Det som fortelles har vi dessverre hørt mange ganger før, og kan vanskelig kalles for utidige spekulasjoner i media. Faiza synes nemlig ikke å være unntaket, hun synes å være regelen. Pakistanerne er vår eldste ikke-vestlige innvandrergruppe med over 40 års botid i Norge. At de fleste var godt tilpasset norsk kultur og verdier, burde vært en selvfølge.
Et av de mest sensitive og viktige temaene i menneskers liv, som er en svært god pekepinn på integreringsgraden, er nettopp kjærlighet og ekteskap. Mange fremtredende norskpakistanere som man forventer er fullt integrert i Norge, har stått frem og fortalt om voldsomme konflikter med sine egne når gifteklar alder er der. Være seg Afshan Rafiq, som mens hun var stortingspolitiker fortalte om ”daglige drapstrusler” og en årelang og dramatisk kamp for å ekte Aamir Sheikh. Han på sin side, fortalte om tvangsekteskap i unge alder med kusine i Pakistan, og årelang kamp for å få tillatelse til skilsmisse for å kunne gifte seg med Rafiq. Trusselnivået var svært høyt. Abid Raja har fortalt om det samme. Han skulle giftes bort i foreldrenes hjemlandsby til en slektning og kjempet i flere år for å gifte seg med kvinnen i Norge som han elsket, en annen norskpakistaner – med ”feil” kastebakgrunn (boken Talsmann). Akhtar Chauhdry fortalte i et åpent foredrag at han kom til Norge gjennom ekteskap med kusine for så å skille seg, mens andre kjente navn blant norskpakistanere som har gått gjennom liknende, ikke har villet gå ut med historiene sine. Som er forståelig.
Når man ser hvordan de utad vellykkede sliter, kombinert med statistikk som viser at tre av fire i 2.generasjon henter ektefelle til Norge, og kun 1 prosent gifter med norsk person (SSB-tall, publisert av HRS 2006), gjør det et dypt inntrykk. Frihet til å elske hvem man vil – endog en av sine ”egne” her – synes å trives dårlig blant norskpakistanere (og andre) tross den lange botiden. Vi må spørre oss: Er dette et vitnesbyrd om feil fokus i integreringspolitikken? Og; vitner dette om avvist integrering; at ”de” ikke vil/får ikke lov å bli som ”oss”?
Jeg tror svaret er begge deler. Integreringspolitikken til tidligere og nåværende regjering har hatt språk, utdannelse og arbeid i fokus. Ja, selvsagt er dette sentralt for å fungere Norge – som det ville vært i opprinnelseslandet –, men når man flytter til et nytt land så burde vertslandet ta det som en selvfølge at man er kommet også for å bli en del av fellesskapet. Tabben som er gjort er at regjering etter regjering ikke har hatt et stolt fokus på verdiene våre, tvert om er verdiene våre relativisert. Derfor har vi nesten uten betingelser tillatt transnasjonale kollektivistiske ekteskap – som enhver fornuft tilsier er brudd på menneskerettigheten om giftermål etter ”den fulle, frie vilje”. Derfor tillates kvinner å uniformere seg med ansiktstildekning. Derfor tillates foreldre å markere religion og ideologi på småbarn i skolen.
Det er verdiene det handler om. Hvis ikke politikerne våre våger å være tydelige på verdiene våre, og handler deretter, vil vi fortsette å produsere tusener av ufrie skjebner som Faiza.