Rita Karlsen, HRS
Det foreligger ytterst lite dokumentasjon angående praksisen med å la barna ha store deler av sin oppvekst i utlandet. Tematikken hører inn under ansvarsområdet til en rekke ulike offentlige instanser, som forskjellige departementer (eksempelvis Utenriksdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Justis- og politidepartementet), kommunale organ som skoleetat og barnevern, samt politi- og rettsvesen. I dag har i praksis ingen offentlig myndighet et overordnet ansvar for å regulere og etterprøve praksisen. Pulverisering av ansvar synes å være hovedårsaken at praksisen ikke på noen måter er søkt forsvarlig håndtert, og (ulike) regjeringer makter ikke å iverksette nødvendige tiltak for å få kontroll.
Allerede i 2004 meldte HRS om at stadig flere, særlig innvandrere, sender sine barn tilbake til foreldrenes opprinnelsesland (i rapporten Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn). Vi avdekket at ingen vet hvor mange barn som til enhver tid befinner seg utenfor Norges grenser. Det er heller ingen som kjenner barnas situasjon i utlandet. Foreldrenes motiv for praksisen er av både verdimessig og økonomisk karakter, sistnevnte ved at norske penger strekker langt i en rekke av de landene (eksempelvis Pakistan, Marokko, Somalia, Gambia) som barna befinner seg i. Førstnevnte ved at barna avlæres det norske og blir pakistansk, marokkansk osv.
Den pågående kjønnslemlestelsesaken, der foreldrene av gambisk opprinnelse er siktet for kjønnslemlestelse av fem av sine seks døtre, er et glimrende bevis for håpløsheten i slike saker. Foreldrene bor her, etter all sannsynlighet mottar de betydelige offentlige stønader og bor i kommunale boliger (antakelig har de hver sin bolig siden de er separert, men fortsetter å få barn sammen), mens de fire eldste døtrene har vært bosatt i fem år i Gambia. Men hele familien er norske statsborgere – og registrert bosatt i Norge. HRS har besøkt jentene i Gambia, og vi kan bevitne at deres situasjon har ingenting å gjøre med den norske standarden hva gjelder ”barnets beste”. Men norske myndigheter og politikerne løfter ikke en finger – verken for å få kontroll med situasjonen eller for å legge til rette for at barn i utlandet kan få hjelp.
De fire jentene har i fem år, fra de var 4, 7, 10 og 11 år, vært i Gambia hos en fars andre to koner, som han også har barn med. Jentene er, etter det HRS er gjort kjent med, blitt kjønnslemlestet. Allerede da vi besøkte dem i 2005 var avlæringen av ”det norske” kommet godt i gang. Barna skal, ved hjelp av penger som familien mottar av den norske stat, bli gambiske, før de etter all sannsynlighet returneres til Norge i nær voksen alder (18 år). Da skal de brukes som levende visum gjennom ekteskap for å hjelpe gambiere til Norge. Med andre ord: Kynisk rå utnyttelse av barn, med den norske velferdsstaten sin hjelp.
De samme jentene kjenner ikke det norske samfunnet lenger. I 2005 hadde minstejenta allerede mistet det norske språket. Det er fire småjenter som gjennomgår en beinhard justis, med trusler og kontroll, hvilket kan leses i deres ansikter. Der er det ingen smil og småbarns latter. De er lukket og alvorlige. De er søkende og redde. Men det er ingen som kan gjøre noe for dem. Det er ene og alene foreldrene som bestemmer – selv om foreldrene sitter i fengsel. Norske barn har mindre vern og rettigheter enn dyr.
HRS rapporterte i 2004 at omfanget av praksisen er langt mer vanlig enn antatt. Det er god grunn til å anta at det til enhver tid befinner seg flere tusen barn med norsk statsborgerskap (eller med fast bosettingstillatelse her) i foreldrenes opprinnelsesland. ”Tallet” er ukjent, men at det er tusenvis refererer seg til erfaringene som gjøres på en rekke av de norske utenriksstasjonene.
At det skal være flere tusen norske barn til enhver tid i utlandet, er det ingen regjering som liker. De skjønner at det ikke trenger å korrespondere med ”barnets beste” og de skjønner at det er en integreringsfallitt. Så da tar man den politiske varianten: Man må få tallet ned. Man er altså ikke interessert i å få det mest mulige riktige tallet, men å få det minst mulige tallet.
