TV2 har gjort en formidabel gravejobb og gjennomgått samtlige voldtektsdommer i Norge i 2015. Gjennomgangen av dommene fra Oslo Tingrett er i denne forbindelse særdeles interessant ettersom tallene gjenspeiler mønsteret som er påvist i Oslopolitiets rapporter «Voldtekt i den globale byen».
I 2015 dømte Oslo tingrett i 55 voldtektssaker. En av disse dreier seg om samme gjerningsmann; serievoldtektsforbryteren Julio Kopseng, så i realiteten er det 54 domfelte. Av disse har 33 innvandrerbakgrunn, hvorav 27 har bakgrunn fra Asia og Afrika (og dermed Midtøsten, som ligger i begge verdensdeler).
Dvs. at 61,1 prosent av de domfelte i Oslo har innvandrerbakgrunn. Av dem har 81,8 prosent bakgrunn fra Asia, Afrika og Midtøsten. Disse kategoriene er relevante her fordi det er de samme som Oslopolitiet brukte i rapportene i 2010 og 2011.
Innvandreres overrepresentasjon er med andre ord fortsatt svært stor. I Oslo per 1. januar 2016 var i alt bosatt 206 689 personer med innvandrerbakgrunn. Av disse er 41% fra Asia og 17% fra Afrika. Det utgjør i alt 119 880 personer – inklusive barn, kvinner og eldre menn som jo ikke regnes med når det gjelder voldtekt – av totalt 658 390 innbyggere i hovedstaden. Dvs. at gjerningsmenn fra en gruppe som i stort og smått utgjør 18,2% prosent, ble dømt i 50% av rettsakene om voldtekt i Oslo 2015.
I 2011 viste Oslopolitiets rapport at 22 prosent av anmeldte voldtektsmenn hadde bakgrunn fra Afrika, 12 prosent fra Midtøsten og 19 prosent fra Asia. Siden Midtøsten dels ligger i Afrika og dels i Asia, betyr det at 53 prosent av de anmeldte voldtektene hadde gjerningsmann fra en av disse to verdensdelene. Vi skal se nærmere på detaljene lenger ned i artikkelen.
Masseovergrepene i Köln og andre europeiske byer, samt de stadig økende rapportene om seksuell trakassering av jenter og kvinner i det offentlige rom, svømmehaller og skoler i Europa, har aktualisert debatten om innvandrermenn fra Afrika, Asia og Midtøstens betydelige overrepresentasjon på voldtektsstatistikken. Både i Norge, Sverige og Danmark er denne overrepresentasjonen et statistisk faktum.
Men både i Norge og Sverige forsøker en rekke samfunnsaktører å bortforklare tallenes tale og/eller rette fokus mot sosioøkonomiske faktorer. Det synes maktpåliggende for flere å forhindre en offentlig debatt om hvorvidt kulturelle forklaringer – så som det utbredte kulturelle og religiøse kvinnesynet og mannsidealiet i de aktuelle regionene – er en del av bildet. Det er særlig synlig og påfallende når politiets egne forskere trekker konklusjoner i politiets egne rapporter som de ikke har belegg for utfra politiets egne tall.
Som sosiolog Kjetil Rolness uttrykker det:
DET ER PÅFALLENDE at to politirapporter med tittelen «Voldtekt i den globale byen» toner den globale dimensjonen ned, på tross av hva tallene i rapporten viser. Gang på gang advarer forskerne mot å anlegge «feil» perspektiv: «Grove generaliseringer om at Oslos voldtektsmenn er utlendinger og i hovedsak muslimer, er både feilaktig, utilstrekkelig og uheldig.» Det stemmer, men skal vi se bort fra at gjerningsmenn med en viss landbakgrunn dominerer statistikken, og ikke spørre hva det skyldes? Tydeligvis:
«Når overrepresentasjonen av «fremmede» lettere forstås som tegn på økt risikofaktor enn andre og mer entydige overrepresentasjoner, så som kategoriene «menn» og «unge», har dette antakelig bakgrunn i en viss grad av fremmedfrykt.»
