Eksterne skribenter

Nordlyset vant over mørket

Gjennom grundig og nøkternt journalistisk arbeid i Tromsø ble det ingen stormoské i byen finansiert fra Saudi-Arabia, et av verdens mest undertrykkende og ideologisk formørkende regimer. Regjeringen satte foten betimelig ned for planene til Alnor (Lyset, på arabisk). Og godt var det, ikke minst for de i overkant av 1 000 muslimene i Tromsø, som dermed unnslipper å bli utsatt i det daglige for et gigantisk manifestert tankesett, wahabbismen, som oppstod i Saudi-Arabia på 1800-tallet. Dette skriver Hege Storhaug i en kronikk i Nordlys i dag.

Hege Storhaug, HRSNordlys har denne høsten kjørt en imponerende reportasjeserie etter grundig journalistisk arbeid knyttet til planene om å reise en gigantmoske i Tromsø finansiert fra Saudi-Arabia. Serien inkluderte et større intervju med meg knyttet til wahabbisme som avfødte leserinnlegg HRS og jeg så oss nødt til å svare på. Kronikken er på trykk i dagens Nordlys (ikke på nettet).Nordlyset vant over mørket
Av Hege Storhaug, informasjonsleder i Human Rights ServiceGjennom grundig og nøkternt journalistisk arbeid i Tromsø ble det ingen stormoské i byen finansiert fra Saudi-Arabia, et av verdens mest undertrykkende og ideologisk formørkende regimer. Regjeringen satte foten betimelig ned for planene til Alnor (Lyset, på arabisk). Og godt var det, ikke minst for de i overkant av 1 000 muslimene i Tromsø, som dermed unnslipper å bli utsatt i det daglige for et gigantisk manifestert tankesett, wahabbismen, som oppstod i Saudi-Arabia på 1800-tallet.

Nordlys sin imponerende reportasjeserie denne høsten, har dessverre avfødt avisinnlegg som reflekterer et uredelig nivå som både min arbeidsgiver, den statlig støttede politiske tenketanken Human Rights Service (HRS), og jeg personlig tar kraftig avstand fra. Dette fordi debattanter tyr til personsjikane og fremmer påstander det ikke finnes belegg for.

La meg begynne med en stygg påstand som er direkte knyttet til Tromsø. Det handler om ei somaliskfødt jente ved navn Samira, som ble sendt tilbake til Somalia av foreldrene i 2002. Vi ble kontaktet av personer i Tromsø nær Samira som mente hun var ufrivillig i Somalia fordi hun integrerte seg i Norge. Vi kjente mange liknende tilfeller, og satte alle ressurser i HRS inn på å sette denne problematikken høyest mulig på den politiske dagsordenen. Dette ble til rapporten ”Norske barn i utlandet” (2004), kapitlet ”Født til frihet, fratatt frihet” (boken min Men størst av alt er friheten, 2006), og notatet ”De glemte barna” (2009). Samme år kom den nye regjeringsplattformen til Stoltenberg. Endelig ble dette alvorlige problemet tatt så alvorlig som det er og fikk et eget satsningspunkt i den nye politikken til Stoltenberg.

Nordlys hadde for øvrig en utmerket kommentar om Samira-saken 22.november 2006, der vårt arbeid med saken kommer frem: politianmeldelse, Utenriksdepartementet kobles på saken, vi hadde en rekke møter om saken, både med Samiras far, skolen, politiet (for eksempel politimesteren i Tromsø), statsråder, og vi fikk Røde Kors til å spore henne opp, med mer. Vi gjorde altså mer enn de fleste, og det til tross for at HRS ikke er en hjelpeorganisasjon, men en politisk tenketank. For øvrig fulgte vi opp saken for relativt kort tid siden (2009), og fikk bekreftet at Samira fortsatt er i Somalia. Dernest kan jeg legge til at HRS ved flere anledninger har bistått unge kvinner å komme tilbake til Norge etter at foreldrene har dumpet dem i opprinnelseslandet. Slike ”vellykkede saker” gis selvsagt ingen publisitet av hensyn til den enkeltes sikkerhet etter retur.

Dette er hva Fred O Dahle, får seg til å skrive i Nordlys angående Samira-saken, under tittelen ”Et skalkeskjul for rasisme”, etter moskéavsløringene og intervju med meg om islamisme: ”Selv tok jeg kontakt med HRS og lurte på hva som skjedde i saken og hva jeg kunne gjøre for å hjelpe. I min ungdommelige naivitet tok jeg HRS’ påståtte ønske om å hjelpe for gitt, og fulgte deres råd om å ta kontakt med mediene for å skape blest om saken. I dag føler jeg meg kraftig lurt. Det jeg trodde var et engasjement for å forbedre innvandrerjenters levekår i Norge, viste seg nemlig å være det motsatte.”