I etterkant av vår rapport i 2004 ga daværende regjering SSB i oppdrag å finne ut hvor mange norske barn som er i utlandet. Svaret var noen hundre. Hvordan de kom frem til det? Jo, de telte opp de barna som er folkeregistrert ut av landet. At problemet er, som vi understreket i rapporten, at langt de fleste ikke er folkeregistrert ut av Norge, hoppet regjeringen bukk over. Dette til tross for at SSB viet nettopp denne problematikken et helt kapittel. Daværende regjering valgte heller å kalle det ”håndfaste tall”.
Dette er helt det samme taktikk som nåværende regjering benytter i forhold til antallet norske jenter som kjønnslemlestes. Det bestilles en såkalt forskningsrapport som slår fast at tallet er 15. Altså 15 norske jenter er blitt kjønnslemlestet i Norge i løpet av 2006 og 2007. De skriver: ”Omfanget er likevel begrenset i forhold til størrelsen på den aktuelle aldersgruppen. Forskerne støtter derfor hypotesen om at mange har sluttet med praksisen.”
Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad jubler innvending og tenker antakelig: Det var færre enn vi trodde – og nå slipper vi å inkludere jentebarns underliv på den såkalte ”helkroppsundersøkelsen” på helseundersøkelsene. Hurra, for en fin dag!
For det er faktisk slik at helkroppsundersøkelse er det bare norske guttebarn som får. Jentebarns underliv skal ikke undersøkes. Det er ”ingen medisinsk grunn til det”, sier Brustad og lener seg blant annet på sitt eget direktorat, SHdir. Men det er ingen medisinsk grunn til å undersøke barn i det hele tatt på helseundersøkelser. Barna er ikke der fordi de er syke, de er der fordi det tas en vurdering av deres helsetilstand. Slik sett er det ingen medisinsk grunn til å se barna eksempelvis i halsen heller.
Standpunktet om at jentebarns underliv ikke skal sjekkes på helseundersøkelser, er for mange totalt uforståelige. Den eneste grunnen må være at de som fratar jenter retten til å sikre dem god helse, tror at underlivet til jenter må sjekkes ved ”at de legges på en benk og spriker” – forøvrig ikke så ulikt den stilling som barn har ved bleieskift.
Skandaløs forskning på bestilling har vi sett før, og de ansvarlige i regjeringen blir påfallende tause når kritikk kommer opp. Man tar heller ikke forskning fra andre land til etterretning. Eksempelvis har britiske Metropolitan Police rapportert om at hele 66 000 jenter i Storbritannia er blitt kjønnslemlestet. Dette skal endog være et ”forsiktig estimat”.
Det kan altså igjen være (ukjente) ”tall” som setter en stopper for at norske barns rettsikkerhet og helse ivaretas. Barn dumpes i foreldrenes opprinnelsesland, tvangsgiftes og lemlestes. Hadde Norge hatt et lovverk som holdt barna i Norge, eventuelt som åpnet for at barn i utlandet kunne kalles tilbake til Norge for kontroll ved eventuell mistanke om omsorgssvikt eller annet – og vi hadde inkludert jentebarns underliv som del av deres rett til god helse – så hadde problemet langt på vei vært løst.
Det foreligger i dag en rekke lovverk og retningslinjer som har relevans for regulering av praksisen med barn I utlandet. Både barneloven, barnevernsloven, opplæringsloven, straffeloven, utlendingsloven og eksempelvis loven om sosiale ytelser, kan komme til anvendelse. Men det allerede foreliggende lovverket benyttes i liten grad, fordi bevisstheten rundt norske barn I utlandet er urovekkende lav.
Praksisen bør reguleres, da for å ivareta det enkelte barns rettigheter og omsorgsbehov, og for å sikre integreringen generelt. Allerede eksisterende lovverk må aktivt brukes, med eventuelle nødvendige endringer, for å regulere praksisen optimalt, og ulike lovverk må koordineres. Det bør også vurderes etablering av et formelt organ med offentlig ansvar for feltet.
Regjeringen har en unik sjanse til å vise handlekraft relatert til den pågående saken. Varetektsfengslingen på fredag er satt til 4 uker. Det vil si at politiet har 4 uker på seg til å etterforske saken. Det er et håndfast tall. Regjeringen kan hjelpe politiet. De har altså maks 4 uker på seg. Tiden går.