Politikk

Debattinnlegg: ”Kunsten å skape rasisme”

Det største sjokket da jeg besøkte Pakistan første gangen var den svært utbredte rasismen. Om du er et godt menneske spiller knapt noen rolle hvis du er mørkere i huden enn gjennomsnittet. Du er dømt til ”evig fortapelse”. I Norge snakkes det ikke om dette, enten denne rasismen har sitt opphav i Pakistan, Irak eller et afrikansk land. Denne rasismen lever imidlertid svært godt i Norge. For; akkurat som kollektivistiske giftermål og flerkoneri fulgte med på flyttelasset hit, fulgte også dette rasistiske tankegodset med på det samme lasset. Det er betimelig å spørre seg: hvorfor i all verden har aldri dette vært et tema for de som sier at de jobber mot rasisme og for likeverd, som Antirasistisk senter?

Hege Storhaug, HRS

Denne kommentaren har som utgangspunkt en kronikk som Dagbladet trykket 26.mars, signert Antirasistisk senter, og mitt tilsvar publisert i samme avis i dag 30.mars. Kronikken og innlegget er ikke tilgjengelig hos Dagbladet.no.

Moren til min nærmeste i Pakistan gråt da hun fødte henne. Moren bekymret seg gjennom hele oppveksten for dette barnets fremtid: hvordan skulle hun klare å gifte bort denne datteren som var så stygg? Ikke misforstå; denne moren var uendelig kjærlig med barnet sitt, men hun kjente kulturen sin godt nok til å vite at hennes elskede datter ble sett ned på som per definisjon stygg grunnet mørkere hudfarge enn gjennomsnittet.

Under mine lange opphold i Pakistan på 1990-tallet, ble jeg realitetsorientert om betydningen av rase og hudfarge gjennom mang en brutal hendelse og samtale, som da jeg stod i kø på et offentlig kontor (skulle forlenge visumet), og med egne øyner kunne konstatere at afrikanere med vold og skjellsord ble kastet ut av køen – fordi de var afrikanere. Illustrert også ved denne plakaten på døren til en restaurant i Islamabad i 2004: ”Svarte og tjenere har ingen adgang.” Ja, både behandlingen av afrikanere i køen og plakaten på restauranten er til å få vondt i magen av – for de av oss som bryr seg om medmennesker.

Denne mentaliteten – hudfargerasismen, raserasimen og rangering av menneskeverd etter klassebakgrunn – trives godt i store deler av den ikke-vestlige verdenen. Mens her i vesten er vi oppdratt i likeverd. Sangen med verselinjen ”men inni er vi like”, avspeiler min påstand. I tillegg er vi oppdratt til at et individ er ukrenkelig: eksempelvis å måle et menneskes verdi etter stamme- kaste- eller klanbakgrunn er (heldigvis) utenkelig for oss.

Jeg har vært lenge nok i innvandringsfeltet til å være overbevist om følgende: det er ikke Norge som stenger innvandrere med mørk hudfarge ute fra fellesskapet som er ”utfordringen” – som det så pent heter. Det er ikke-vestlige innvandreres egne negative holdninger overfor oss og hverandre, kombinert med kvinneforakt, som stenger dem inne. Enten det er en kurder som avskyr en somalier – fordi ”han er svart”, eller det er en pakistanskfødt kvinne som i sitt 40 år lange liv her hos oss, aldri fikk lov å bli en del av oss og derfor verken kjenner landet eller språket vårt. Eller det er en somalisk tolk som fusker i et asylintervju overfor en landsmann fordi denne landsmannen har en annen klanbakgrunn. Slike problemstillinger – som har vidtrekkende negativ effekter – lukker rasismeindustrien øynene for. At det i tillegg er lite rasisme blant nordmenn og vestlige innvandrere, har gjort antirasismens frontfigurers levebrød mer og mer uthult. Derfor ser det ut til at det må konstrueres rasisme. Gjerne med hjelp av medierådgivere. Under tittelen ”Hatindustrien” går således Antirasistisk senter (ARS), som selv mener at de er rasister (!), i strupen på en konstruksjon: HRS tildeles en grell helsides kronikk i Dagbladet der det ikke mangler på fantasifulle påstander og etiketter. Ordbruken, etikettene og forsøkene på parallellføringer er nettopp så grenseløse og grotesk at det hele tipper over, og gjørma velter kanskje tilbake på ARS selv?

Jeg tillater meg å spørre: hva har egentlig ARS bidratt med gjennom sitt rundt 30 års virke – annet enn å konstruere hvit rasisme og lete med lykt og lupe etter svarte ofre, og slik skyggelegge de reelle problemene med dagens innvandring og dens konsekvenser sosialt, kulturelt, verdimessig og økonomisk – for alle som bor i landet?

