HRS International

Allons, enfants de la patrie!

Hva betyr det å være fransk? Hva er egentlig de franske verdier? Dette er de overordnede spørsmål som den franske innvandringsministeren Eric Besson har sendt på høring til det franske folk. Frankrike har, som de fleste innvandringsland i Europa, erfart at innvandringen også byr på utfordringer. Men hva er egentlig integrering? For å kunne definere hva som er integrering, må man også kunne definere hva det er å være fransk. Dette viktige spørsmålet ønsker Frankrike nå å få et mer utfyllende svar på.

Bruce Bawer (på engelsk)

Overskriften i Daily Mail 27. oktober formulerte saken godt: “Frankrike lanserer en kampanje om nasjonal stolthet i kampen mot islamsk fundamentalisme”.

Initiativet drives av Frankrikes marokkanskfødte innvandringsminister, Eric Besson, som argumenterer for at innvandrere må forbedre sin fransk, som foreslår at franskmenn bør hjelpe nykommere aktivt til å integrere seg i republikken og som insisterer på betydningen av landets nasjonale verdier, nasjonal identitet og nasjonal stolthet. I en referanse til Jean Marie Le Pens ekstremt høyre parti, sa Besson at “vi burde aldri ha tillatt Front National til å overta en rekke verdier som er en del av republikkens arv.”

Som et ledd i sitt forsøk på å forsterke fransk identitet – et forsøk som sjefen, president Nicolas Sarkozy, støtter fullt ut, og som gjør det flerkulturelle samfunnets støttespillere på venstresiden rasende – har Besson oppfordret til en nasjonal samtale om hva det betyr å være fransk. Hans departement har etablert en offisiell webside hvor franskmenn kan dele sine tanker om temaet.

På websiden finnes det et ”bibliotek” hvor man kan lese tekstene av Menneskerettighetserklæringene fra 1789 og 1948, Frankrikes grunnlov fra 1958 og loven som skilte stat og kirke i 1905. ”Biblioteket” rommer også erklæringer om fransk identitet fra eminenser som Montesquieu, Condorcet, Chateaubriand, Victor Hugo, Hippolyte Taine, Jules Michelet, Ernest Renan, Charles Péguy, Julien Benda, Léon Blum, Simone Weil, André Malraux og Charles de Gaulle (som sier i et sitat fra sine krigsmemoarer at ”Frankrike kanskje ikke er Frankrike uten storslåtthet”).

Websiden tilbyr også et titalls spørsmål som franskmenn kan gruble over. «Hva betyr det for deg å være fransk i dag? Av hvilke elementer består vår nasjonale identitet? Våre verdier? Vår universalisme? Vår historie? Vår arv? Vårt språk? Vår kultur? (…) Vår kokkekunst? Vår vin? Vårt levesett? (…) Hvilke verdier forbindes med vår nasjonale identitet? Menneskerettigheter? Demokrati? Republikken? Frihet? Likeverd? Brorskap?»

Videre er det spørsmål som handler om innvandring: hvorfor skal den tillates? Hvorfor må innvandrere integreres? ”Er vår republikk flerkulturell?” Skal det kreves at innvandrere må vise en visst kompetanse i det franske språk, en viss forståelse av franske verdier? ”Hva er kontrakten mellom nasjonen og utlendingen som tillates å bli en fransk statsborger?” Hva er forholdet mellom fransk identitet og regional eller europeisk identitet? Hva med globalisering? “Hvorfor skaper spørsmålet om nasjonal identitet uro blant noen intellektuelle, samfunnsvitere og historikere? Er det umulig eller nytteløst å snakke om nasjonen, patriotisme, nasjonal identitet? (…) Kan vi bygge en felles fremtid uten en felles historie? Hva er den beste måte å feire nasjonal identitet på? (…) Hvordan kan vi få folk til å respektere nasjonens symboler?”

