Selvsagt burde vi alle være glade for at erkjennelsen tydeligvis har nådd både Abid Raja (Venstre) og Audun Lysbakken (SV) – om enn flere tiår for sent. Men beklager gutter, jeg tror dette handler om politikk.
Da Audun Lysbakken var statsråd hadde han et godt grep om tilskuddene til integrering. Så da Abid Raja kom på den glimrende ideen om å starte en politisk tenketank i 2010 var det ikke mange hindringer i veien. Det sørget Lysbakken for.
Ved behandlingen av søknader for 2010 om integreringstilskudd erfarte vi at Rajas organisasjon, Minotenk, fikk tildelt midler etter særbehandling, og der Lysbakken ikke så regelverket som noen hindring. Når en søker om midler for et år, her 2010, skal søknaden være levert innen en gitt frist året før, her 2009. Men på slutten av året 2009 dumpet det ned et brev i HRS’ postkasse som fortalte at fristen for søknader for 2010 var flyttet til midten av januar 2010. Ingen forklaring fulgte. Men det åpenbarte seg senere. For det skulle vise seg at Minotenk, som fikk midler i 2010, ikke var registrert i Brønnøysundregisteret (som reglene krevde). Dermed måtte Minotenk få sjansen til å registrere seg – og de ble da også registrert i Brønnøysundregisteret 1. januar 2010.
Så trodde kanskje Lysbakken at han hadde alt sitt på tørre, men den gang ei. For reglene sa også noe annet, nemlig at en organisasjon som hovedregel må ha eksistert i minimum to år før en kunne forvente at søknaden ble behandlet. Andre organisasjoner opplevde å få denne beskjeden (for eksempel LIM, en forskjellsbehandling som HRS for øvrig tok opp i et fellesmøte). Men Lysbakken mente vel at han kunne avvike fra hovedregelen, under dekke av at Minotenk var en ”alternativ stemme”. Også her tok Lysbakken feil. For det ”interessante”: Minotenks søknad var i hovedsak en blåkopi av vår (HRS) sin søknad, samt avsnitt hentet fra våre tidligere årsrapporter. Ja, frekkenhetens nådegave er det ingenting å si på!
Nettopp at Minotenks søknad i hovedsak var en blåkopi av HRS, brøt med en av de andre reglene som Lysbakken & co. skulle forholde seg til. Det het nemlig at eventuelle nye organisasjoner som søkte om tilskudd ikke måtte ligne noen av de eksisterende. En tilnærmet kopi må kunne kalles å ligne, likevel ble altså Minotenk tildelt støtte.
Jeg er sikker på at Lysbakken visste at han ikke var på helt trygg grunn, men fra en statsrådsposisjon har en makten i sine hender. For Lysbakken, som Raja, har vist stor interesse for å bli kvitt HRS generelt og Hege Storhaug spesielt (bare google ivei). Så hvordan bli kvitt en organisasjon, her oss, som søker om tilskudd, forholder seg til reglene, leverer etter oppgitte mål – men opplagt har holdninger og meninger som statsråden ikke liker? Ja, selvsagt: endre reglene. Som sagt, så gjort.
Høsten 2011 meldte statsråd Lysbakken i statsbudsjettet at tilskuddsordningen for dette feltet skulle legges om. Eller riktigere: Han innførte en ny tilskuddsordning, dertil på ureglementert måte (sistnevnte fikk ingen konsekvenser, tross våre klager – det er en av ”fordelene” med å være i flertall på Stortinget). Og den nye ordningen (som enda eksisterer) består av følgende sentrale punkter:
– Direkte driftsstøtte
– Ingen søknad
– Ingen klageadgang
Ergo sitter statsråden på feltet å disponerer 14 millioner (som denne posten lyder på i statsbudsjettet) etter eget forgodtbefinnende. Resultat: HRS, som eneste organisasjon på denne posten fratas mer og mer midler (vi kom inn på denne posten med over 2 millioner kroner, for neste år er vi bevilget 700 000 kroner – penger vi altså ikke har søkt om).
Nå har jo som kjent Lysbakken forlatt statsrådstolen i BLD (som er overtatt av partikollega Inga Marte Thorkildsen) etter at det ble avslørt at Lysbakken ikke hadde helt oversikt over regelverket for tilskuddsmidler. For selv om Lysbakken prøvde å skylde på embetsverket måtte han innse at det uansett var hans ansvar. Men det komiske er jo at Thorkildsen fortsetter i samme tralten, i alle fall hva gjelder denne posten.
Og vel så ”morsomt”: Lysbakken har altså lagt HRS for hat fordi vi i årevis har kjempet mot at islamisme skal få befeste seg på norsk jord. Så ”plutselig” følger Lysbakken i Rajas fotspor og erkjenner at alt ikke er som vi hadde håpet og ønsket. Men når Lysbakken skal gjøre seg selv og SV til talspersoner mot islamistiske ekstremister, har jeg en mistanke om at han tatt imot ett og annet råd fra kompis Raja.
Jeg sier ”kompis Raja” ut fra et noe spesiell hendelse. Dere husker kanskje at Minotenk i august 2011 inviterte en rekke personer til å feire iftar (den såkalte fastemåneden Ramadan sin betegnelse på fastebryting etter solnedgang). Scoopet var å invitere en rekke personer som er det Minotenk mener er ”islamkritikere”. TV2 (ja da, Kadafi Zaman) slo stort opp at kun to av ti sa ja. Vel, jeg var der – og jeg overvar møtet mellom nettopp Lysbakken og Raja. De oppførte seg som de gutta de der. High five, klem og klapp, som om de nettopp hadde foretatt en fotballskåring av de sjeldne. Ingen tvil om kompisfaktoren, nei. For dem som lurer på om jeg overdriver: Spør for eksempel Carl og Eli Hagen, de var også der.
Så kan det være at noen mener det er god integrering at ikke-muslimer feirer iftar, selv er jeg av den formening at spesiell mat i en spesiell rekkefølge etter et spesielt klokkeslett ikke har tatt livet av noen. Det er andre ting som er langt alvorligere, og det er nettopp å bekjempe det ekstremistiske tankegodset som befester seg i samfunnet. Det har nå Raja innrømmet, det har nå Lysbakken innsett – og nå ønsker de sikkert begge å bli politisk belønnet.
Jeg mener vi må vente med å klappe før de kommer med tiltakene som skal iverksettes. Det er det som er politikk.