Ja, skjønte vi det ikke. Rapporten går til og med så langt som å avfeie den etniske dimensjonen: «Samlet gir materialet støtte til konklusjonene i kriminologisk forskning om at voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.»
Voldtektstatistikken fra Danmark viser omtrent det samme som i Norge, men i motsetning til norske forskere har man der valgt å undersøke tallene nøyere og føre en åpen debatt om funnene og eventuelle årsaker.
En av dem er som vi skal se allerede offisielt erkjent: kulturbakgrunn.
Men først litt om den statistiske ståa:
I Oslo ble innvandreres overrepresentasjon fastslått så tidlig som i 2001. I politiets rapport fra 2007 heter det:
Selv om majoriteten av de registrerte gjerningsmennene har norsk statsborgerskap, har en høy andel en annen landbakgrunn enn norsk. Personer med annen landbakgrunn enn norsk blir stadig mer overrepresentert blant gjerningspersonene i de anmeldte voldtektene, sett i forhold til befolkningssammensetningen i Oslo. I 2007 hadde gjerningspersonen i 72,8 % av forholdene en annen bakgrunn enn norsk. Det tilsvarende tallet i 2004 var 63,2 %, mens det i 2001 var 53 %.
Den betydelige overrepresentasjonen fikk imidlertid ikke gjennomslag i norske hovedmedier før Oslopolitiets rapport «Voldtekt i den globale byen» (som er en rapport om tallene i 2010) i 2011. Dette året forekom det en rekke overfallsvoldtekter – som er den voldtektskategorien som utløser størst frykt og derfor egner seg godt på avisforsider – hvor hele 45 av 48 mistenkte/siktede hadde utenlandsk opprinnelse og rapporten fikk en helt annen oppmerksomhet enn de foregående.
Et så ubehagelig faktum var det mange som ikke ønsket å snakke om og blant andre Antirasistisk senter og Amnesty Norge valgte umiddelbart å fokusere på at overfallsvoldtekter utgjør et forsvinnende lite antall av begåtte voldtekter og deretter avfeie det hele som et problem som ikke fortjente så stor oppmerksomhet som det fikk.
Samtidig gikk voldsforsker Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal hos Oslopolitiet ut i Journalisten.no med en klar oppfordring til media om «mindre sensasjonspolitikk og større nøkternhet» i forhold til overfallsvoldtekter spesielt. I tillegg hevdet Sætre og Grytdal at «den etniske profilen for alle voldtektstypene utenom overfallstypen, domineres av personer med norsk landbakgrunn, men er for øvrig varierende.»
Som vi ser av de aktuelle rapportene (2010 og 2011) er dette ikke riktig.
Ifølge tall fra Oslo kommune over innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre bosatt i Oslo i 2011, var det 30.080 personer med bakgrunn fra Afrika og 74.413 personer med bakgrunn fra Asia. Det utgjorde i alt 104.493 personer av totalt 599.230 innbyggere i hovedstaden, eller ca. 17 prosent av folketallet.
Samtidig sa Oslopolitiets rapport fra 2010 at 20 prosent av voldtektsmennene hadde bakgrunn fra Afrika, 14,5 prosent fra Midtøsten og 11,5 prosent fra Asia i 2010 (side 54). Siden Midtøsten dels ligger i Afrika og dels i Asia, betød det at 46 prosent av voldtektene hadde gjerningsmann fra disse regionene. Gjerningsmenn fra en gruppe som utgjorde 17 prosent av befolkningen sto altså for 46 prosent av voldtektene. Det innebærer en voldtektshyppighet som er mellom fire og fem ganger større hos gruppen av personer fra Afrika, Asia og Midtøsten enn hos befolkningen forøvrig.
Og det gjaldt såvisst ikke bare overfallsvoldtekter.
Da det viste seg vrient å få lagt lokk på debatter om tall, overfallsvoldtekt og hvem som sto bak, skiftet flere plutselig fokus og trakk plutselig «statistiske mørketall» opp av hatten. Særlig hva festrelaterte- og relasjonsvoldtekter angår, to kategorier man med stor skråsikkerhet fastslo at domineres av etnisk norske menn. Blant eksponentene for dette fant man igjen Antirasistisk senter, Amnesty Norge og i nyere tid bloggeren Gunnar Tjomlid. Men hvor kommer denne skråsikkerheten fra?
Mørketall beregnes som regel ut fra tilgjengelig statistiske opplysninger og for Oslos vedkommende ser den sånn ut: menn fra Afrika, Asia og Midtøsten er i flertall – og betydelig overrepresentert i forhold til befolkningssammensetningen – i samtlige av politiets fem voldtektskategorier (etnisk norske gjerningsmenns prosentandel i parentes):
Festrelaterte voldtekter: 38,8 prosent (32,7)
Relasjonsvoldtekter: 42,2 prosent (40,0)
Sårbarhetsvoldtekter: 60,9 prosent (34,1)
Overfallsvoldtekter: 100,0 prosent (0,0)
Annet: 54,6 prosent (45,5)
Overrepresentasjonen økte året etter (Voldtekt i den globale byen 2011). Denne rapporten viste at 22 prosent av anmeldte voldtektsmenn hadde bakgrunn fra Afrika, 12 prosent fra Midtøsten og 19 prosent fra Asia (side 66), 53 prosent til sammen. I Oslo per 1. januar 2012 var det bosatt 31.496 personer med bakgrunn fra Afrika og 77.054 personer med bakgrunn fra Asia. Det var i alt 108.550 personer – inklusive barn, kvinner og eldre menn som jo ikke regnes med i dette tilfellet – av totalt 613.282 innbyggere i hovedstaden. Dvs. at gjerningsmenn fra en gruppe som utgjorde 18 prosent av befolkningen sto for 53 prosent av voldtektene.
I tabell 30 (s.67) ser man igjen at menn fra Afrika, Asia og Midtøsten er i flertall og betydelig overrepresentert i forhold til befolkningssammensetningen i fire av politiets fem voldtektskategorier (etnisk norske gjerningsmenns prosentandel i parentes).
Festrelaterte voldtekter: 44,5 prosent (40,7)
Relasjonsvoldtekter: 67,5 prosent (20,9)
Sårbarhetsvoldtekter: 51,7 prosent (37,9)
Overfallsvoldtekter: 80,0 prosent (20,0)
Annet: 41,7 prosent (45,8)
Men ingen av disse tallene er korrigert for det faktum at voldtektshyppighet er aldersavhengig og at alderssammensetningen ikke er identisk for Afrika, Asia og Midtøsten og referansegruppen, men en slik korrigering ville uansett ikke kunne bortforklare en betydelig overrepresentasjon som måtte tilskrives andre faktorer som sosioøkonomisk status eller kulturell bakgrunn.
En slik korrigering – og ikke minst resultatet – er det tilsynelatende liten interesse for her på berget, for Oslo-politiet sluttet brått å lage rapporter som registrerte landbakgrunn fom 2012 og gikk istedet over til å operere med gjerningsmenn etter statsborgerskap. Rolness påpeker imidlertid at heller ikke dette er i stand til å skjule den utrivelige overrepresentasjonen:
HAN [Gunnar Tjomlid] VISER BARE TIL til en politirapport fra 2014 som sier at 73 prosent av de som er siktet eller mistenkt i voldtektssaker i Oslo er norske statsborgere. Denne statistikken skiller ikke mellom overfallsvoldtekter og andre voldtekter, som var Tjomlids poeng. Og heller ikke klart mellom innvandrere og etniske nordmenn. Andelen norske statsborgere i Oslo er 84 prosent. Det er en høyere andel enn 73 prosent. Altså er norske statsborgere underrepresenterte, og andre lands statsborgere overrepresenterte som voldtektstmenn i denne statistikken. Og 12 prosent av norske statsborgerne i Oslo er innvandrere. Noe som gjør nordmenn ytterlige underrepresentert. Tjomlid viser til et tall som sier det motsatte av hva han hevder.
