Hege Storhaug, HRS
Nick Cohen er forfatter og spaltist i The Observer og Standpoint Magazine. I VG får han i dag kronikkplassen, og anledningen er terroren i Stockholm. Cohen fremfører sin argumentasjon i tråd med hva HRS har forfektet i så mange år nå. Det er befriende å lese han, og det må ditto være pinlig for alle dem som har sveket friheten de selv har nytt så godt av. Enten det er ”feministene” i Dagbladet, eller det er en professor som slenger rundt seg med brannfarlige etiketter, som etnisk rensing, overfor oss som mener at alle barn og kvinner i Norge skal nyte de samme menneskerettighetene.
Cohen går rett til kjernen, som er så åpenbar også ved Norges høyere utdannelsesinstitusjoner. Den akademiske staben ser ikke hva som står rett foran nesen deres: radikale muslimer.
Taimour Abdulwahab kommer til britiske universiteter og finner ut at de befinner seg i en intellektuell verden der akademikere og studenter synes det er rasistisk å motsette seg reaksjonære ideologier, skriver den britiske forfatteren Nick Cohen, eksklusivt for VG.
Ingen her i Storbritannia er overrasket over at Taimour Abdulwahab al-Abdaly studerte ved et britisk universitet før han reiste til Stockholm og forsøkte å massakrere folk i julehandelen. Radikal islam har lammet den liberale tenkningen og har brakt våre dyktigste stemmer til taushet. De ekstremistiske ideene blomstrer blant studentene, for ingen steder er lammelsen mer påfallende enn ved den overlegne liberale institusjonen, nemlig universitetet.
Som kjent er de venstreorienterte svært opptatt av kvinners rettigheter, og feministene er som kjent ikke minst opptatt av hvor mange flere rettigheter de kan sikre seg. De samme raser mot kirkas homofilisyn. Men, så var det dette med hvordan håndtere situasjonen når de avskyelige kreftene er imamer og innvandrere. Da er det langt lettere å rette skytset mot oss som likebehandler ekstremister: vi er ”islamofobe”, må vite.
Slik situasjonen er, burde de liberale og de venstreorienterte, som utgjør størsteparten av professorstanden vår, befinne seg i fremste linje i diskusjonen med reaksjonære geistlige. Radikale islamister tror på underkuing av kvinner. De venstreorienterte slår seg på brystet og sier at de avskyr kjønnsdiskriminering, spesielt når det påbys av geistlige som vifter med utgaver av gamle hellige bøker. Radikal islam foreskriver dessuten døden for homoseksuelle, jøder og alle muslimske «frafalne» som av egen frie vilje bestemmer seg for å skifte religion eller ta i bruk en variant av islam som jihadistene ikke godtar. De venstreorienterte sier at de går inn for rettigheter til homofile og at de er imot nazistenes antisemittiske konspirasjonsteorier. Og når det gjelder å gå bort fra sin tro, hvis lutheranske ekstremister hadde beordret mord på nordmenn som forlot kirken sin, er jeg ganske sikker på at den norske venstresiden ville ha gått imot dem.
Men venstresiden i Skandinavia og i Storbritannia tar ikke til motmæle mot den ekstreme høyresidens islamister. De venstreorienterte og de liberale frykter at kameratene deres skal beskylde dem for «rasisme» og «nykonservatisme». De har en skjult beundring for alle som er antiamerikanske. De tror at radikal islam er en rasjonell reaksjon på vestlige provokasjoner i Irak, Afghanistan og Israel, og glemmer at kommunismen og nazismen lærte oss at totalitære bevegelser viser organisert irrasjonalitet på det mest vanvittige og psykopatiske. De er, med rette, redde for å gi hjelp og støtte til den hvite ekstreme høyresiden, og ser ikke likhetene mellom sekulær og geistlig fascisme, eller behovet for å beskytte muslimer mot ekstremister av alle farger. De liberale er nå altfor kompromittert til å ta til motmæle mot ideologier som gjør sin avsky for alle gode liberale prinsipper helt eksplisitt. Unge menn kommer til britiske universiteter og finner ut at de befinner seg i en intellektuell verden der akademikere og studenter synes det er rasistisk å motsette seg reaksjonære ideologier.
