Hege Storhaug, HRS
HRS har rapportert om barnebrudsaken i Oslo tidligere i år. Denne helgen var det min tur til å skrive spalten Frispark i Dagenmagazinets helgebilag, Velsignet Helg, der jeg tok opp den svært grove overgrepssaken som bør få alvorlige konsekvenser for de involverte partene. Saken bevitner også til fulle at sharia trives godt i Norge.
Kollektiv handling fordrer kollektiv dom
Sharia lever i verste velgående i Norge. Dette bevitner til fulle barnebrudsaken fra Oslo, omtalt bredt i VG første helg i juli. Ei kurdisk jente ble tvangsgiftet i en leilighet i hovedstaden i 2006 til en fetter på da 19 år. Norske myndigheter står overfor en formidabel mulighet til endelig å kunne bruke alt vi har av lovverk for å straffe de fem personene som skal ha vært involvert i dette grove overgrepet mot et barn. Politiet har nemlig siktet både fetteren, moren, faren, svigermoren og svigerfaren for medvirkning til tvangsekteskap med mindreårig. Dette er derimot langt fra tilstrekkelig av flere årsaker. Én svært sentral person mangler på listen over siktede. Imamen, som var i leiligheten og foretok den kriminelle vielsen bør selvsagt også straffeforfølges. Han begikk en aktiv handling: han flyttet seg fysisk til leiligheten og foretok vielse. Slik sanksjonerte han også at den (nå) 23 år gamle fetteren kunne ha sex med jenta. For å si det så brutalt som det er: imamen la forholdene optimalt til rette for at et barn kunne voldtas i Allahs navn.
Kan noen forestille seg at dersom en prest i den norske kirke eller en leder av en frimenighet hadde begått tilsvarende kriminelle handling, så hadde onkel politi trukket på skuldrene og sett en annen vei? Jeg antar at svaret gir seg selv. Da er tusenkronerspørsmålet dette: hvorfor denne forskjellsbehandlingen? Er overgrep mot ei muslimsk jente mindre kriminelt? Skal hun ikke ha den samme rettssikkerheten? Er ikke dette hva vi kaller diskriminering i ordets rette betydning?
Imamens handling var helt avgjørende for at den da 13 år gamle jenta etter islams tekster og regler kunne føres til sengen som hustru. Human Rights Service sin erfaring er nemlig at tradisjonsbundne muslimer (majoriteten) ikke ville akseptert et samliv mellom en mann og kvinne (eller jente) som et legitimt ektepar uten at en imam har foretatt en religiøs vigsel. Dette betyr igjen at dersom foreldrene ikke hadde funnet frem til en imam i Norge som var villig til å bryte norsk lov og foreta vielsen, så ville ikke jenta ha blitt viet bort her i Norge. Hvor sentralt det er å få ekteskapet sanksjonert av en imam eller forstander i en moské, kan illustreres med denne historien fra virkeligheten: i 1997 ble to norskfødte søstre giftet bort i Pakistan, den ene 15 år gammel, den andre 18 år gammel. Ekteskapet til 15-åringen kunne ikke registreres i Pakistan da hun var under lovlig ekteskapsalder (16 år for jenter). Da jenta tre år senere fikk lov av foreldrene til å slippe samliv med den tvansgpåførte slektningen – hun slapp å hente han til Norge – så måtte hun likevel få tak i en skilsmisse etter sharias regler. ”Alle pakistanere i Norge anså hennes som gift,” som hun sa det, fordi en imam hadde foretatt vielsen. Jeg har også til gode å møte en eneste muslim i Norge som er praktiserende og som ikke i tillegg til norsk vigsel også har vært en tur i moskeen etter vigselen. For, som den eldtse av disse to søstrene sa det: ”man er liksom ikke ordentlig gift uten at imamen har sagt de rette ordene.”
Barnebrudsaken i Oslo fremstår dessuten som en klassisk kollektivistisk handling. Samtlige aktører rundt jenta var avhengige av hverandres handling og lojalitet, noe som må reflekteres i domfellelsen. Hendelsen minner således om den såkalte Ghazala Khan-saken fra Danmark som skapte verdenshistorie. Ghazala ble henrettet av broren på åpen gata i 2005, og ni personer – av dansk rett definert som ”dødspatruljen” – ble dømt for drapet, blant andre to onkler som skaffet pistolen og som ikke var på åstedet (16 års fengsel på hver), tanten som lokket henne i fellen (hun fikk 14 år pluss utvisning), taxisjåfør som kjørte bilen i jakten på Ghazala (åtte år og den mildeste dommen), faren som beordret drapet og som heller ikke var på åstedet (livstid), og broren som ble utpekt til å drepe Ghazala (16 år). Kollektivet som hadde samarbeidet om likvideringen fikk til sammen 120 års fengsel. Etter denne dommen har det ikke blitt utført ett eneste æresdrap i Danmark.
Ifølge VG skal barnebruden ha blitt voldtatt i ekteskapet. Etter islamsk regler er ikke ekteskapet ansett som gyldig før det er fullbyrdet ved samleie. Dette vet selvsagt både imamen, fetteren, og foreldrene på begge sider. Stemmer det at jenta har blitt voldtatt bør derfor samtlige dømmes for forholdet, fetteren for overgrepet (-ene), de andre fem for medvirkning til seksualforbrytelse (staffelovens kapittel 19, § 200).
Domfellelser må reflektere de forbrytelsene som faktisk er begått av de ulike forbryterne. En fellende kollektivistisk dom vil styrke folks rettsfølelse, den vil gi jenta en verdig oppreisning, og den vil kunne ha en formidabel forebyggende effekt: Familieoverhoder vil etter en slik dom risikere å møte motstand i egne rekker når slike overgrep er under planlegging.
Gjør Oslopolitiet et banebrytende arbeid i denne saken, vil domfellelsen få preventive føtter å gå på utover Norges grenser: den vil bli historisk i Europa. Det trengs i et Europa mer og mer preget av ”sharia under bordet”.