Færøyene – sårt behov for arbeidsinnvandrere og sårbar kultur

Færøyenes arbeids- og likestillingsminster Bjarni Djurholm og Hege Storhaug, HRS

Human Rights Service besøkte nylig Færøyene etter invitasjon fra regjeringen ved arbeids- og likestillingsminister Bjarni Djurholm. Ministeren hadde lest boken til Hege Storhaug, Men størst av alt er friheten, og ønsket foredrag om innvandringens konsekvenser, særlig i et kvinneperspektiv. For Færøyene er, som sine naboland, inne i en høykonjektur. Det trengs arbeidskraft, men landet har en annen innvandringshistorie enn de andre nordiske landene. Og de ønsker å lære av andres erfaringer, før de staker ut videre kurs.

Færøyene er på mange måter en godt bevart hemmelighet. Det ligger i hjertet av Golfstrømmen i Nord-Atlanteren på 62 grader nord, nordvest for Skottland, og midt mellom Norge og Island. Landet er i underkant av 14 000 km2, fordelt på 18 øyer, der kun én øy er ubebodd. Øyene har 1 100 km kystlinje, og man er aldri lengre borte fra havet enn snaue fem kilometer. Været er det store samtaleemnet på Færøyene, og det er mye og variert å snakke om: Det skifter på sekundet, fra sol til regn, fra vind til vindstille, fra dis til tykk tåke. Snø er derimot uvanlig, temperaturen er sjelden under null. Men det er heller ikke det landet som står øverst på ønskelisten hvis solbading er målet.

Det bor i overkant av 48 000 personer på Færøyene. Flest bor hovedstadskommunen (der Tórshavn er hovedstad) med i overkant av 19 000, mens nest største by er Klaksvik med 4 700 personer. Resten av befolkningen bor stort sett på ørsmå pittoreske steder, hvor det minste må være en øy hvor én bonde bor alene med fårene og gjessene sine, som han har åpnet for gårdsturisme. Men særlig viktig er fiskeindustrien, som utgjør mer enn 97 prosent av eksporten. Fiskerinæringen går så det suser, dernest er øyenes inntektskilde en voksende turisme og salg av ullprodukter fra Færøyenes tallrike får (og det er også fårene som har gitt navnet til øyene). Færøyingene er også et religiøst folkeslag. Religion spiller en viktig rolle, og mer enn 80 % av befolkningen er tilknyttet den evangeliske-lutherske folkekirken. Den nest største menigheten, med ca. 10 %, kaller seg «Brødremenigheten». Ellers er det en rekke andre menigheter, og du er aldri langt fra en kirke eller menighetshus, og disse er som regel åpen for publikum. Unntaket er i Tórshavn, der det nylig ble besluttet å måtte låse kirkene, grunnet tilløp til hærverk. Dette var en beslutning som satt langt inne, og som færøyingene ikke er stolte av.

Færøyene er en selvstyrende del av Danmark. Det har sin egen lovgivende forsamling (lagtinget), sitt eget flagg og sitt eget språk. De er heller ikke medlem av EU. Færøyene følger således dansk lovgivning på noen områder, andre områder forvalter de selv. De følger dansk utlendingspolitikk, hvilket betyr blant annet 24-årsgrense for henting av ny ektefelle, tilknytningskrav med mer. Diskusjonen er derimot ikke om Færøyene skal føre en selvstendig utlendingspolitikk eller ei, men når dette er en realitet.

I et innvandringsperspektiv synes Færøyene å være der Norge var for om lag 35 år siden. Færøyene har allerede innvandrere, men de teller ikke mange. Fra den ikke-vestlige verden er det få. Ingen fra Pakistan, fem fra India. Ingen fra Tanzania, seks fra Tunis. En fra Tyrkia, og tre fra Sri Lanka. 65 fra Storbritannia, og 99 fra Norge. Nordmenn er altså den største innvandrergruppen på øyene, men følges tett på av særlig kvinner fra Filippinene og Thailand.

Naturlig havn. Fra Gjógv på Eysturoy.

Færøyske kvinner føder flest barn i Nord- og Vest-Europa med 2,6 barn i snitt. Øyene har dessuten den laveste selvordsfrekvensen i Norden, den laveste skilsmissefrekvensen og det laveste antall aborter. Nevnte statistikker vitner om en tradisjonell/konservativ kultur. At unge som drar til (typisk) København for å studere, og langt flere gutter enn jenter returnerer til Færøyene, minner om det samme mønsteret vi ser i grisgrendte strøk i Norge: Det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret får jentene til å bli i utlendighet, og de finner make i sitt nye hjemland, mens guttene som oftest returnerer ugifte. Statistikkene vitner således om menns ekteskapsimport; 47 personer fra Filippinene og 59 personer fra Thailand – nesten alle kvinner – har innvandret de senere år.

Disse henteekteskapene har skapt en mer eller mindre moralsk debatt på Færøyene. Typisk er at godt voksne menn, som bor hjemme, henter seg en ung kvinne etter ferietur til Filippinene eller Thailand. ”Jeg vet slett ikke om det er ønskelig å bli venninne med en ung kvinne fra en helt annen kultur, som attpåtil er gift med en gammel fyr,” forklarer en ung, fremadstormende karrierekvinne på Færøyene til HRS. Det er lett å forstå dilemmaet, spesielt når en relaterer det til Færøyenes kulturelle kontekst. På grunn av den barske, isolerte og sårbare beliggenheten langt ute i Nord-Atlanteren, har det vokst frem en sterk og kanskje unik fellesskapsfølelse blant færøyingene. Denne fellesskapsfølelse synes fremdeles å leve i beste velgående. Folket har gjennom århundrer vært avhengige av hverandre, både hva gjelder tjenester, produkter, ferdigheter og tillit. Ett slående eksempel er kanskje grindedrapet, som av mange utenforstående blir oppfattet som barbarisk. Det årlige grindedrapet er en begivenhet som langt de fleste færøyinger deltar på. Det foregår ved at flere hundre hvaler omringes av en rekke småbåter og ledes mot land. På grunt vann slaktes de for fote, mens vannet blir rødt av blod. På land står liten og stor klar med bøttene, som fylles med gratis kjøtt. Alle får. Det vil si: alle færøyingene får. For er du ikke færøying kan du ikke forvente å få ta del i de goder som øyfolket har.

