Rita Karlsen, HRS
I Innst.S.nr.179 (2007-2008) har Venstre, ved Trine Skei Grande, Gunvald Ludvigsen og Odd Einar Dørum, fremmet en rekke forslag i kampen mot kjønnslemlestelse. Forslagene innebar bl.a. en informasjonsplikt om kjønnslemlestelse på asylmottak, innvandrere som kommer fra land der kjønnslemlestelse praktiseres skal undertegne på at de har forstått at kjønnslemlestelse er forbudt og straffbart i Norge, at kjønnslemlestelse blir et tema på helsestasjonen og skolestartundersøkelsen, samt bedre skolering av helsepersonell. Jf. Dok.nr.8:102 (2006-2007).
Forslagsstillerne påpeker at siden loven mot kjønnslemlestelse ble vedtatt i Norge, har ingen blitt dømt for overtredelse av denne, og det har vært få tips til politiet for å avverge kjønnslemlestelse. Derimot mener de at det ”sannsynligvis er få som står i fare for å bli utsatt for dette overgrepet i Norge i dag, men med utgangspunkt i overgrepets art mener forslagsstillerne at det bør innføres ytterligere tiltak for å få bukt med kjønnslemlestelse i Norge.”
Hvorvidt det er mange eller få, vil HRS anta er nokså relativt. Den eneste måten man med sikkerhet kan få et rimelig korrekt tall på bordet, er å sjekke andelen jenter og kvinner i Norge som er omskåret, og deretter følge opp jentebarns underliv på helseundersøkelsene. På akkurat samme måte som man følger opp guttebarns underliv – da for å sjekke om steinene er på plass i pungen. Hvorfor skal man ikke kunne sjekke om jentebarn har sitt kjønnsorgan intakt? Eller som Trond-Viggo Torgersen poengterte da han mottok HRS-prisen for 2007, nettopp i kampen for at jenterbarn også skal helkroppsundersøkes, at det er vel greit at menn får skåret vekk halve penisen – hvis de velger det selv.
Jentebarn i Norge blir kjønnslemlestet. Vi vet det. Vi vet også at de ikke velger det selv. Vi vet derimot ikke hvor mange som utsettes for denne torturen, og det vil tydeligvis ikke regjeringen, Høyre eller Venstre heller ikke vite. Men det vil Frp.
For mens forslagsstillerne fra Venstre ”mener at en obligatorisk underlivsundersøkelse er et uhensiktsmessig tiltak som er for lite treffsikkert, og de mener slike obligatoriske virkemidler kun bør benyttes når det er påtrengende og forholdsmessig, noe de ikke kan se er tilfellet her”, noe de får full støtte fra hos Ap, SV, Sp og H, så fremmer Frp sine egne, og etter vår oppfatning, langt mer treffsikre, forslag:
Stortinget ber Regjeringen:
1. Fremme de nødvendige forslag for å innføre obligatorisk helsekontroll av jentebarn med formål å avdekke kjønnslemlestelse.
2. Fremme forslag om ansvarliggjøring av foreldre for gjennomført og avdekket kjønnslemlestelse.
3. Fremme forslag om tiltak som sørger for straffeforfølgelse av personer som medvirker til kjønnslemlestelse.
4. Fremme forslag om at de yrkesgrupper som omfattes av avvergelsesplikten, ikke bare skal ha plikt til å avverge kjønnslemlestelse, men også ha plikt til å rapportere/anmelde dersom kjønnslemlestelse har funnet sted.
5. Sørge for utarbeidelse av lettfattelig informasjonsmateriell til barnehagepersonell og skolepersonell i grunnskolen og videregående skole for hvordan de skal gå frem hvis de mistenker en forestående kjønnslemlestelse, hvis de har mistanke om utført kjønnslemlestelse, eller avdekket lemlestelse.
6. Ta initiativ til et internasjonalt samarbeid, slik at det kan bli mulig å straffeforfølge brudd på lov mot kjønnslemlestelse, og endre dagens lovverk slik at det blir mulig å straffeforfølge straffbare forhold begått i utlandet også i de tilfeller hvor kjønnslemlestelse ikke er forbudt i det landet den straffbare handlingen blir utført.
Men Frp ble stående ensom – selv om alle i komiteen er skjønt enige om at kjønnslemlestelse ”strider mot grunnleggende menneskerettigheter, mot FNs kvinnekonvensjon og FNs barnekonvensjon, artikkel 24. Barnekonvensjonen slår fast barnets rett til høyest oppnåelige helsestandard og tilbud om behandling av sykdom og rehabilitering. Kjønnslemlestelse er fysisk og psykisk tortur av forsvarsløse barn som setter varige spor og gir kroniske helseplager.”
Men denne torturen skal altså bekjempes ved ”samarbeid, økt kompetanse og effektiv håndheving av lovverket”. Samtidig kan det tyde på at ”effektiv håndheving av lovverket” ikke består av å sørge for straffeforfølgelse av de som lar sin forsvarsløse barn tortureres, ei heller av å sikre helsen til jentebarn med opprinnelse i land der kjønnslemlestelse er vanlig.
Nei, det er vel bare å si det rett ut: Det passer regjeringen og samtlige partier på Stortinget, med et hederlig unntak av Frp, forbannende godt at de ikke vet hvor mange norske jentebarn som tortureres på denne måten. Bare slik kan de fortsette å tviholde på sitt eget kyskhetsbelte, sine egne forvridde seksualinspirerte tanker som overføres til barns underliv, skylde på at leger og helsepersonell ikke har kompetanse (”normalvariasjonen i jenter underliv er så stor”), påstå at det ikke finnes noen ”helsefaglig begrunnelse” (hvorfor titter man barn i halsen og i øret, da?), påstå at en helkroppsundersøkelse er ”et nytt overgrep”, hevde at barna (helseundersøkelser foregår fra 0 til fire år) vil kunne ”miste tillit til helsepersonell”. Men skulle tro at alle disse argumentene hadde sin egen diagnose.
Spørsmålet er om det er Aps helseminister som er den største proppen i systemet. Ifølge tidligere barne- og familieminister Karita Bekkemellem (Ap) er regjeringen uenig om underlivsundersøkelser er et effektivt tiltak mot kjønnslemlestelse. Og Bekkemellem har sagt rett ut:
– Helseminister Sylvia Brustad sto i veien for å kunne få innført obligatorisk underlivssjekk for å hindre kjønnslemleste.
Min påstand er at 723 små jentebarn i Norge står i fare for å bli kjønnslemlestet – i dette øyeblikk. Kan Ap, Sv, Sp, V og H fortelle meg om dette er mange, få, en del, noen? Og kan de motbevise mitt tall?