Underbuksebomberen fra Nigeria som prøvde å sprenge et fly i lufta i 2009, var også tilknyttet et universitet.
Vi vet ennå ikke hva som skjedde med al-Abdaly ved Befordshire University, en tidligere teknisk høyskole i Luton, rundt 60 kilometer nord for London. Professorene der sier de aldri har hatt et problem med radikal islam på universitetet. Men det er jo det britiske professorer alltid sier. Bare se på tilfellet Umar Farouk Abdulmutallab, en annen terrorist som ville myrde folk i julen. Han mislyktes med å detonere plastisk sprengstoff som var skjult i undertøyet hans for å drepe de 278 personene blant passasjerer og mannskap på en flygning fra Amsterdam til Detroit 1. juledag i 2009. Han var en nigerianer som hadde kommet til London og var blitt radikalisert ved University College i byen, en av de beste akademiske institusjonene i Storbritannia.
Én geistlig som hadde forelest for universitetets Islamske samfunn, hadde ifølge protokollen sagt at jødene (uunngåelig) «monopoliserte alt: Holocaust, Gud, penger, renter, åger, verdensøkonomien, media, politiske institusjoner … de monopoliserte tyranni og undertrykkelse også.» En annen hadde oppfordret de troende til å kaste homoseksuelle fra klipper og hadde forbannet kvinner som underlegne mennesker. En muslim sa til New York Times at «svært mange ble sjokkert over hvor ekstrem» den islamistiske propagandaen var inne på universitetsområdet. «På meg virket det som om det var hjernevasking, som om de prøvde å indoktrinere folk.»
Men de ekstreme får operere fritt. De konfronteres ikke. Tvert om protesterer akademikere ved høyere institusjoner mot at radikaliseringen som skjer på deres grunn kan skape unge selvmordsbombere.
I stedet for å konfrontere ideologiene som var i sirkulasjon på institusjonene deres, hevdet akademikerne at livet på universitetet ikke spilte noen rolle i Abdulmutallabs radikalisering, og stemplet alle som kritiserte dem, som «islamofober». Etter min oppfatning var det en enkel, ussel grunn til at professorene nektet å engasjere seg i en krevende debatt med ekstremister for å forsøke å vise lett påvirkelige studenter liberalismens moralske og intellektuelle fortrinn. De var redde for beskyldninger om religiøse fordommer og kanskje redde for selv å bli mål for voldelige aksjoner.
Trenger jeg å legge til at de som først og fremst blir ofrene for denne typen ettergivelse, er innvandrere og barna deres, som ønsker å nyte godt av de frihetene som liberale europeere tar for gitt? Har ikke det poenget sunket inn ennå?
Da er Cohen kommet til dødsstøtet: det durable sviket mot Deepika (nå artistnavnet Deeyah). Deepika, også kalt muslimenes svar på Madonna, jobber kontinuerlig mot overgrep mot muslimske kvinner, som æresdrap. Hun gjør det med livet som innsats. Cohen har truffet henne, og hun har tydeligvis gjort dypt inntrykk på han.
For noen få uker siden hadde jeg gleden av å intervjue den fantastiske norske sangerinnen Deepika Thathaal (Deeyah). Avisens lesere vil vite at til skam for Norge har religiøse bøller trakassert henne og familien hennes og drevet henne ut av landet. Hun kom til Storbritannia, og til skam for Storbritannia har våre religiøse bøller kalt henne en «hore» og også truet med drepe henne. Hun flyktet til USA, og sier nå til meg at hvis hvite rasister hadde drevet en asiatisk sanger fra to land, ville saken hennes ha vært en skandale. Men tilfellet var at mennene som forfulgte henne, hadde brun i stedet for hvit hud, så de liberale forholdt seg tause. Jeg er sikker på at det vil komme krav om strengere sikkerhetstiltak rundt i Skandinavia i dag. Men den egentlige måten vi kan beskytte oss på, er å bestemme oss for å bli litt modigere. Vi må ta til orde for liberale verdier og behandle liberale europeere med muslimsk bakgrunn og alle andre bakgrunner som våre venner og allierte.