Oversatt av Bruce Bawer og Tor André Meyer Nilsen
”Jeg håper ikke vesten overgir seg”
Av Phyllis Chesler for HRS
Forrige uke ble mitt hjem og mitt liv hedret av en svært heltemodig gjest. Jeg sikter til Seyran Ates, en tyrkisk-tysk advokat, forfatter og frihetsforkjemper som kom til New York for å tilbringe seks dager med meg, for å samtale, le sammen, dele drømmer, diskutere strategi og bare være sammen. Hjemmet mitt ble også et tilfluktsted.
Ja, et tilfluktsted.
Seyrans fjerde bok Islam braucht eine sexuelle Revolution har akkurat blitt utgitt i Tyskland. Tittelen, “Islam trenger en seksuell revolusjon”, har tilsynelatende ført til enda flere dødstrusler enn man kunne forvente. I denne sammenheng avlyste hun sin bokturné og kom i stedet på besøk til meg.
Seyran er ikke fremmed for store utfordringer. I 1984, som en da 21 år gammel jusstudent, jobbet Seyran på et krisesenter i Berlin hvor jenter og kvinner, hovedsakelig med tyrkisk og kurdisk bakgrunn, kom for rådgivning. En dag satt Seyran sammen med en av sine klienter, en mishandlet tyrkisk muslimsk jente på 15 år. I samme rom ga og fikk andre kvinner råd, midlertidig husvære og juridiske tjenester. Plutselig dukket det opp en lavmælt mann i frakk. Høflig, men på samme tid veldig tydelig, sa en av kvinnene: ”Mein herr, menn har ingen avgang her.”
Uten noen synlige reaksjon kunne mannen forsikre om at ”mitt ærend her vil ikke ta mye tid.”
Og så, før man visste ordet av det, skjøt han 15-åringen til døde. Han avfyrte også tre skudd som traff Seyran i nakke og skuldre. Legene regnet ikke med at hun kom til å overleve dette, siden drapsmannen hadde punktert en hovedarterie. Men mot alle odds ble Seyran faktisk frisk igjen, selv om hennes rehabilitering tok hele seks år.
Mannen gikk rolig ut av krisesenteret etter at han var ferdig med sine fryktelige handlinger.
Han ble omsider pågrepet og fengslet i seks måneder. Men han ble faktisk aldri dømt i en domstol. Selv om seks tyrkiske og ikke-tyrkiske kvinner identifiserte ham, gjorde politiet så mange prosessuelle feil, at dommeren mente han ikke kunne finnes skyldig på grunn av ”rimelig tvil”. Ifølge Seyrans uttalelse som ekspert, lå nå problemet på at ofrene var kvinner – og ikke bare kvinner, men tyrkiske kvinner. Det var en forbrytelse som ble begått av en tyrker mot en tyrker, av en muslim mot en muslim. Det kan hende at tyrkisk-tyske kvinners stilling på den tiden ikke ble prioritert av tyske multikulturalister.
Et svakere menneske ville mest sannsynlig ha gitt opp. Men Seyran fullførte jusstudiene. Så spesialiserte hun seg på å forsvare misbrukte kvinner og jenter, hovedsakelig muslimer, inkludert de som sto i fare for å bli utsatt for æresdrap.
Seyran var imidlertid en rebell lenge før denne hendelsen. Da hun var bare 18 år gammel rømte hun hjemmefra. Hun kunne ikke lenge holde ut å bli “behandlet som sin fars og eldre brors slave og tjener”. Hun skrev en bok om dette under et psevdonym. Hun ga den tittelen: Wo gehören wir hin? (Hvor tilhører vi?) Den var en cri de coeur om innvandreridentitet. Da jeg spurte henne hvor hun hentet styrken ifra til å skrive den, så sa hun følgende:
– Mine foreldre, som var bønder, kom til Berlin i 1968 som gjestearbeidere. Berlin var midt oppe i en politisk og seksuell revolusjon. Jeg har ikke peiling hvordan de oppfattet dette. Jeg kom til Berlin i 1969 da jeg var seks år gammel. Jeg var den eneste tyrkiske jenta på skolen min. Alle snakket tysk. Jeg óg. Jeg ble fullstendig integrert. Det var ingen separate eller parallelle fasiliteter, ikke noe parallelt univers som kunne hindre min integrasjon.
Seyran ønsket de samme frihetene som tyske jenter og kvinner hadde. Nå, når hun ser tilbake, innser hun at siden hun var den eneste datteren, hadde moren hennes virkelig behov for hennes hjelp. (Seyran har forresten fullstendig forsonet seg med sin familie. De bor faktisk i samme bygning, i forskjellige leiligheter, og alle støtter Seyrans avgjørelse om å være alenemor.)
Her i Vesten ville en ikke-muslimsk skilsmisseadvokat som representerer en mishandlet ikke-muslimsk kvinne kunne saksøkes av sin klients eksmann, og advokaten kan ende opp med å bruke flere hundre tusen dollar på å forsvare seg selv. Jeg kjenner mange kvinnelige advokater i USA som har opplevd akkurat dette. Men en advokat som Seyran risikerer livet sitt hver gang hun forsvarer mishandlede muslimske kvinner, hver eneste gang hun hjelper en av disse kvinnene til å flykte fra et planlagt æresdrap.
