Politikk

Kronikk i Klassekampen

I lys av terroren i Oslo og på Utøya brukte lederen av kvinnegruppa Ottar, Asta Beate Håland, sin faste kronikkspalte i Klassekampen til å definere HRS generelt og Hege Storhaug spesielt som antifeminister knyttet til nyfascistisk ideologi. Hålands tittel var således ”Den store løgnen”, med henspeiling på at HRS sitt arbeid for muslimske jenter og kvinner i bunn og grunn har vært et skalkeskjul: vårt prosjekt fra dag en har vært å jobbe mot innvandring og mot det såkalte Eurabia-prosjektet. ”Løgnen er stor”, konkluderte Håland. I dag svarer HRS i samme avis.

Den store konspirasjonen

Hege Storhaug, informasjonsleder i HRS

En gladmelding til Ottars leder Asta Beate Håland: Senk skuldrene og pust ut. Human Rights Service står på menneskerettighetenes side, rettigheter som vi fra første stund slo fast skal gjelde for alle i Norge – uansett bakgrunn. Derfor formulerte vi i statuttene at HRS skal jobbe for et ”velfungerende fleretnisk og flerreligiøst samfunn med et særlig fokus på kvinner og barn”.

Ja, det er åpenbart en grunn til at vi ikke bruker begrepet ”flerkulturelt”, da erfaring viser at en flerkulturell ideologi nettopp fører til at menneskerettigheter radbrekkes etter individenes etniske og religiøse bakgrunn. Slik oppsplittes også det folkelige fellesskapet: vi får ikke et felles lim, en sammenhengskraft i samfunnet basert på et felles verdisett: likestilling, likeverd uansett sosial, etnisk, stamme-, kaste-, eller klanbakgrunn, religiøs frihet (inkludert retten til å falle fra), personlig frihet og ytringsfrihet – verdier som nå også Jonas Gahr Støre definerer som ”grunnplanken” i demokratiet vårt.

HRS er altså ikke ideologisk forankret i en høyre-/venstreakse, slik Håland ser ut til å mene (”Den store løgnen”, KK 29/8). Vi jobber ikke med ideologi, men med analyse av faktiske forhold knyttet opp mot menneskerettigheter og videreføring av en raus velferdsstat. Dette kan Ottar lese om i våre rapporter, som ”Norske barn i utlandet. Ute av syne, ute av sinn” (2004), der vi gjorde feltarbeid i ”norske” Punjab, ”Norskfødte jenter kjønnslemlestes” (2005), der vi gjorde feltarbeid blant norskfødte jenter sendt tilbake til Gambia, ”Gift til Norge med slektning” (2005), der vi gjennom statistikk problematiserer ufrivillighet knyttet til transkontinentale kollektivistiske giftermål, «Innvandring gjennom ekteskap» (2005), der vi presenterer bred statistikk over innvandring gjennom giftermål (inkludert norske menns ”utnytting og utbytting” av typisk kvinner fra fattige land), «To moskeer i Norge – med blikk på kvinners status» (2006), der vi avdekker kvinnefiendtlige holdninger i to Oslo-moskeer, ”Hvem er Norges innbyggere i fremtiden?” (2008), der vi ser på mulig befolkningsutvikling i Oslo og Norge ut fra SSB-tall, som det nå viser seg sammenfaller med SSBs siste prognose fra i fjor (høyalternativet), ”Tell ikke meg. Innvandringens kostnader og velferdsstaten” (2009), som handler særlig om det samme som var Brochmann-utvalgets mandat: hvordan sikre en bærekraftig innvandring som slik sikrer velferden i fremtiden, ”De glemte barna – om barn og unge som ikke er i den norske grunnskolen” (2009), som avdekker at nesten 4 000 barn i grunnskolealder ikke er på skolen i Norge. Jeg stopper her av plasshensyn, og legger kun til at boken vår Feminin integrering. Utfordringer i et fleretnisk samfunn (2003), fint summerer opp HRS sitt ståsted. Ståstedet har bl.a. satt sine fotavtrykk i Stortinget med flertallsvedtak fra SV til Frp og i Soria Moria-2. Vi mener nemlig at store nasjonale menneskerettslige oppgaver skal partiene løse i fellesskap.

Kanskje noe av det mest unike med HRS er at vi følger denne ”filosofien”: vi skal aldri kritisere uten å fremme forslag til tiltak. Det er gjerne når tiltakene legges på bordet at debattnivået høynes. For: de problemstillingene HRS har satt på dagsordenen, er nå et bredt Storting enig om skal løses.

De siste årene har verdidebatten tiltatt i styrke. HRS har tatt seg friheten til å mene at mennesket er ukrenkelig, ikke antatte guder, profeter og hellige tekster. Ikke minst Kairoerklæringen til OIC fra 1990, som ligger like fast i dag, vitner om hvilke verdimessige utfordringer vi står overfor, da erklæringen reflekterer grunntekster i islam, tekster man finner i sentrale i moskeer i Norge. OIC underla hele FNs menneskerettighetserklæring sharia, inkludert dødsstraff for frafall og for den som motarbeider islam, eksempelvis ved å gå mot dødsstraff for blasfemi (jamfør to ledende pakistanske politikere som ble drept tidligere i år for å opponere mot dødsstraff ved blasfemi). Man bør heller ikke glemme at Islamsk Råd ikke klarte å ta avstand fra at homofile drepes i Iran.

Jeg er ingen ekspert på ulike avskygninger av fascisme. Jeg har dog registrert grupperinger/parti i Norge som åpner for bruk av politisk vold for å nå sine mål om ”det fullkomne samfunnet”. Ytterliggående krefter har alltid vekket skepsis – pent formulert – hos oss som grunnla HRS og fremdeles driver HRS. Derfor ble det med ett møte med Fjordmann, kanskje i 2003, kanskje senere. Når møtet fant sted spiller liten rolle. Det interessante er at dette møtet ikke ga mersmak grunnet spådom om et blodig fremtidsscenario i Europa. Vi har likeledes hatt møter med både marxister og islamister som heller ikke førte til oppfølging fra vår side, men de var informative hva gjelder å forstå hvor ulike grupperinger står verdimessig.

For ordens skyld: Ottar skriver at jeg ”har samarbeidet med Patrick Buchanan”. Jeg måtte google hvem denne mannen er. Jeg ser at han var toppolitiker i USA på 90-tallet og har jobbet for Nixon med mer. Jeg fant også ut at denne antifeministiske mannens avsky for homofile var årsaken til at min tidligere kollega, Bruce Bawer, ble homoaktivist og skrev den kritikerroste ”A place at the table” (1993). Kanskje Ottar kan forklare hvordan slik desinformasjon fant veien til spaltene?

Det er også verdt å merke seg at i min første kronikk om innvandringens utfordringer i 1996, ”I patriarkatets tjeneste?”, advarte jeg med bekymring mot at dersom ikke eksempelvis norskpakistanske kvinner får ”den samme friheten og beskyttelsen som hvite norske kvinner, får patriarkatet større armslag, overgrep fortsetter og dermed øker avstanden til ’Norge’”. Slik stimuleres ytterliggående krefter på høyrefløyen, fryktet jeg. Denne frykten kan neppe kalles antifeministisk, tvert om, og frykten viste seg å være reell. (Her bør det også legges til at økt aktivitet blant høyreekstreme vil øke aktiviteten blant venstreekstreme.)

Vi gjør således Stoltenbergs ord etter 22.juli til våre egne: ”Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.”

Klassekampen 1.september 2011, ikke på nettet