Både Tjomlid og Marianne Sætre har svart kritikere som Rolness på samme vis som Antirasistisk senter og Amnesty i sin tid gjorde: ved å selv fokusere på overfallsvoldtekter – som heldigvis er sjeldne og derfor få i antall – og samtidig hevde at dette er kritikernes fokus. Hvilket det ikke er.
Påstanden om at overfallsvoldtekt primært begås av utenlandske utøvere, bygget opprinnelig på data kun om den lille gruppen identifiserte gjerningspersoner. Politidistriktet har flere ganger forsøkt å presisere dette og imøtegå generaliseringen. Dessverre trekkes den gamle myten fremdeles fram som sannhet.
Igjen: Tallene fra Oslopolitidistrikt viser at menn fra Afrika, Asia og Midtøsten er voldsomt overrepresentert i samtlige av politiets voldtektskategorier og det er dette som er kjernen i saken.
I Danmark viser tall fra Danmarks statistik (DST) – danskenes svar på Statistisk sentralbyrå – at hver tredje voldtektsdømte er innvandrer eller etterkommer. I perioden 2004 til 2013 ble 615 personer dømt for voldtekt, hvorav 212 er innvandrere eller etterkommere. Det tilsvarer 34,5 prosent, hvilket er mer enn tre ganger mer enn andelen gruppen utgjør i befolkningen generelt. Ifølge DS ble bl.a. 32 irakere, 26 tyrkere og 25 somaliere dømt for voldtekt i samme periode.
Tallene bekreftes av ny forskning ved Syddansk Universitet (SDU) som har tatt for seg 296 voldtekter i Østjylland. I hele 40 prosent av sakene har gjerningsmannen «annen etnisitet enn dansk». I rapporten «Voldtekt som anmeldes» kommer det frem at utlendinger er særlig overrepresentert når det gjelder overfallsvoldtekter.
»Det er voldsomt. Det maner til eftertanke og betyder formodentligt, at vi bliver nødt til at sætte ind med en oplysningsindsats,« siger rets- og integrationsordfører Sofie Carsten Nielsen (R).
»Vi bliver nødt til at forholde os til den overrepræsentation af indvandrere blandt voldtægtsmænd,« siger DFs gruppeformand, Peter Skaarup (DF).
Berlingske Tidende har fått DST til å analysere tallene og selv når det korrigeres for aldersammensetning og sosioøkonomisk status er og blir ikke-vestlige menn stadig overrepresentert når det gjelder dommer for voldtekt og bluferdighetskrenkelser.
Også i Danmark er det naturligvis uenighet om hva dette kan skyldes, men man har som et minimum åpnet for en debatt i håp om å finne noen svar.
Skyldes overgrebene, at indvandrerne stammer fra kulturer, hvor der eksisterer et kvindesyn, der legitimerer overgreb? Eller er årsagen nærmere, at mange indvandrere og efterkommere befinder sig nederst i samfundets hierarki og dermed generelt er mere tilbøjelige til at begå kriminalitet?
På foranledning af Berlingske har Danmarks Statistik set nærmere på dommene for voldtægt og blufærdighedskrænkelse for 2012, 2013 og 2014. I en ny analyse er tallene blevet korrigeret for alder og sociale og økonomiske forhold som bl.a. arbejdsløshed.
Analysen viser, at ikke-vestlige mænd i gennemsnit bliver dømt for voldtægter og blufærdighedskrænkelser 1,76 gange hyppigere end etnisk danske mænd.
Disse tallene er forbundet med en viss usikkerhet, men betyr at hvis en spesiell gruppe etniske dansker blir dømt for ti voldtekter, så vil en tilsvarende gruppe ikke-vestlige innvandrere og etterkommere bli dømt for 18.
