En av den drapssiktedes beste venner sier til Dagbladet.no at de to ved flere anledninger var i tottene på hverandre under en fest på Rykkinn lørdag kveld.
– De kranglet om bagateller av helt privat karakter. Den ene sa flere ganger stygge ting om familien til den andre. Det er bannlyst i dette miljøet. Mange er villige å gå langt for å straffe slike uttalelser. Da jeg fulgte den siktede hjem, sa jeg til ham at han ikke måtte bry seg om det som var blitt sagt og hadde skjedd. Han sa at han ikke brydde seg. Så skjedde dette bare timer seinere. Jeg fikk sjokk da jeg fikk beskjed om det som hadde skjedd, sier han.
Det kan være at det å si ”stygge ting om familien” oppfattes som bagateller, men i miljøer med denne form for æreskodeks er det blodig alvor. Selvfølgelig er dette en tragisk hendelse, men enda mer tragisk er det at vi ikke tar på alvor den æreskodeks som er på vei å befeste seg i det norske samfunnet. For denne kodeksen er ikke bare noe som lever i beste velgående i ulike innvandrermiljøer, den sprer seg i vennegjenger som består av innvandrere så vel som etnisk norske.
Tett på livet har jeg fulgt utviklingen til en rekke ungdommer. Flere hendelser gjør meg mer enn trist. En 17-årig norsk gutt fortalte meg at kameraten hans, en 18-åring med opprinnelse fra Pakistan, skulle hente sin kone i Pakistan. Når jeg spør om ikke det er litt rart at han skal gifte seg så ung, i tillegg til at dette er en sjenert og umoden gutt, så svarer 17-åringen noe slik som: – Nei, for ”Ali” blir dette bare fint. Han får jo leilighet og hushjelp, og så kan jo vi være der…!
Så langt strakk den forståelsen seg, og det til tross for at jeg prøvde å legge til at det var jo ikke sikkert ung jente fra Pakistan hadde så lyst å være hushjelp for ektemannen sin i Norge.
Den samme vennegjengen, som består av gutter med ulik innvandrerbakgrunn og norske, har utviklet en ”typisk” æreskodeks, da i betydningen den importerte patriarkalske. De står sammen i tykt og tynt – alle for én, én for alle – der utenforstående ligger tynt an hvis de prøver å ”kødde” med noen av dem. Og hva som er ”kødding” bestemmer de helt selv. For eksempel ble en gutt (14) brutalt slått ned på skolen. 14-åringen hadde spurt noen muslimer om det var likestilling mellom kjønn i islam. Det var ”kødding”.
Den samme guttegjengen er dessuten usedvanlig flatterende overfor jenter, de gis oppmerksomhet i form av rosende bemerkninger og blomster, selv om det ikke er noe kjæresterier på gang. Jentene faller for sjarmoffensiven, men på bakrommet sitter de samme guttene og ler av ”makten” de opparbeider seg.
Det hele er et trist skue. Bedre blir det heller ikke av disse gjengene utvikler et språk seg imellom som effektiv forhindrer kommunikasjon for en utenforstående. Man bare undre seg over om dette er en ønsket utvikling.
Drapet på 17-åringen i helga kan neppe kalles et æresdrap, men opptakten til drapet tyder på at vi utvikler en ungdomskultur med en for røff indre justis. Det vil gå galt flere ganger, for ”integrering” er jo nærmest blitt et skjellsord. Skal vi forhindre at dette får utvikle seg fritt er vi nødt til å ta et oppgjør med denne ”æreskodeksen”, selv om noen vil påberope seg stigmatisering. Og dessuten handler det ikke bare om innvandrere – det handler om ungdommer. De som en dag skal styre landet. Vi kan jo sette vår lit til at de ”blir voksne”, men etter å ha fulgt de overnevnte ungdommene i flere år, har jeg mine tvil. Og for noen er for sent, slik som for Watan Faramarzi som bare ble 17 år, og for hans kamerat som er blitt drapsmann som 18-åring.
Ufattelig trist, både for dem som omfattes av tragedien og for det norske samfunnet.