Fra kirkjubøur, som tidligere var Færøyenes geistelige og kulturelle sentrum.

Til og med som turist i dag merkes denne ”forskjellsbehandlingen”. Prøv for eksempel å finne fiskebutikkene på Færøyene, eller prøv å få tak i hvalkjøtt. Det er rett og slett ikke-eksisterende. Forklaringen? Jo, den er såre enkel: ”Det har vi hjemme i fryseren”. Eller som en av servitørene på en anerkjent gourmetrestaurant noe ironisk forklarer det: ”Du skjønner vi færøyinger vil helst ikke dele verken fisken, hvalkjøttet eller fårekjøttet med noen. Vi vil ha det selv.” Dagens anbefaling hos dem var hjort – fra Norge.

At færøyingene ikke vil dele, er nok ikke den fulle sannheten. Men de lever fortsatt i et fellesskap der noen goder deles dem mellom, og der verken det åpne markedet eller staten blander seg inn. I et eksperiment med å få tak i fisk, er valget følgende: bli kjent med en færøying og du har den ferskeste og flotteste fisk innen klokka 06:00 neste morgen. For ”alle” har båt, eller alle familier har en eller flere båter. Og de fisker. Og de deler. Alternativt kan du sjanse på at fiskebilen dukker opp på torget i Tórshavn, som den visstnok gjør til uregelmessige tider. Men treffer du fiskebilen, så er sannsynligheten stor for at fisken er frossen. Ett tredje alternativ er å sjanse på at en innkommet båt finner det for godt å selge fisk på kaia. Men du kan ikke regne med å få tak i fisk, du kan bare håpe.

Ett annet utslag dette har gitt, er at bosatte utlendinger ikke har rett til trygder. At noen skulle komme til øyene og spise av fellesskapets verdier, uten å gi noe forutbestemt tilbake, synes å være en utenkelig tanke for færøyingene.

For Færøyene, som de andre land i Norden, har kampen handlet om å sikre arbeidsplasser. Fiskenæringen har selvsagt stått i en særstilling, og den har på flere måter vært sårbar, både knyttet til fiskesykdommer, fiskepriser og organisering av næringen. De siste tiårene er fikserinæringen lagt kraftig om, en omlegging som ikke minst skjøt fart etter et den forårsaket et nasjonaløkonomisk sammenbrudd på begynnelsen av 1990-tallet. I dag beskjeftiger den langt de fleste, over 90 %, av alle arbeidsføre mellom 16 og 64 år. Men i underkant av halvparten av kvinnene jobber i reduserte, typisk halvdags, stillinger. Samtidig blir stadig flere av befolkningen eldre. Og nå går altså landet økonomi så det suser – og de mangler arbeidshender. De trenger arbeidsinnvandrere. Hva gjør de så?

Så langt jeg klarte å tolke den sittende regjerings ønskede politikk på området, så sier den at Færøyene vil åpne for kompetente arbeidsinnvandrere som løser de midlertidige utfordringene i landets høykonjektur, men som forlater landet når situasjonen endrer seg. Vi spurte flere om hvordan form for innvandring de eventuelt ønsker seg, både aktører innenfor politikk, myndigheter, næringslivet og den vanlige mann i gata, og svaret var så godt som unisont; folk fra Europa, aller helst Norden, kan komme og jobbe her noen år, så kan de reise hjem igjen.

Fra Tórshavn – for øvirg det eneste stedet på Færøyene hvor det finnes trær.

Spørsmålet er om dette ønsket kan innfris. Og om det kan forsvares moralsk.

Myndighetene på Færøyene synes å mene at det kan forsvares moralsk. De vektlegger å dekke det som kan være et kortsiktig arbeidskraftbehov, uten å måtte betale med å gjøre samfunnet mer sårbart. De er bevisst at en innvandring som medfører at personer kommer, og også henter familien sin til landet, på sikt kan koste mer enn hva som er dagens gevinst. Faller de fra arbeidsmarkedet er det et problem, og presset på skoler og annen infrastruktur økes. Den færøyske kulturen tillater kanskje denne form for tenkning, de har tenkt og handlet slik i århundrer. For Færøyene er ikke dette et moralsk prosjekt i den forstand at de skal være humane. De skal sikre sitt eget samfunn. Og beriker det andre folk er det fint.

Men om en slik form for arbeidsinnvandring kan innfris, er dog et helt annet spørsmål, ikke minst knyttet til at færøyingene undrer seg over hvem som egentlig vil bosette seg i årevis i et tøft klima langt til havs. Og vil de komme, når de egentlig bare er ønsket i en tidsbegrenset periode, og kanskje uten de store forhåpninger om å få ta fullverdig del i fellesskapet?

Svaret på Færøyenes utfordring kan være at de heller ikke åpner for tradisjonell arbeidsinnvandring, men at de importerer tjenester, slik deres tjenesteyting langt på vei foregår i dag. Arbeiderne vil da være underlagt hjemlandets regler, både hva gjelder trygd og andre velferdsordninger, og skatt, som da betales til hjemlandet. Men arbeiderne henter sin daglige lønn på Færøyene, under de samme betingelser som alle andre.