Hege Storhaug, HRS
PEW publiserte tallene for Europa i en pressemelding i september, som nå er plukket opp av Telegraph på lederplass. Her fremkommer det at den muslimske befolkningen på de britiske øyene var på 1,647.000 personer i 2001, mens den nå ligger på 2,869,000. Befolkningsgruppen har således økt med trefjerdeler på under et tiår.
PEW anslår at 3 prosent av den norske befolkningen har muslimsk bakgrunn, det vil si 144 000 personer. Videre heter det at Frankrike har i overkant av 3,5 millioner muslimer, som utgjør 5,7 prosent av den totale befolkningen, et tall jeg setter spørsmål ved, da det i løpet av de siste årene har blitt referert til at Frankrikes muslimske befolkning utgjør mellom 5 til 8 millioner personer. Tysklands muslimske befolkning skal være på 4,119.00 personer, som er 5 prosent av den tyske befolkningen.
Ifølge PEW har Belgia den prosentvis største muslimske befolkningen med 638 000 personer, som er 6 prosent av den totale befolkningen.
Hva den raske veksten i Europas muslimske befolkning vil bety for kvinners rettigheter, ekteskap, skilsmisse, homofiles frihet, abort, sosial harmoni, fellesskapet og tillitssamfunnet, og velferdsstatenes bærekraft, er vår tids utfordring.
Andre statistikker som bør nevenes i denne sammenhengen, har jeg hentet fra Karen Jespersen og Ralf Pittelkows bok Islams magt. Europas ny virkelighed, kapittel 2. Her fremkommer dette:
· Antallet muslimer I Østerrike vil utgjøre 14 – 18 prosent av befolkningen i 2050. Et forsiktig estimat tilsier at hver fjerde under 14 år i 2050 har muslimsk bakgrunn. Et høyt estimat tilsier et flertall muslimer under 14 år ved utløpet av dette årtusenet.
· Sverige vil antakelig ha en muslimsk befolkning på 20 – 25 prosent i 2050. EU-tall viser i dag til en muslimsk befolkning i Stockholm på 20 prosent.
· I den franske regionen Île-de-France, som inkluderer Paris, er det en rekke kommuner der over 60 prosent av den unge befolkningen har innvandrerbakgrunn, og der veksten i den muslimske befolkningen er sterk.
· Marseille har også en betydelig muslimsk befolkning, men det foreligger ingen estimat.
· I tyske byer med en befolkning på over 200 000 personer, har i dag ca halvparten under 15 år innvandrerbakgrunn.
· En britisk rapport slår fast at briter blir i mindretall i et dusin byer innen 30 år. Leicester (med mange indere) vil bli den første omkring 2020, dernest Birmingham (med mange pakistanere og bangladeshere) omkring 2024.
· I Rotterdam er de innfødte i ferd med å bli i mindretall. Bystyret anslår at dette skjer i 2012. Antallet innfødte har sunket siden 1990, parallelt med at eksempelvis den marokkanske befolkningen i byen har vokst med 26 prosent.
· Amsterdam har en muslimsk befolkning på rundt 25 prosent. Som i Oslo, Brussel og Rotterdam (med langt flere europeiske byer) er Muhammed også i Amsterdam det mest populære navnet på nyfødte gutter.
Under Muhammed-krisen i 2006 sa professor og islamekspert, danskiraneren Mehdi Mozaffari, at innen ti år vil Europa huse om lag 25 millioner unge muslimer. Hvis ikke disse unge oppdras til å støtte de sekulære demokratiene, står vi overfor et farlig scenario: ”En udemokratisk muslimsk ungdom vil komme til å utgjøre en betydelig maktfaktor i Europa og kanskje i Danmark. Det er det verste scenario,» sa Mozaffari, og advarte på det sterkeste mot å gjøre innrømmelser i toleransens navn overfor anti-demokratiske intolerante krefter. Tvert om krever islams inntog i Europa at samme metoder som ble benyttet i opplysningstiden, vekkes til live, påpekte Mozaffari.
Mozaffari sa videre dette: ”Hvis folk kritiserer muslimer blir de oppfattet som intolerante og diskriminerende – det er da vitterlig omvendt. Muslimer er mennesker som alle andre og skal ikke bedømmes etter en annen målestokk. Derfor skal dansker lære av hva man gjorde da man kritiserte kristendommen i opplysningstiden på 1700-tallet. Når man kritiserer en hellighet er den plutselig ikke så hellig lengre. Den blir normalisert” (sakset fra Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser).
Vi lever i en skjebnetid, påpekte KrFs Hans Olav Syvertsen nylig. Hans påpekning var presis, og den gir håp om en bred politisk oppvåkning overfor hvilken umenneskelig lovreligion Norge og Europa skal måtte kjempe med i dette århundret.