ARS sitt ”utspill” synes for øvrig å være preget av et ønske om å skape en ny offerklasse, nye offer for ”rasisme”. Stemmer dette, betyr det at enhver islamkritiker kan forvente seg å bli møtt med samme aggresjon og hat som HRS nå møtes med.

For de som orker å lese kronikken, som på mange måter også fremstår som hjelpeløs, er den tilgjengelig på ARS sin hjemmeside. Her er mitt tilsvar i dagens Dagbladet:

Kunsten å skape rasisme

Under tittelen ”Hatindustrien” (26/3), leverer Antirasistisk senter en ukjærlig bredside mot Human Rights Service (HRS). Det konstrueres en fiende som angripes med ganske ”friske” termer; ”ekstremisme”, ”hat og fordommer”, ”fascisme”, ”islamhat”, ”rasistisk hat”, ”religiøst hat”, ”kulturell rasisme”, ”nazisme”, ”krigshissende retorikk”, og det pekes på folkemordet i Srebrenica og Auschwitz, før det hele avrundes med å parallellføre HRS med han som nylig på varslet et mulig 11.september i Norge.

Ble du andpusten?

ARS’ sitt politisk spill får de stå inne for selv. Akkurat som HRS står inne for følgende:

1. Det er en samfunnsplikt å være årvåken overfor ideologier og religioner som kan være eller er i motstrid til universelle menneskerettigheter.

2. Også en politiker som nederlandske Geert Wilders skal inkluderes i

ytringsfriheten. Som Wilders, mener HRS at det er en himmelropende forskjell på å kritisere islam og å kritisere muslimer. Dette fordi mennesket er ukrenkelig, men det er ikke påståtte profeter og hellige tekster. At Wilders vil fjerne alle oppfordringer til hat og vold i Koranen er legitimt, men antakelig utopi. Likevel; vi er vel alle sammen glade for at Det gamle testamentet og dets voldsretorikk behandles som et historisk dokument?

3. Det brede spekteret av politiske partier i Norge har feilet i innvandringspolitikken, noe som særlig har gått på helsa løs for mange muslimske jenter og kvinner. Eksempel: per dags dato har ingen blitt tiltalt for kjønnslemlestelse, og i Oslo har likeledes ingen vært tiltalt for tvangsekteskap. ”Myke” tiltak har hatt forrang for ”harde” tiltak. HRS mener Norge må lære av juristen og stortingspolitikeren Johann Castberg, som i 1915 revolusjonerte ugifte mødre og deres barns liv ved å gi dem lovmessige rettigheter (forsørgelse og arv). Likeledes ble arbeidere løftet inn i likeverd ved lovens harde hånd, og det samme gjelder homofile i nyere tid. Nå står innvandrerkvinner og –barn for tur.

4. Barn må få være barn, uansett kjønn. Å markere tro og ideologi på barn ved hijab skaper lett konflikt. Skolen bør være en frisone, der humanisme og menneskerettigheter står i front. Jenter skal selvsagt heller ikke tildekkes som om de er seksuelle fristelser for voksne menn.

5. Politikken må være fargeblind. I dag vil et barns menneskerettigheter langt på vei være styrt av foreldres religiøse og etniske bakgrunn. Dette er fullstendig utålelig for en nasjon som regner seg som en av humanismens fremste eksempler.

6. Alle kan bli norsk statsborger – men det bør stilles langt klarere krav til å kunne erverve seg statsborgerskapet. Dette ikke minst fordi Norge er en knøttliten og dermed sårbar kulturnasjon, som skal ha samme rettigheter som andre sårbare nasjoner og grupper til å kunne videreføre grunnkulturen sin.

Dette er sentrale deler av HRS sitt verdisyn og målsettinger. ARS er selvsagt i sin rett til å være hylende uenig. HRS forbeholder seg likeledes retten til fortsatt å være partipolitisk uavhengig. Vi registrerer dog med stor glede at de synspunkt vi har jobbet for siden oppstarten i 2001, får et mer og mer tverrpolitisk gjennomslag: nå er SVs Kristin Halvorsen og FrPs Siv Jensen enige med oss i at hijab på barn ikke er ønskelig. Likeledes er det en tverrpolitisk bekymring for jødenes situasjon, et tema som jeg personlig har viet et helt kapittel i min siste bok Rundlurt. Hvis Europa svikter jødene nok en gang, er kontinentet ideologisk tapt.

Norge og Europa er også tapt hvis vi ikke klarer å stå opp mot repressiv religion og ideologi, inkludert organisert islam med bånd til sharialovskoler og totalitære bevegelser. Dette forfekter Ayaan Hirsi Ali – kanskje vår tids fremste frihetsforkjemper – og det samme tillater vi oss å forfekte. Generasjonene etter oss fortjener å kunne nyte samme frihet og velferd som vi i dag setter så stor pris på.

ARS synes å ha profesjonalisert seg på kunsten å skape rasisme. HRS håper at muslimer flest i Norge betakker seg for å bli ikledd en offerrolle.