Er du kjendis, slik som Mia Gundersen og Marcel Leliënhof, kan man tydeligvis tillate seg å hevde det meste: Kadra Yusuf beskylder kjendisene for ”å iscenesette adopsjonsprosessen”.
I 2006 og 2007 var kjendisers adopsjon daglig stoff. Angelina Jolie, Meg Ryan, Sharon Stone og Victoria Beckham som ønsker seg en liten jente fra Afrika – og hvem kan vel glemme Madonna-kaoset i Malawi? Etter adopsjonen følger stjernene en slags PR-løype der de først leker katt og mus med pressen, for så å gi bildene eksklusivt til et blad som punger ut store summer.
Her hjemme er det Mia Gundersen Leliënhof og Marcel Leliënhof som har fulgt oppskriften. Ekteparet har lenge regissert og iscenesatt sitt privatliv for media, de har delt det aller meste og sitt innerste med Se og Hør, også veien frem til adopsjon: «Den lange ventetiden», «Endelig får vi adoptere» – og så «Vi får en liten gutt».
En slik innfallsvinkel viser bare èn ting: Kadra Yusuf har ikke peiling på hvilken artikkel hun har signert. For det som faller den
 Kadra Yusuf med sin egen datter, som ikke er adoptert fra Afrika |
selveksponerte Kadra Yusuf så tungt for brystet er at kjendiser viser frem barnet sitt i media. Slik hun selv har gjort – men det er jo ikke adoptert fra Afrika da.
For svarte barn fra Afrika må man gjemme. Ikke være stolte av. Ikke lengte etter. Ikke ønske seg. Ikke snakke om. Hva med alle de kjendisene som viser frem sitt egetfødte barn? Det er vel ingen som har tall på andelen reportasjer som handler om ”vi er gravide”, ”nyfødte xx”, ”se vår deilige datter” osv. Nei, dette er helt legitimt. Ingen finner på å beskylde disse foreldrene på å ”utnytte” barnet sitt, det er bare en helt ”naturlig” del av det å bli foreldre?
Men altså ikke hvis barnet er adoptert. Og i alle fall ikke hvis barnet er fra Afrika. Da er det ”kjendiskolonialisme”.
Dette er rett og slett så lavmål at jeg knapt finner ord. Jeg kan ikke fatte at Aftenposten finner på å publisere noe slikt. Ser de ikke hva de gjør? Er de så blendet av Kadras hudfarge at de tillater henne å henge ut Mia og Marcels sønn på en slik måte? Er Mia og Marcel så dønn dårlige foreldre at de ikke skjønner barnets beste?
Man kan diskutere etikken i at Mia og Marcel bevisst velger å eksponere barnet sitt for hele Norge. Det bør være lov å spørre hva de får ut av det.
Hva har for eksempel Se og Hør betalt for å trykke bildene av lille Daniel? Er eksponeringen til barnets beste? Hvor lenge skal han bli eksponert, like ofte som ekteparet ellers? Til hans første skoledag? Hans første tur til Etiopia, eller til barnehjemmet?
Og hvem skal si stopp? Media? Eller han selv, når han blir 18 år? Har han et reelt valg når myndighetsdagen kommer?
Ja, hvem skal si stopp? Aftenposten har ikke vært fall ikke utvist særlig gangsyn i denne saken.
Jeg kjenner Mia og Marcel. Jeg kjenner deres historie både før og etter adopsjonen. Jeg skjønner godt at de har vist frem sin fantastiske sønn. Men det jævlige er at det igjen er media som styrer – mediapresset på Mia og Marcel har så lenge jeg har kjent dem, vært betydelig. Og det ble ikke mindre da de ble foreldre. Når de stolt presenterte sin sønn, fortalte Marcel meg at de opplevde en frihet – da var i alle fall ikke dét mer hemmelighetskremmeri og mas.
Jeg er ikke et sekund i tvil om at Mia og Marcels sønn kommer til å få et fantastisk godt liv. Han har nemlig foreldre som vet mer om grensesetting enn de fleste.
Jeg er mer i tvil når det gjelder Kadra og Aftenposten.