De korrigerte tallene er naturlig nok lavere enn de ukorrigerte fra samme periode og som viste at ikke-vestlige innvandrere og etterkommere ble dømt i 20,4 prosent av saker som omhandlet voldtekt og bluferdighetskrenkelser til tross for at de bare utgjør 7,2 prosent av den samlede befolkningen. Ukorrigert er dermed hyppigheten tre ganger mer enn etnisk danske menn.
De ukorrigerede tal er blevet kritiseret for at være misvisende, da de ikke tager højde for alder og socioøkonomiske forhold såsom arbejdsløshed. Ikke-vestlige mænd er generelt yngre end etniske danskere – og yngre mænd er mere tilbøjelige til at begå kriminalitet. Desuden har ikke-vestlige mænd en dårligere tilknytning til arbejdsmarkedet, hvilket også kan spille ind på kriminalitetsraten.
Den dansk-tyrkiske kultursosiologen Mehmet Ümit Necef ved Syddansk Universitet mener at den stadige overrepresentasjonen helt klart skyldes kulturforskjeller.
»Tallene er nu rensede, og man ser stadig en klar overrepræsentation. Det er meget vanskeligt at argumentere for, at kultur ikke er afgørende. Hvordan kan vi ellers forklare det?« spørger han.
Necef påpeker at flesteparten at de ikke-vestlige innvandrerne og etterkommerne som begår overgrep har bakgrunn fra Midtøsten og dertilhørende tradisjonell kultur.
– Dette er kulturer hvor kvinner drar skam over hele familien hvis de har sex før ekteskapet. Hvor kvinner bare går på gaten hvis de har et faktisk gjøremål. Ikke for å more seg, drikke seg fulle eller møte fremmede menn, sier han til Berlingske og understreker at denne kjønnskulturen ikke er bundet opp mot islam, men eksisterer i særlig områder utenfor de store byene i Midtøsten.
Han forklarer videre at problemene oppstår når noen menns tradisjonelle kvinnesyn kolliderer med moderne vestlig kultur, hvor kvinner har frihet til å bevege seg like fritt som mennene. I Midtøsten betraktes ofte byrommet som mennenes domene. En kvinne som drikker seg full eller går sparsomt kledd blir sett på som uanstendig og er hun ikke i følge med en mann kan hun fort bli betraktet som «eierløs» eller et individ uten beskyttelse. Noen menn fra Midtøsten vil da anse det som legitimt å gjøre seksuelle tilnærmelser eller til og med begå overgrep, mener Necef.
En annen stråmann er at det primært er innvandrings- og islamkritikere eller høyreekstremister som mener at en av årsakene til overrepresentasjonen er kulturelt eller religiøst betinget. Som så mange andre påstander fra dette holdet stemmer heller ikke denne.
Etter masseovergrepene i Köln og på ungdomsfestivalen i Stockholm har en rekke samfunnsdebattører med bakgrunn fra samme regioner som de mistenkte påpekt at det skyldes kultur. Blant dem er den svensk-tyrkiske forskeren Özge Öner:
Kulturen och samhällsinstitutioner spelar en stor roll i att avgöra vad som är acceptabelt eller ej. Självfallet har de flesta män, som är uppvuxna i länder där konsensus råder att det är kvinnornas och inte männens skyldighet att undvika sexuella övergrepp, en helt annan syn på hur man bör bete sig mot kvinnor än de flesta svenska män.
Därmed är det nonsens att debattera huruvida det finns kulturella särdrag som uppmuntrar till händelser som Köln och Kungsträdgården. Det är helt enkelt så, och vi måste vara uppriktiga om detta ifall vi ska kunna kväva problemet i dess linda. Att bara importera och i tysthet tolerera oönskade kulturella sedvänjor gynnar allra minst flickor och kvinnor i Sverige.
