En rekke organisasjoner og Barneombudet har utvist et sterkt engasjement for at enslige asylsøkerbarn i Norge skal under omsorg av barnevernet. Disse barne er gjerne såkalte «ankerbarn», dvs. at foreldrene sender barna til Vesten som et anker, i håp om at barna skal få opphold – og deretter satser foreldre og eventuelle søsken å komme etter på familiegjenforening.
Men praksisen er tvilsom, og mange av barna blir da også «borte» på turen. Det antas at flere av disse barna havner i sexindustrien. At enslige asylsøkerbarn skal ivaretas av norsk barnevern heller enn å være alene i asylmottak, er på mange måter et godt forslag – gitt at barnevernet gis tilstrekkelige ressurser til å kunne følge opp. Hvilket kanskje heller er tvilsomt, da dagens barnevern langt på vei ikke klarer de oppgaver som i dag er pålagt dem. Derimot blir det langt vanskeligere hvis barnevernets omsorg for disse barna også skal føre til at de samme barna gis opphold. Det vil lett kunne føre til at praksisen med å sende barna «på lykke og fromme» til Norge, brer om seg.
Samtidig er HRS svært skuffet over at de samme organisasjonene – og Barneombudet – viser null interesse for de norske barna med innvandrerbakgrunn som sendes ut av Norge. Mange av disse barna fratas sine grunnleggende rettigheter, og selv om dette er norske barn, avviser Norge å kunne hjelpe dem med henvisning til at barnevernet bare kan operere på norsk jord, og at foreldrene har rett til å oppdra sine barn både hvor dem vil og velge hvem de vil ha til omsorgspersoner for sine barn. Dette kan være brudd på en rekke lover, for eksempel barnevernsloven, opplæringsloven, barnekonvensjonen og menneskerettighetsloven. Å ikke ta disse norske barnas interesser og rettigheter på alvor er virkelig et svik, både fra Regjeringen, organisasjonene og Barneombudet. Fy!