Venstres nei til «dansk innvandringspolitikk» bygger på feilaktig informasjon. I 2004 fremla Europarådets kommissær for menneskerettigheter, Alvaro Gil-Robles, en kritisk rapport om deler av de danske regelendringene, da blant annet knyttet til 24-årsregelen kombinert med tilknytningskravet, som han mente kunne innebære en risiko for at menneskerettighetene ikke overholdes. Men Gil-Robles har ingen autoritet. Det finnes ingen dom i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen som har statuert krenkelse i forbindelse med en stats avslag på gjenforening mellom ektefeller. Tvert om fins det eksempler på dommer som avviser at et ektepar kan velge hvilket land de ønsker å bosette seg i, jf. dom i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol 28. mai 1985 (Abdulaziz, Cabales og Balkandi). EU har dessuten selv gjennom direktiv om familieinnvandring åpnet for at det enkelte medlemsland kan ha en ekteskapsalder og en høyere alder (21 år er foreslått) for at partene kan få innfridd familieetablering i det respektive medlemslandet.
Videre hevder Venstre at hvis man treffer eksempelvis sin partner under studier i utlandet vil man kunne nektes opphold selv om aldersgrensen er oppfylt, under henvisning til tilknytningskravet. Også dette er feil. I Danmark fungerer det slik at tilknytningskravet opphører når en person har bodd lovlig og uavbrutt i Danmark i 28 år, eller har vært dansk statsborger i 28 år.
Det hadde vært en fordel om våre politiske partier avviste endringer i lovverket på et reelt og saklig grunnlag, men det krever selvsagt at de setter seg inn i reglene først.