Websiden tilbyr også en håndfull konkrete forslag, for eksempel at nyankomne til Frankrike får en ”fadder” som ville hjelpe dem å integrere seg. Det foreslås også at innvandrere intervjues slik at deres kompetanse i fransk og deres forståelse for republikkens verdier kan vurderes, der de som ikke får bra nok resultater må da ta obligatoriske kurs i språk og verdier. Departementet foreslår videre at visse tiltak tas i bruk for å ”styrke stoltheten i å være fransk”, å sørge for at barn får muligheten til å synge nasjonalsangen minst én gang i året og å gi alle sjansen til å delta i feiringene på nasjonaldagen.

For alle som er bekymret over bevaringen av vestlige verdier kan det å lese denne debattsiden være både overraskende, oppmuntrende og rørende. Vi lever i en tid der unge vesteuropeere lærer at å heise flagget eller å synge nasjonalsangen, er å være ultranasjonalist. For den europeiske venstresiden er det å snakke om nasjonal identitet eller patriotisme på annet enn avvisende måter, å forråde den nåtidens vesteuropeiske religion – nemlig multikulturalisme. I denne sammenheng er Bessons webside virkelig et bemerkelsesverdig, ja til og med revolusjonært fenomen. Det er neppe mange andre vesteuropeiske regjeringer som kunne stå bak et slikt initiativ – et faktum som reflekteres i mange av kommentarene skrevet av britiske lesere på Daily Mail til artikkelen om Bessons kampanje. “Kunne Mr. Besson vennligst bli en britisk statsborger og bli vår innvandringsminister?”, spør én leser. En annen lurer: ”Hvis vi må forbli i EU under Lisboa-traktaten, kan vi da stemme på M. Besson som britisk statsminister?”

Så langt har om lag 25.000 franskmenn brukt muligheten til å poste kommentarer på debattsiden. Riktignok støtter ikke alle Bessons initiativ. Én leser skrev for eksempel følgende:

Å være fransk er å verdsette forskjeller.

Å være fransk er å rose toleranse…

Å være fransk er ikke å delta i dette forumet.

Bessons kritikere har høytstående allierte. Den franske utenriksministeren Bernard Kouchner insisterer på at landets ”fremtid ligger i Europa” og at enhver debatt burde handle om europeisk identitet, ikke franske verdier. Det sosialistiske partiet avviser debatten som et forsøk av Sarkozys parti å forsterke støtten fra høyresiden. Og Martin Hirsch, som er høykommisjonær for aktiv solidaritet mot fattigdom, hevdet at Frankrike ikke har et identitetsproblem og avviser debatten som et politisk spill.

Men de fleste som så langt har kommentert på debattsiden, ønsker tydeligvis muligheten til å diskuterer dette temaet. Noen har skrevet innlegg som er dyptgående og lange som essayer. Andre har vært mer konsise. “[Å være fransk] er å elske Frankrike.” “Å være fransk er å respektere sivil fred og være villig til å dø for Frankrike.” ”Å være fransk er ikke bare å bli født under den franske solen. Det er å respektere verdiene som ble videreført fra våre forfedre som har kjempet og dødt for Frankrike.” Mohamed, en innvandrer fra Tunisia, skriver at for ham og for de fleste innvandrere er kjernen i å være fransk ”å ha et fransk pass”, som da innebærer at man unngår papirmølla og byråkratiet rundt det å få visum.

Mange kommentarer understreker viktigheten av laïcité – det klare franske skillet mellom kirke og stat som har vært lovbestemt siden 1905, og som også innebærer overbevisningen om at (som en leser formulerte det på debattsiden) “religion burde forbli en privat sak”. Frankrikes laïcité skiller landet fra andre vesteuropeiske nasjoner, hvor det betraktes som et statlig ansvar å subsidiere kirker, moskeer og en rekke andre religiøse institusjoner og initiativer. Det er den franske troskapen til laïcité som forklarer hvorfor Frankrike har forbudt hijaben i offentlige skoler. I tillegg har både Sarkozy and Besson kommet med sterke kunngjøringer om at burkaen ikke har noen plass i Frankrike.

Debatten fortsetter til og med 4. februar 2010. Da vil departementet overrekke sine konklusjoner på en pressekonferanse.