vært 349 ofre, og det har vært 412 gjerningsmenn. 81 prosent av ofrene er kvinner, og mer enn halvparten er mellom 20 og 30 år. I to av tre saker er det offerets nærmeste familie som er gjerningsmenn. Bakgrunnen er typisk strid om tvangsekteskaper, ønske om skilsmisse, valg av kjæreste eller ”uakseptabel” atferd, som familien forklarer det.
I motsetning til Norge har Danmark rettet fokus også på denne problematikken. I samtlige politikretser i Danmark er det utdannet medarbeidere som er spesialisert i å håndtere saker om såkalt æresrelatert vold. I neste måned skal 40 politifolk fra hele landet på skolebenken for å høre Politiets Efterretningstjeneste, PET, og Statsadvokaten for Særlige Internationale Straffesager fortelle om politiets vitnebeskyttelsesprogram, taushetsplikt og forsvunne personer med innvandrerbakgrunn.
Politiinspektør Isager-Nielsen sier det for ekstremt vanskelig å oppklare drapssaker som har et ”æresrelatert” innhold.
– Mange av de involvert vil eller kan ikke dansk, selv om de har bodd her i mange år, sier Isager-Nielsen til jp.dk.
Dette innebærer at politiet må etterforske via tolk, som vanskeliggjør etterforskningen. Han er heller ikke tvil om at familien er lei seg over situasjonen, men de kan ikke gjøre noe med dem, fordi det er sterke krefter som rår og fordi familiens ”ære” er viktigere enn å hjelpe politiet.
– Det er vanskelig å forstå at familiene både kan romme å slå en slektning i hjel og sørge over den som er drept, sier Isager-Nielsen.
I boken beskrives også andre typer dødsfall, som for eksempel hos narkomane, barn og eldre, som heller aldri blir oppklart. Problemet for alle sakene er manglende oppmerksomhet. Myndighetene konstaterer at personen er vekk, men man undersøker ikke om det ligger noe kriminelt bak.
I mine øyne er ikke dette bare svikefullt, det er også en uholdbar situasjon. Det verste er at den opprettholdes fordi politikerne ser stigmatiseringsspøkelset rundt enhver sving, samtidig som særlig unge med innvandrerbakgrunn forblir over lang tid i foreldrenes hjemland – høyst frivillig ifølge familien – uten at noen vet hvordan det går med dem. ”Ute av syne, ute av sinn” er den riktige betegnelsen, som for øvrig HRS også kalte rapporten fra 2004.