Hva Dahle mener konkret med ”det motsatte”, sies det ingenting om. La meg understreke dette faktumet: Ingen andre organisasjoner i Norge har satt frihetsberøvelse/dumping av barn i foreldrenes opprinnelsesland på dagsordenen. HRS har i tillegg gjort det ettertrykkelig med fotspor inn i regjeringen. Dette falskneriet og denne sjikaneringen tillater altså Dahle seg, der han fortsetter med nedrige rasismepåstander.

Det er antakelig greit for leseren å vite at Dahle er konvertitt til islam med stor kjærlighet for Alnor (uttrykt på Facebook).

Det er også på sin plass å minne om at media kan skape samfunnsendringer ved at borgerne bidrar aktivt som kilder, som Nordlys har demonstrert i Alnor-saken.

Bjørn Ola Tafjord, religionsviter, har også vært på banen med udokumenterte påstander (18.oktober). Ifølge Tafjord fremmer jeg ”fordomsfulle og feilaktige påstandar om islam”, og jeg ”representerer ein ytterliggåande ideologisk straum som ikkje aksepterar det seriøs forskning stadig konstaterer: at muslimar slett ikkje er meir trugande til ekstremisme og vald enn andre”. Vel, forskning fra eksempelvis Tyskland viser at dess mer religiøst muslimske gutter oppdras, dess voldeligere er de. Voldsstatistikker fra Europa viser at muslimske menn dessverre er overrepresentert. Volden i den islamdominerte verden kjenner leserne godt til selv. Kilder til mine påstander kan hentes ut på HRS sin webside rights.no, ikke minst hva gjelder vold mot kvinner og religiøse minoriteter.

Islamnet er en studentorganisasjon i Norge (med underavdelinger kun i Tromsø og Bodø), som er den største betalende medlemsorganisasjonen for muslimer i landet med 1 200 medlemmer. De har en rekke ganger fremstått med sine svært ytterliggående holdninger, og en av deres fremste ideologiske førere, Zakir Naik, er en mann som nektes innreise til Canada og Storbritannia grunnet terrorsympati og mistanke om bånd til Al-Qaeda. Naik me­ner kvin­ner skal til­dek­kes. Han sier ja til fler­ko­ne­ri. Mus­lim­ske kvin­ner kan kun gif­te seg med mus­li­mer. Fra­fal­ne skal straf­fes med dø­den, med mer. Når da en ung norsk konvertitt fra Tromsø og Islamnet, Rahma Søvik, behørig tildekket med hijab og ditto tilbehør, går ut mot HRS og meg (15.oktober), sier det nok mer om henne. Søvik påstår at jeg ”sidestiller tildekning av kvinner med omskjæring (altså kjønnslemlestelse) og tvangsekteskap. Det har jeg aldri sagt, og tyder på at Søvik blander meg med en tidligere statsråd. Men det hadde kanskje vært viktigere om Søvik tok et kritisk blikk på hvilken ideologi hun fronter i Nordens Paris.

Jeg har skrevet seks bøker om innvandringens konsekvenser, der islam er blitt et mer og mer sentralt tema, nettopp grunnet at ekstreme krefter innen islam har fått større og større innflytelse i Norge og Europa. De fleste bøkene vil jeg anta er på biblioteket i Tromsø. I bibliotekene til Alnor og dets like, vil denne type litteratur nok glimre med sitt fravær. Opplysningstidens ånd har magre vilkår i slike sirkler.

Alnor, Islamnet, Tafjord og Dahle fremstår dessuten som ideologiske kopier av den islamske verdens paraplyorganisasjon, OIC, en sammenslutning av 57 muslimske land, som jobber intenst i FNs menneskerettighetsråd for å kneble all kritikk av islam, og som knytter islamkritikk til menneskerettighetsbrudd. Reaksjoner fra Tromsø bevitner hvor galt en slik tankegang kan bære av sted. Slik jeg erfarer det, opplever disse etnisk norske konvertittene seg som en del av det verdensomspennende islamske fellesskapet, den såkalte ummahen: det islamske fellesskapet på tvers av rase og nasjonalitet, der det å underkaste seg Allahs lover er hva som binder folk sammen. Vi andre defineres som kafir, altså vi har ikke underkastet oss islam, og har derfor en underlegen status, slik Islamnet nylig forklarte på websiden sin.

Verken HRS eller jeg kommer til å falle fra å kritisere et slikt inhumant tankesett – uansett hva meningsmotstandere tillater seg å ty til av personkarakteristikker.