Islam

Islam og feighet

Historiker, forfatter og kommentator Mikal Jalving er ikke i tvil: Kim Møllers bok om islamforskning i Danmark er klar, pedagogisk og kildemessig velfundert. Han kaller det en perle av en bok, som viser hvor lite troverdig Danmarks mest siterte islamforsker er, og at historiefaget på Aarhus universitet er svært politisert. Men er situasjonen annerledes i Norge?

Rita Karlsen, HRS

Historiker, forfatter og kommentator Mikal Jalving kommenterer i Berlingske Kim Møllers bok om dansk islamforskning, som utkommer i dag. Jalving omtaler Møllers bok som en:

En grundig, lødig og veldokumenteret påvisning af den transformation, som landets kendteste islamforsker undergik omkring 1990. Fra i 80erne at studere islam som tekst og ideologi begynder Jørgen Bæk Simonsen som nyslået professor ved Københavns Universitet at behandle islam som allehånde kulturelle udtryk, der ikke kan siges noget essentielt om. Det er her, islam begynder at fortabe sig i tåger à la lidt det ene, lidt det andet og lidt det tredje, mens den øvrige del af befolkningen får et stadig bedre og mere erfaringsbåret indtryk af islam i takt med den øgede tilvandring fra muslimske lande.

I 80erne handler det for forskeren Jørgen Bæk Simonsen om at forstå islam, dvs. om forskning. Siden hen handler det for ham om integration, dvs. om politik.

Hvorfor Jørgen Bæk Simonsen skifter hest, må han bedst selv vide. Jeg har i en tidligere blog givet mit gæt. Jeg tror, at manden er udstyret med en vaks sans for den rette tone og derfor følger med strømmen, herunder de forskningsmæssige bevillinger, det til enhver tid udløser at placere sig midt i den politiske korrekthed. Men han véd det jo bedst selv.

Kim Møller dokumenterer forskerens paradigmeskift, så vi ser, hvordan han pludselig bliver multikulturel og udglattende over for islam, og sætter ham tematisk ind i den forskningsmæssige historie i koncise kapitler om bl.a. synet på Muhammed, jihad, islamisme og brugen af stereotyper.

Der er nok at tage af. Her er Simonsen anno 1983: “Islam har således fra sin spæde begyndelse været engageret i en kamp om den politiske magt, og der findes i Koranen en lang række bestemmelser, der har naturlige politiske og samfundsmæssige konsekvenser.”

Og her er Simonsen anno 1994: “Der er intet i den islamiske politiske tradition, der forhindrer, at en demokratisk tradition kan gøres gældende i den islamiske verden.”

Den kølige realisme fra 1983 er i 1994 afløst af en kæk og politisk korrekt idealisme.

Mon tro hvordan denne situasjonen er i Norge?

Når man fordyper seg i en problematikk kan man irritere seg grønn over hvor mange som uttaler seg unyansert, ja, eller fullstendig galt, om feltet, men slipper unna med det. Noen bygger seg til og med en karriere på feilslutninger, antagelser, fortielser eller til og med løgner – og gjerne ut fra politiske ståsted. Dét er faktisk noe helt annet enn å være uenige med noen.

Men andre akademiske karrierejagere vet at det kan koste dyrt å kritisere en kollega, og spesielt hvis sistnevnte har høyere status enn førstnevnte. Du kan jo risikere at den du kritiserte i neste sving oppnevnes til å vurdere noe av ditt arbeid. Eller at vedkommende allerede har den rollen. Ikke kan vi stole på journalistene heller. Som regel skal journalistene favne over de fleste temaer i samfunnet, og da kan det ikke forventes at det eksisterer noen spisskompetanse, om kompetanse i det hele tatt, utover det rent videreformidlingsmessige. Og politiserte journalister er ikke noe ukjent fenomen.

Derfor kan noen tilrøve seg ”sannheten” om et felt. Men jeg setter min lit til ordtaket: Du kan lure mange lenge, men ikke alle hele tiden.

Og ”sannheten” hva gjelder islam i Norge er at ”virkeligheten slett ikke er så dyster som noen vil ha det til” og ”det går seg til med tiden”. Av en eller annen grunn er ”sannheten” om islam tilsynelatende prikk lik situasjonen knyttet til innvandringen til Norge.

Skulle likt å høre den forsker (nå holder jeg politikerne utenfor, så slipper vi å forholde oss til politiske taktikkeri) som ville gi et noenlunde nyansert svar på følgende: Hva er hovedproblematikken knyttet til islam? Hva er hovedproblematikken knyttet til innvandring?

Når det gjelder sistnevnte kunne vi jo spurt SSBs demografiforskere. Da HRS i 2003 avdekket at 75 prosent av sentrale innvandrergrupper hentet ektefellen i opprinnelseslandet, gikk nettopp SSB sine demografiforskere hardt ut mot oss. ”Vi dro analysen for langt”, het det. De utelot selvsagt å si at vi hadde kjøpt tallene fra SSB, og at SSB i ettertid selv produserte rapporter ut fra ”våre” tall (selvsagt med samme resultat som oss). Når SSB skulle produsere en fremskrivning over andelen innvandrere i Norge de neste tiårene, kom de frem til ett høyalternativ som ble hardt kritisert, spesielt av Ole Jørgen Anfindsen i HonestThinking, som altfor lavt. Men all kritikk prellet av, man måtte ikke kommer her og kommer her – SSB visste best. Og med sin rolle og status brukte SSB sine demografiforskere media, og da ikke bare til å fremme egen fortreffelighet, men også til å gjøre andre, med andre meninger, til mindre troverdige. (Forresten gledelig at SSB i dagens VG beklager at deres fremskrivning viste seg å slå feil – da demografi ”ikke er en eksakt vitenskap”. Neste fremskrivning forventes for øvrig 8.mai).

Ett eventuelt spørsmål om hovedproblematikk knyttet til islam, kan derimot være langt vanskeligere å stille. Et slikt spørsmål kan utløse beskyldninger om islamofobi eller religiøs krenkelse, og hvem skal man spørre? Såkalte ”islameksperter” i Norge er det ikke mange av, men vi kan jo kanskje skue til Kari Vogt eller det såkalte Culcom-prosjektet (ledet av Thomas Hylland Eriksen) på universitetet i Oslo. Det eneste vi kan være sikre på er at ingen av dem bedriver eksakt vitenskap, men du verden hvor lite kritisk de er til islam, og slik sett blir deres såkalte forskning mer lik et forsvar for islam. Nei, da er det langt mer akseptert og rettferdiggjørende (og selvsagt politisk korrekt) å være kritisk til kristendommen.