Hege Storhaug, HRS
Det er egentlig ganske rystende å lese i Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap fra 1998. Rystende fordi boken vitner om hvordan myter er skapt og gis næring i tiår etter tiår – på bekostning av ikke minst frigjøring av enkeltindivid fra maktstrukturer (patriarkalske verdier og praksiser brakt hit fra ikke-vestlige land). Stortingsmelding nr. 17 (1996-97) vitner brutalt også et syn på nordmenn som er ganske sjokkerende, for ikke å si diskriminerende: det tas for gitt at nordmenn nær sagt har et særegent gen som gjør oss disponert for å behandle ”utlendinger” diskriminerende.
Prøv å ”snu” setningene om ”målet for myndighetenes holdningsskapende arbeid”: ”Målet for myndighetenes holdningsskapende arbeid på dette området er å bekjempe rasisme, fremmedfrykt og diskriminering. Fokuset vil naturlig nok rettes mot innvandreres holdning til personer med norsk bakgrunn.» Det ville selvsagt skapt ramaskrik fra de akademiske rekkene og den antirasistiske industrien og innvandrerorganisasjonslivet – og dermed også fra politisk hold. Min påstand – basert på nesten 20 års erfaring innen feltet – er at en av de aller fremst integreringsutfordringene er ikke-vestliges medbrakte verdier, særlig de som har bakgrunn fra den islamske kultursfæren, bekreftet (igjen) i den ferske sjokkrapporten fra de franske gettoene der det brede spekteret av utpekte og selvoppnevnte ledere arbeider aktivt og intenst for at deres ”egne” skal snu ryggen til nasjonalstatens verdigrunnlag. Og de lykkes.
Min påstand videre er at myndighetenes holdning og forståelse, og derav politikk, har gått som hånd i hanske med slike verdimessig bakstreverske ledere. For: se på denne uttalelsen i samme stortingsmelding:
«Det er mange måter å være norsk på. Ved aktivt å framheve at alle har like stor rett til å bringe med seg sine verdier og tradisjoner inn i fellesskapet, styrkes grunnlaget for samhørighet.»
Det sies ikke ett ord om hvilke verdier og tradisjoner det tenkes på.
Det positive som kan sies i dag er at de verdiene HRS formulerte for 10 år siden som mål for integreringen, nå er blitt allemannseie på Stortinget: likestilling, likeverd, religiøs frihet, personlig frihet, og ytringsfrihet.
Det forelå dog forskningsmaterial på 90-tallet i Norge som viste et helt annet bilde enn hva som var den offisielle ”sannheten”, kan jeg lese i kapittel 6 i Hellig tvang: Antropologen Inger-Lise Lien, med lang fartstid som forsker også i Pakistan, kartla pakistanere i Norge og deres opplevelser av diskriminering og rasisme. De oppfattet at undertrykkelse og rasisme er langt mindre utbredt i Norge enn i Pakistan. De klaget også mindre over diskriminering, mobbing og vold enn det nordmenn gjorde. Lien lå flere hestehoder foran resten av fagmiljøet, altså var hun politisk ukorrekt og hennes arbeid ble ikke tatt på alvor. Det har kostet dyrt – verdimessig og økonomisk. Ja, vi har gått et par skritt videre i Norge siden 90-tallet, men nå vil integreringsminister Lysbakken ta to skritt bakover. ”Arbeid mot diskriminering” skal styrkes. I morgen får vi kanskje vite på møte hos Lysbakken hvilken form for diskriminering han har i tankene…
Opp mot disse innledende tankene om diskriminering og integrering, er det ganske slående å lese hva ”Hafsa” sa i 1998:
”Jeg har ikke tall på hvor mange muslimske jenter som har spurt meg om hvordan jeg våget å si nei til arrangert ekteskap. Det er vanskelig å forklare, men jeg tror det handlet om at jeg var så nedfor i lang tid, bare deppa og gråt. Å ha det fryktelig vondt, det går for en eller to måneder. Men jeg var psykisk utenfor i to år på grunn av mine foreldres planer om å gifte meg bort. Til slutt var jeg så utkjørt at jeg ga blaffen i om jeg ble drept hvis jeg nektet. Jeg tenkte: ’Hvis ikke jeg får livet mitt, så får ingen andre det heller.’»
Les kapittel 6 i Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap.