Integrering og integreringspolitikk

Sviktet av media

HRS har i en årrekke dokumentert at en rekke innvandrerkvinner og -barn ikke får oppfylt sine basale menneskerettigheter. Vi har formidlet rystende historier, om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, frihetsberøvelse, flerkoneri, barn som holdes i utlandet, vold osv. Hva er vi møtt med – spesielt i media, og i særdeleshet fra den fastlåste venstresida? Arroganse, mistenkeliggjøring, islamofobibeskyldninger, beskyldninger om at vi overdriver, fremmedfiendlighetsstempel, stigmatiseringsbeskyldninger osv. Men i dag har Dagbladets Trude Ringheim funnet det riktig å fremføre en rekke av våre hjertesaker med en rekke av våre argumenter. Og dette fordi en norskindisk kvinne nå har sagt det samme som det vi har sagt i alle år. Du burde egentlig skjemmes, Ringheim! Du og din avis er en av de som har bidratt til at kvinneundertrykkingen og forskjellsbehandlingen ikke er blitt grepet tak i.

Rita Karlsen, HRS

Det er sjelden jeg blir forbannet når media bringer HRS’ hjertesaker i offentligheten. Men i dag kokte jeg av sinne da jeg leste Dagbladets Trude Ringheims kommentar i Dagbladet. Og ikke fordi jeg er uenig med Ringheim, men jeg lurer på hvor den samme Ringheim har vært de siste fem år!? Og har hun eventuelt noe påvirkningsmuligheter på sin egen arbeidsplass!?

En av slåsskampene som HRS kontinuerlig har ført de siste årene, har nettopp vært med det jeg velger å kalle den fastlåste venstresida i media. Og her står Dagbladet høyt på lista. For maken til sosialpornografisk avis skal man lete lenge etter! De simpelthen elsker å slå stort opp tragiske historier om kvinner og barn, har de innvandrerbakgrunn er det enda bedre, helst fra en gruppe som ikke er mye omtalt (altså ikke pakistanere eller somaliere) – og er voldsutøveren en hvit mann er saken virkelig best. Men den samme avisen er forstokket når det gjelder å bidra til å få løst problemene. Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen har endog uttalt at journalister ikke skal bry seg om de politiske resultatene av det de gjør (til Klassekampen 8. september 2007). Og som kjent er jo Simonsen en velbrukt politisk kommentator. Det eneste jeg kan si om Simonsens uttalelse, er at den er forbannet ærlig.

En av grunnene til at HRS ble stiftet, var nettopp fordi de kvinner som har opplevd, eller opplever, grove menneskerettighetsbrudd i Norge, er fanget av det miljøet som undertrykker dem. De kunne med andre ord ikke fortelle sin egen historie uten å sette seg selv i fare, endog i livsfare. Denne trusselkulturen har gitt patriarkene enda mer makt – fordi spesielt media har spilt på lag med dem. Når HRS har formidlet kvinners historier, er VI blitt beskyldt for det mest ubehagelige, og i særdeleshet har Dagbladet funnet det for godt å prøve å tråkke oss så langt ned i søla som mulig. Dagbladet synes å tro at vi har skjult agenda. Antakelig tror de at vi er mot innvandring.

HRS ER FOR INNVANDRING. Det kan da umulig være så vanskelig å forstå – hvis man gidder å lese og høre på det vi skriver og sier. Men det er helt forståelig umulig å forstå hvis man sitter og lager sin egen virkelighet om andre.

Men HRS er derimot MOTSTANDERE AV AT PERSONER MED INNVANDRERBAKGRUNN SKAL FORSKJELLSBEHANDLES.

En rekke kvinner og barn med innvandrerbakgrunn, ikke alle, men altfor mange, må i dagens Norge leve under en helt annen standard enn den de fleste av oss tar for gitt. Ringheim og mange med henne vet for eksempel at en rekke med innvandrebakgrunn benyttes som levende visum for å få familie eller andre til Norge. Dere vet at unge giftes bort mot sin vilje, at de deler seng med en ektefelle de ikke har hatt mulighet til å velge selv. Dere vet at kvinner holdes bak låste dører. Dere vet at kvinner ikke får ta del i det norske samfunnet. Dere vet at barn holdes tilbake, endog dumpes, i familiens opprinnelsesland. Men det eneste dere klarer å forholde dere til, er at DET IKKE GJELDER ALLE.

Alle vet at det ikke gjelder alle. Men alle vet at det gjelder noen, og for mange.

Jeg blir dermed rasende når Trude Ringheim skriver:

Som journalist snakket jeg for et par år siden med en barnevernsansatt i Oslo som påsto at innvandrerunger tåler mer juling enn norske barn! Fordi minoritetsbarna er vant til autoritær oppdragelse og slag, spark og straff. Volden ligger i kulturen deres. Denne barnevernsarbeideren er ikke den eneste som sier: «Skulle vi gripe inn hver gang somaliske eller kurdiske fedre og mødre denger barna sine, får vi ikke gjort annet». Den kulturrelativistiske holdningen er hårreisende. Men den har vært og er, utbredt.

