Ytringsfrihet

Statsstøtte til det politikerne ikke liker

Det er mangt og mye vi ikke liker, men det betyr ikke at staten kan unnlate å være med på og finansiere det. Det motsatte vil være en farlig vei, nemlig at statsstøtte blir en betalingsterminal for å sikre at alle har meninger som politikerne liker. Dette sier Torbjørn Røe Isaksen (H) i en leseverdig kronikk i dag.

Rita Karlsen, HRSTorbjørn Røe Isaksen (H) setter i kronikk i Dagbladet fokus på et meget sentralt tema: statens rolle som finansierer av meninger som politikere ikke liker. Han åpner som følgende:

Dødsstraff for homofile er forkastelig. Diskriminering av homofile likeså. Det er hårreisende å foreslå væpnet revolusjon i Norge, eller at nordmenn med en annen hudfarge skal kastes ut av landet. Likevel må jeg være med på å finansiere organisasjoner som mener dette. Jeg liker dem ikke, men alternativet er en statlig finansiert meningstvang – en oppskrift på autoritær politikk. Kjernen i det liberale demokratiet er ikke at vi vil beskytte og støtte alle dem vi er enige med, men at også de som kommer med gale og forferdelige ytringer har et rettsvern. Hvis statsstøtten blir til en belønningsordning for holdninger som politikerne liker, så er vi på vei mot det som bare kan beskrives som autoritær liberalisme. Prinsippet som råder er at du kan mene hva du vil, og få støtte for alt, så lenge du har liberale standpunkter. En slik holdning er et angrep på ethvert prinsipp om frie organisasjoner og fri meningsdannelse.

Røe Isaksen må gjerne tro at Norge ideelt sett finansierer det politikerne ikke liker, eller ikke vil høre. Men jeg tror han tar skammelig feil. Bare spør forskere som prøver å få penger til ”politisk ukorrekt” forskning, ikke minst knyttet til feltet innvandring og integrering.

Norge er midt inne i et prosjekt der befolkningsgrunnlaget endres kraftig grunnet innvandringen. Det er selvsagt ikke bare et gode. Men problemene kan vi i liten grad diskutere på et saklig grunnlag uten å bli stemplet som både det ene eller andre.

De ”problemområder” som Røe Isaksen drar frem, dødsstraff og diskriminering av homofile, væpnet revolusjon og rasisme, er nok ikke de områder som kan betegnes som de mest betente. Og det er vel akkurat derfor de skaper slik debatt. Debatten blir nemlig svært så ufarlig. Når Asghar Ali, nestleder i Islamsk Råd, sammen med den etter hvert så velbrukte muslimske talspersonen Muhammed Usman Rana, og senere leder av Islamsk Råd, Senaid Kobilica, ikke vil ta klar og entydig avstand fra dødsstraff for muslimer, så reagerer ikke bare Røe Isaksen, men svært mange i dette landet, ”spontant”. Ja, den unnvikende feigheten er middelaldersk. På samme måte reagerer mange på at karikaturer av Muhammed fører til vold, drapstrusler og ambassader i brann.

Men jeg reagerer ikke først og fremst fordi dette er ”fornærmelse mot homofile” eller ”for alle oss som har homofile venner, familie og bekjente”. Jeg reager fordi dette er holdninger og verdier jeg mener bør være totalt uønsket i samfunnet – holdninger og verdier som jeg mener må bekjempes. På samme måte reagerer jeg ikke bare fordi Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre ikke forsvarte ytringsfriheten godt nok under Muhammedkarikatur-striden, jeg reagerer også fordi muslimer tillot seg et slikt handlemønster.

Slik sett ønsker jeg at Røe Isaksens kronikk kan skape bred debatt, og da er det ikke nødvendigvis statsstøtte eller ikke som er det mest sentrale. Men verdiene. Kan vi forvente at politikerne tar den debatten på samme prinsipielle nivå som dagens kronikk fra Røe Isaksen?