En annen er den danske forfatteren Ahmad Mahmoud:
Jeg er vokset op i en patriarkalsk kultur, og i min barndom var luder et ord, som blev brugt om den danske kvinde. Opfattelsen er, at kvinder skal ikke blande sig, når mændene taler, kvinder skal ikke tro, at de kan tænke, i hvert fald ikke på andet end god madlavning, og den danske kvinde skal blot fungere som adspredelse og prøveklud, inden mændene indgår i et officielt giftermål. Med den kulturelle bagage kommer de sidste dages begivenheder ikke bag på mig.
Når vi oplever grupper af flygtninge gramse på – og sågar voldtage – kvinder i Køln nytårsaften, er det et eksempel på kultursammenstød, når det er værst.
Det samme forlyder beviselig fra en rekke kvinnerettsaktivister i den arabiske verden, kvinnelige som mannlige, som modig arbeider mot menns utbredte seksuelle trakassering av og overgrep på kvinner i det offentlige rom i regionen.
Den danske sosiologen Marie Bruvik Heinskou har skrevet avhandlingen »En kompleks affære – anmeldte voldtægter i Danmark« om voldtektsforbrytere i Danmark. Hun mener det er forskjell på motivene til ikke-vestlige menn og etnisk danske menn som begår voldtekter.
»I sager om mænd med ikke-vestlig baggrund handler det oftere om en forudgående ærekrænkelse af manden. Eller et ønske om statuering af maskulinitet og magt i et maskulint fællesskab. Det handler om en forestilling om, at kvinden er underlagt manden,« siger hun.
Dette motivet kan man selvfølgelig se i voldtektssaker der gjerningsmannen er etnisk dansk, men ofte handler det om klønethet, manglende forståelse og lydhørhet overfor kvinnens grenser – og det skjer som regel i forbindelse med alkohol, forklarer Heinskou.
Hun mener likevel det er for enkelt å si at kulturforskjeller er den eneste årsaken til at ikke-vestlige innvandrere og etterkommere blir dømt for flere seksuelle overgrep enn etnisk danske menn. Heinskou tror det også kan spille inn at rettsystemet og kvinner som anmelder voldtekter har et bilde av at den «typiske voldtektsforbryter har annen etnisk herkomst». Hun viser blant annet til at ikke-vestlige menn også er overrepresentert når det gjelder falske anmeldelser.
»Det er et udtryk for, at fantasien om den farlige, brune og voldelige mand griber om sig og vender sig til racisme. Der foregår en dæmonisering af den brune mand. Det kan blive en udfordring for retssikkerheden, hvis vi ikke er opmærksomme nok,« siger hun.
Forskningssjef Britta Kyvsgaard i det danske justisdepartementet advarer også mot å bruke de korrigerte tallene til konkludere med at ikke-vestlige menns overrepresentasjon skyldes kulturforskjeller alene. Hun påpeker at noen flyktninger og innvandrere f.eks. kan ha opplevd traumatiske overgrep i barndommen, noe som kan øke risikoen for at de begår seksuelle overgrep.
Og hun har rett, det er mange faktorer som kan spille en rolle i det helhetsbildet vi ser og har sett gjennom mange år. I Norge virker det imidlertid som om en av dem – kulturbakgrunn – forsøkes utelukket av et bestemt forskersegment og en bestemt gruppe samfunssdebattører uten at det det foreligger en rimelig og godt belagt forklaring på hvorfor.
Som Sætre selv formulerer det:
Hvis man, igjen rent hypotetisk, antar at anmeldelsesmaterialet er representativt og kan generaliseres til meningsfulle bilder av problemet, vil en overrepresentasjon av enkelte landbakgrunner for mistenkte/siktede ikke nødvendigvis utgjøre noen forklaring. Andre kjennetegn, som sosial status, fattigdom, inntekt, tilknytning til arbeidslivet, sosial isolasjon, ensomhet, psykisk helse, m.m. samvarierer med landbakgrunn, og kan ha sterkere forklaringskraft for overgrepsadferd.
