Av Hege Storhaug, publisert i Dagbladet 17. juni 2007 Socialdemokratiet og de radikale nektet å innse det som var blittbarnelærdom hos folket: At antall innvandrere som kommer vedgiftermål er avgjørende for vellykket eller mislykket integrering.Folkets tillit til SR-regjeringen var knust. Den nye regjeringen lasporenstreks om politikken, det har også skjedd i Nederland, og nåvurderer også Tyskland, England og Frankrike å følge i de danskefotsporene.
At Ap, som velger å la SV styre dette feltet, kan tape ved nestestortingsvalg, er således ikke en hypotese tatt ut av luften. NårHanssen i sitt tilsvar til meg, fremdeles nekter å ta innover seg atdet er en klar sammenheng mellom antall nye ektefeller som hentes ogproblemene med integrering av sentrale ikke-vestlige grupper, erdette nok et varsel om at hypotesen om Ap og valgnederlag i 2009 kanslå til.
Hanssen synes fremedels å blindt tro på SSB-mantraet om at”integreringen går seg til med tiden”, og han mener at”Framskrivinger av ekteskapsmønstre blant etterkommere (…) finnes detikke faglige belegg for.” Men vi bedriver ikke med framskrivinger, vihar bestilt data fra SSB som viser hvem ulike innvandrergrupper harinngått ekteskap med i perioden 1994 – 2005. Disse tallene viser atmajoriteten henter ektefelle i opprinnelseslandet. Vi spør videre hvasom tilsier at dette mønsteret skal endre seg, når studier fra andreland, med betydelig lengre innvandring enn Norge, viser det motsatte?Og her er noen flere fakta fra dette materialet: 80 000 barn og ungei dag er fra land der kollektivistiske giftermål er normen, som blirtil over 150 000 i 2015 (beregnet ut fra SSB-tall, 3.generasjon erikke medregnet). Data fra andre europeiske land viser at utstrakthenting av nye ektefeller (typisk ved tvang og proforma) fortsetterikke bare i 2.generasjon, slik vi ser i Norge, men også i 3.generasjon. Denne formen for innvandring skaper sosiale underklasser,tydeligst sett blant pakistanere i England og tyrkere i Tyskland. Detsamme skjer i Norge: 55 prosent av sosialbudsjettet i Oslo går til deunder 20 prosentene ikke-vestlige. NHO har dertil presentertberegninger som viser at innen få år spises hele oljeformuen opp avtrygdeforbruk hvis dagens ”frie flyt av ektefeller” fra Afrika ogAsia, med oftest liten eller ingen utdannelse, fortsetter (Horisontjuni 2006). Professor i økonomi Kjetil Storesletten, slo da fastdette: ”Vi kan ikke fortsette den innvandringspolitikken vi harført.”
Hanssen blander sammen polske arbeidere fra EØS, med henting avektefeller fra Afrika og Asia. Det er forskjell på å bli gjenforentmed noen du faktisk er atskilt fra, og å etablere ny familie ved åhente ektefelle i utlandet. Dessuten er Norge forpliktet avEØS-regler, men vi har ingen ”ekteskapsavtale” med andre kontinentsom ubetinget gir rett til permanent opphold i Norge. Hvordan Hanssenkan forsvare at kalde senger fortsatt skal være hovedferdselsåren fraAfrika og Asia til Norge, et land som med høylytt stolthet forfekterlikestilling og likeverd, er et burlesk paradoks. Vel så burlesk erdet at mangelen på realisme, vil rasere velferdsstaten – som skalvære regjeringens fremste utstillingsvindu.