I høst gikk jeg i strupen på Dagbladets tre feminine M-er for deres durabelige svik overfor særlig muslimske jenter og kvinner, og som jeg påpekte, slik svikter de også Dagbladets stolte historie som en sentral arena for kvinnekamp. De tre damene gadd ikke svare i egne spalter eller ta debatten på radio. De gjorde som de alltid gjør når det handler om deres nye landskvinners magre menneskerettigheter, de snur ryggen til dem. Det kan koste dem dyrt troverdighetsmessig innen kort tid, for ”toget” for så mange muslimske jenter og kvinners menneskerettigheter har gått med høy hastighet i gal retning i Europa. Det kommer altså snart en dag da ingen kan benekte hvilket formidabelt svik Europas såkalte elite har utvist overfor denne gruppen. Dagen ser ut til å nærme seg i Storbritannia: Fundamentalisme er på fremmarsj, og dermed er selvsagt kvinners rettigheter på tilbakemarsj. Som påpekt nylig på rights.no, en påpekning vi har gjort siden oppstarten av HRS, er vestens frihet og kvinners frihet og menneskerettigheter på linje med menns, en symbiose. Tegnene i Storbritannia er således illevarslende for alles frihet på det europeiske kontinentet.
Politiet i Storbritannia registrerte 161 saker knyttet til æreskultur, eller mer korrekt fryktkultur, i hele 2007, mens året etter økte statistikken til 256 saker. I løpet av seks måneder i år, er tallet 211 registrerte saker, melder Daily Mail Ifølge Diana Nammi, som representerer Iranian and Kurdish Women’s Rights Organization, har antall henvendelser de får doblet seg i løpet av to år. Nammi mener dette skyldes to forhold: økt bevissthet hos kvinner om rettigheter, parallelt med økende voldsutøvelse. ”Vi ser ikke bare økning i antall æresdrap, men også økning av kjønnslemlestelse og polygami,” sier Nammi. Hun mener at en økende grad av fundamentalisme på innsiden av parallelle samfunn er en hovedforklaring på den negative utviklingen, som blant annet ses ved flere shariadomstoler.
Bak tallene finnes det grusomme skjebner. I midten av november ble en tobarnsmor på 28 år, Geeta Aulakh, angrepet med sverd på gaten, og fikk blant annet hånden kuttet av. Hun var på vei fra jobb til barnehagen da drapet skjedde. En 18 år gammel gutt er siktet for drapet, og 11 andre menn inkludert ektemannen som hun hadde gått fra, ble arrestert i forbindelse med etterforskningen. Både Geeta og den siktede har sikhbakgrunn.
En danske med asiatisk bakgrunn mistet deler av tungen sin og ble blindet på et øye etter å ha fått kastet syre på seg i Leytonstone i juli. Politiet tror motivet var hans forhold til en gift muslimsk kvinne. To menn er tiltalt i saken.
Politiet anslår at det begås 12 æresdrap årlig på de britiske øyene årlig. Et mye omtalt æres- eller fryktdrap er dette: Banaz Mahmod ble drept av familien i deres hjem fordi hun hadde forelsket seg i en 29 år gammel mann. Da 20 år gammel forlot hun et kollektivistisk ekteskap og innledet forholdet til 29-åringen. Dette ble hun hengt for med skolisser. Faren og onkelen ble dømt for drapet.
Tidligere i år fikk britisk politi nye retningslinjer for registreringen. Repertoaret knyttet til æresrelatert vold skal utvides. Dette forventes å gi seg utslag på statistikkene.
Politiet mener selv de er blitt langt bedre til å identifisere æresrelaterte forbrytelser. For ti år siden hadde politiet så godt som ingen kunnskap om denne kulturen. Det samme gjelder Norge, er min vurdering. Jeg har kurset politi fra hele Norge fire ganger i år om æreskultur og hvilke utfordringer politiet kan forvente seg i møte med miljø og personer som lever med denne verdi- og tankekodeksen. Politiet er sugne på kunnskap – og de sliter veldig med etterforskning av æresrelatert vold og overgrepspraksiser. De møter typisk en mur av frykt og derav taushet, sterke lojalitetsbånd ofte grunnet samme frykten, og slik uteblir vitnene. Min erfaring er at politiet i både Norge og Europa kun er i berøring med toppen av isfjellet knyttet til vold og overgrepspraksiser i slike miljø og familier. Hvordan politiet skal ta igjen tapt terreng og komme på offensiven, og slik også ha en forebyggende effekt, klarer jeg knapt å se. Gjennom masseinnvandringen de siste tiårene har altså politikerne latt denne ukulturen rotfeste seg, og slik fikk Norge (og Europa) gradbøyet menneskerettigheter og rettssikkerhet etter opprinnelseskultur.
Jeg har mang en gang det siste tiåret tenkt denne tanken: hvordan hadde Bjørnstjerne Bjørnson eller Camilla Collett reagert hvis de tok seg en visitt her på berget igjen og møtte de nye ”glade guttene” og ”amtmannens døtre”? De hadde i alle fall tatt seg en tur innom Dagbladets lokaler og avlevert en skjennepreken de tre M-ene aldri har opplevd før – trur eg.