Fordi forskere som Sætre åpenbart er mer opptatt av å bortforklare tallenes tale med metodeforklaringer – som av en eller annen grunn konsekvent blir hovedtema for en rekke samfunnsforskere så fort tall, rapporter eller påviste mønstre er ubehagelige – og tydeligvis ikke ønsker å befatte seg med kulturelt betingede årsaksforklaringer, er det fort gjort å mistenke at det skjer fordi det er politisk ubekvemt og/eller går på tvers av enkelte forskeres ideologiske ståsted.
For de som søker, og da spesielt forskere, å utdefinere kulturbakgrunn som en del av bildet står med et forklaringsproblem:
Det er nemlig en kjensgjerning at det er og har vært ansett som nødvendig å avholde kurs for særlig mannlige asylsøkere – som i overveiende grad kommer fra Afrika, Asia og Midtøsten – om kvinnesyn og seksualnormer. Hva kommer i så fall dette av dersom kulturbakgrunn ikke er en del av det påviste, statistiske mønsteret?
Norge har vært et foregangsland på dette området. Allerede i 1990 foreslo grunnleggeren av Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) Annette Thommesen et slikt kurs:
Norske koder. Den 14. juli 1990 foreslo stifter og generalsekretær i Noas, og min mor, Annette Thommessen, at innvandrere som ikke forsto norske koder og normer skulle sendes på kjønnskurs. Som hun sa: «Hvis en muslimsk mann tar seg en tur på badestranden og ser 200 jenter ligge med puppene i været, behøver ikke voldtekt å være så veldig langt unna. Kvinner slik han kjenner dem, er dekket til med slør.» Utspillet vekket harme og ramaskrik og grove karakteristikker som «mentalt omskåret» og «rasist» haglet fra innvandrerrepresentanter. Hennes, min mors altså, utspill kom etter en bølge med voldtekter begått av menn med innvandrerbakgrunn.
Man kan sikkert si mye rart om Thommesen, men at hun var fordomsfull, rasistisk, høyreekstrem eller innvandringsfiendtlig er ikke blant det.
I oktober 2015 gikk et flertall bestående av Socialdemokraterne, Dansk Folkeparti, De Konservative og Det radikale Venstre i det danske Folketinget inn for å opprette tilsvarende kurs i seksualmoral for alle asylsøkere og familiegjenforente for å minske innvandreres overrepresentasjon på voldtektsstatistikken. Det skjedde på bakgrunn av overnevnte statistikk fra DST.
Etter masseovergrepene i flere europeiske byer og gjentatte rapporter om gutter og unge menn fra hovedsakelig Midtøsten og Afrikas seksuelle trakassering av og overgrep på jenter og kvinner i det offentlige rom, har også Tyskland gått inn for det samme.
I Norge har vi siden 2009 avholdt fem timers kurs på asylsentre for å forebygge vold og voldtekter. Det opprinnelige kurset rettet seg til mannlige asylsøkere og dreide seg primært om mestring av sinne, likestilling og kvinnesyn i Norge.
I 2012 gikk Utlendingsdirektoratet inn for å holde ytterligere kurs for forebygging:
Utlendingsdirektoratet (UDI) ønsker å holde kurs blant asylsøkere for å forhindre vold og voldtekt. Derfor inviterer de nå ansatte ved asylmottak i hele Norge til å få opplæring på temaet.
Selv om det kun er denne gruppen som får tilbudet, avviser leder Jan Olav Fjelldal ved Bodø mottakssenter at det er stigmatiserende.
– Innenfor den norske helse- og sosialomsorgen får jo alle andre mye av den samme opplæringen, sier han.
Det er mao allerede offiselt erkjent at kulturbakgrunn spiller en rolle når det gjelder innvandrermenn fra visse regioners overrepresentasjon når det gjelder seksuell trakassering, overgrep og voldtekt.
Men når det samme overrepresentasjonen gjør seg gjeldende i statistikkene – hvilket den har gjort siden minst 2001 – hevder Oslopolitiets Strategiske stab ved Marianne Sætre at tallene egentlig ikke forteller oss noe. Bortsett fra litt om akkurat hennes foretrukne forklaringsmodell, da.
Den får tro det den som vil.