Mange heltemodige muslimske og eksmuslimske feminister og dissidenter har fått dødstrusler. Noen skriver under psevdonymer, lever i eksil og har behov for livvakter og/eller konstant politibeskyttelse. Jeg nevner eksempelvis Ayaan Hirsi Ali, Magdi Allam, Lubna Hussein (den modige, buksekledde journalisten som nettopp flyktet fra Sudan), Ibn Warraq, Irshad Manji, Taslima Nasrin, Asra Nomani og Wafa Sultan. Vi som deler deres synspunkter og som skriver om dem i Vesten blir vanligvis betegnet som ”rasistiske islamofober”.
Seyran fikk meg faktisk til å le da hun sa, i all oppriktighet, “Phyllis, de betegner meg som rasist og islamofob også – og jeg er en troende muslim.” Seyran har en plan om å etablere en moské hvor ingen hijab eller skaut kommer til å bli tillatt – en moské som vil være like kvinnevennlig som mannevennlig.
Jeg undrer: kommer alle som sier sannheten – med den danske karikaturtegneren Kurt Westergaard i spissen – til å trenge en personlig livvakt til slutt? Vil vi alle etter hvert måtte venne oss til å leve med dødstrusler? Vil hver eneste av oss også opparbeide enorme juridiske utgifter, som Rachel Ehrenfeld gjorde i sin innflytelsesrike sak om “injurieturisme”, hvor en saudisk billionær saksøkte henne for injurie i London – en sak som førte til den såkalte ”Rachels Law” i delstaten New York [som beskytter newyorkere mot injuriestraff i land hvor lovgivningen er ukonsekvent med den ytringsfriheten som er nedlagt i den amerikanske grunnlov, red.anm.]? Daniel Pipes og David Horowitz har begge etablert fond for å hjelpe disse menneskene med deres juridiske utgifter.
Hvor mye kommer det til å koste Vesten i det lange løp å si sannheten om islam? Hva er vårt alternativ til å betale denne nye slags dhimmiskatt?
Og så, intervjuet som jeg hadde med Seyran over flere dager:
Phyllis Chesler (PC): Da du rømte hjemmefra som 17-åring, hvor dro du til?
Seyran Ates (SA): Jeg hadde noen venner som hjalp meg. En lærer hjalp meg, en av de ’68erne – jeg fikk bo hos læreren uten å betale leie. Så fikk jeg en tysk kjæreste, så flyttet jeg sammen med ham. Jeg fikk kjæreste etter at jeg rømte hjemmefra. Det er sant at jeg var forelsket før jeg rømte, men det var ikke årsaken til at jeg rømte. Jeg ønsket frihet.
PC: Visste familien din hvor du var?
SA: De prøvde å få meg hjem igjen. Staten lette etter meg fordi jeg ikke hadde fylt 18 år enda. I en periode bodde jeg på et krisesenter for barn. Jeg prøvde å flytte hjem igjen, én gang, og ble i tre uker, men så rømte jeg for siste gang og for godt. Faren min hadde bedt meg om en siste sjanse. Jeg ga ham den, fordi jeg trodde at han kanskje kunne endre seg, men etter tre uker bestemte jeg meg for at det ville ta altfor lang tid, og jeg kunne ikke vente på dette.
Men nå bor vi sammen alle sammen, og de har endret seg. De er fantastiske, og jeg er veldig glad i dem fordi de har endret seg sånn.
Et tysk tv-program laget en dokumentar om meg og mitt liv – også på tyrkisk – og de intervjuet foreldrene mine også. Foran kamera sa de, ”Vi er skyldige, vi føler oss skyldige, fordi vi gjorde så mange feil da vi hadde Seyran hos oss. Vi burde ha stolt mer på henne og burde ikke ha lyttet til mennesker rundt omkring oss.” De gråt og ba om min tilgivelse.
De elsker livet mitt, de sier de er stolte av styrken min, av prisene jeg får, de har ikke noe problem med at jeg er alenemor.
PC: Hvilket råd ville du gi til en jente som nå er i den situasjonen du var i?
SA: Jeg blir ofte spurt om dette. Og jeg svarer: ”Hvis du har evnen til å endre din familie innenfra, prøv å gjøre det, fordi det er mye vanskeligere å gjøre det etter at man har rømt hjemmefra. Men hvis din familie ikke er åpen for dialog, er din eneste sjanse å dra til et sted langt, langt borte fra familien. La familien gå gjennom sin krise. Det handler også om jentas alder. Jeg fortalte en 13 år gammel jente at hun var for ung. Så lenge hun ikke står i fare for å bli voldtatt, tvangsgiftet, sendt tilbake til Tyrkia, forbys å gå på skole, burde hun prøve å bli hjemme. Men i det øyeblikk foreldrene insisterer på ekteskap, må hun dra umiddelbart.
PC: Hvor kan hun dra? Hvem skal erstatte hennes familie? Hvor kan hun kunne finne en ny, kjærlig storfamilie?
SA: Det finnes steder i Tyskland. Det finnes veldig gode steder. Sosionomer vil kunne hjelpe henne til å starte et nytt liv. Hun kan overhodet ikke være i kontakt med sin familie. Det blir for risikabelt. Men vi kommer fra en stammekultur. Vi har ikke lært verken å være eller bo alene. Individualisme er ikke verdsatt. Man er ingenting uten ens familie. Men en rekke mye omtalte æresdrap i Tyskland skyldtes at ofrene gjenopprettet kontakten med sin farlige familie. Ofte ble jentene presentert med en tåredryppende historie fra mødrene sine hvis målsetting var å lokke dem hjem. Jentene dro da hjem igjen og ble myrdet. Men ditt spørsmål er viktig. Noen krisesentre tilbyr bare et fint sted å bo, men det er ikke nok, selv om man har de beste møblene.
Del 2 av dette intervjuet blir presentert i morgen.