Ja, den kulturrelativistiske holdningen er hårreisende. Men fulgte du opp saken, Trude Ringheim? ”Fotfulgte” Dagbladet barnevernet, og eventuelt andre offentlige instanser, for å finne ut om slike holdninger var utbredt? Eller sprang dere i samlet flokk etter Tore Tønne, Gerd-Liv Valla, Carl I. Hagen eller satt dere rett og slett og kokte sammen noe smørje om Hege Storhaug eller andre ”dere ikke liker”?

Dagbladet og en rekke andre medieinstanser har sviktet så totalt når det gjelder de som er gjort aller mest sårbare i vårt land – kvinner og barn som lever i importerte patriarkalske strukturer – at dere øyeblikkelig burde hatt et internt strategimøte, og spurt dere selv: Klarer vi å forvalte vår hovedoppgave? Klarer vi å formidle virkeligheten? Fokuserer vi på de riktige tingene?

Greit nok at dere journalister ikke skal bry dere om de politiske resultatene av det dere gjør, men kan dere da forklare meg hvorfor dere har så ufattelig mange (ubegrunnede) meninger om politiske tiltaksforslag?

Hvem var for eksempel en av de sterkeste motstanderne av aldersgrense for familiegjenforening og tilknytningskrav? Var ikke det nettopp Dagbladet? 6.juni 2007 skrev Trude Ringheim i en Dagbladkommentar at Bjarne Håkon Hanssen ga opp tiltak mot tvangsekteskap, men vil innføre tøffe forsørgerkrav. ”Det rammer kjærligheten,” fastslo Ringheim, som mente statsråd Hanssen med dette har skaffet seg en ny het potet:

Hanssen vil bruke strenge krav til å tvinge kvinner med minoritetsbakgrunn ut i arbeidslivet, før de gifter seg. Faren deres skal ikke lenger kunne stille økonomisk garanti, de må selv ha inntekt. Hanssen vil ha tøffere krav til alle som inngår ekteskap med en utlending. Og det blir som kjent stadig flere. Vil du gifte deg med en mann fra Pakistan eller en kvinne fra Gambia, Russland eller Thailand, skal du tjene 200 000 kroner i ett år, for å få familiegjenforening.

SV nektet å leve med en lov som hindrer unge mennesker i å gifte seg med hvem de vil, hvis ektefellen tilfeldigvis kommer fra et land utenfor EØS. Innvandrerpartiet SV kan ikke godta en diskriminerende særlov som gjør noen unge mennesker til annenrangs borgere. SV har heldigvis vunnet dragkampen med Ap.

Ringheims da uttrykte gratulasjoner med å ha vunnet dragkampen med Ap, handler om at hennes sympati ligger hos ungdom i Karachi, heller enn ungdommen på Furuset. For Ringheim påsto i samme artikkel at:

Nordmenn importerer ektefeller. Av praktiske grunner. Men mest av begjær og kjærlighet.

Og vi spurte den gang, og vi spør igjen: Hvordan vet du at de fleste nordmenn importerer ektefeller av begjær og kjærlighet? Vi regnet ikke med å få svar. Det fikk vi heller ikke. Vi slo heller fast at i Ringheims verden kan tvangsekteskap sorteres under kategorien ”praktiske grunner”.

Så mye for hennes ektefølte sympati for noen måneder siden. Men i dag, derimot, når Sarita– men indiske aner – har uttalt seg, da er alt så mye mer spiselig.

TVANGSEKTESKAP og kjønnslemlesting får oppmerksomheten. Det er på tide å spenne hele det ubehagelige lerretet ut. Chi Nwosu etterlyser en statlig handlingsplan mot familievold, rettet mot innvandrere og nordmenn. Det er lett å stille seg bak oppfordringen. Ramin-Osmundsen kan slå seg sammen med integreringsminister Hanssen og de seriøse innvandrerorganisasjonene. Elvis Chi Nwosu foreslår at troskapsløftet til Norge byttes ut med et løfte om ikke å slå barna sine.
Ja, forlang å få spennet hele det ubehagelige lerret ut. Du og Dagbladet burde også bidra til å få brettet det ubehaglige lerret ut.(PS: Vi regner med at du ikke mener at HRS tilhører de ”seriøse innvandrerorganisasjonene”. Til det har vi vel fremmet for mange tiltaksforslag.)

(PS 2: Tross min krasse kommentar, kan jeg ikke annet å si: Jeg er svært glad du kommet etter, Trude Ringheim. Svikt dem så ikke igjen).