Hege Storhaug, HRS
Burkadebatten raste nylig i vårt naboland Danmark etter utspill fra partiet De Konservative om et burkaforbud i det offentlige rommet. Talspersonen for integrering, Naser Khader, ledet an utspillet, og kalte burka (og niqab) for et ”islamistisk, kvinneundertrykkende symbol”, og ”et mobilt fengsel”. Socialdemokratiet (danske Ap) støttet forslaget, det samme gjorde Dansk Folkeparti, mens regjeringskameraten Venstre, avviste forslaget, og ville begrense forbudet til ansatte i det offentlige som ”arbeider med mennesker”. Så døde debatten – enn så lenge – i Danmark.
Debatten har imidlertid blusset opp i andre europeiske land også, som i Frankrike og Italia, skriver Phyllis Chesler. I Italia mener Northern League, med støtte fra Berlusconi’s People of Freedom party, at en lov fra 1975 som forbyr ansiktstildekning (av terrorhensyn), også må omfatte burka og niqab, altså likhet for loven er prinsippet. Men er det så enkelt?
Thus, first France, but now Italy have called for a ban on the burqa. Italy’s Northern League proposal “aims at amending a 1975 law, introduced amid concern over domestic terrorism, which bans anyone wearing anything which makes their identification impossible…..The Northern League also has the backing of Berlusconi’s People of Freedom party. The League’s Roberto Cota said: ‘We are not racist and we have nothing against Muslims but the law must be equal for everyone.
When France’s President Sarkozy first called for a similar ban, a self-identified branch of al-Qaeda in Northern Africa threatened to attack France over this.
Predictably, Centre left opposition MPs “criticized the Italian proposal and said it was ‘unconstitutional because it infringes on religious freedom and justifying it because of law and order is totally out of place.’
Not so fast.
Chesler har merket seg at i et land som Egypt, reageres det nå fra religiøst hold mot ansiktstildekning. En sheikh ved universitetet Al-Azhar, som anses som den ledende imamen blant Egypts sunni-muslimer, ble rett og slett sint da han registrerte at ei jente ved en skole i Kairo brukte niqab. Sheikh Mohammed Tantawi avviser tvert at ansiktstildekning har noe med religion å gjøre. Det er tradisjon, sier han.
Verily, we live in an age of miracles; thus, none other than Sheikh Mohammed Tantawi , the leading religious figure of Al-Azhar, was, just the other day, “reportedly angered” when he toured a school in Cairo and saw a girl wearing “niqab” which means that her face was masked or possibly that she was wearing a full head, face, and body covering.
“Sheikh Tantawi, regarded by many as Egypt’s Imam and Sunni Islam’s foremost spiritual authority, asked the teenage girl to remove her veil saying: “The niqab is a tradition, it has no connection with religion.” The imam instructed the girl, a pupil at a secondary school in Cairo’s Madinet Nasr suburb, never to wear the niqab again and promised to issue a fatwa, or religious edict, against its use in schools. The ruling will not affect use of the hijab, the Islamic headscarf worn by most Muslim women in Egypt.
Utspillet skal ha ført til at Egypts statsråd for høyere utdannelse vil forby niqab og burka på landets universitet. Dette høres da bra og fornuftig ut!
Following the imam’s lead, Egypt’s minister of higher education is to ban female undergraduates from wearing the niqab from the country’s public universities, Cairo’s Al-Masri Al-Yom newspaper reported.
Men, nei, så enkelt er det nok ikke, for den innflytelsesrike sheikhen møtes med motstand fra fundamentalistisk hold, ikke minst fordi han støttet det franske forbudet mot prangende religiøse symboler i skolen, og fordi han håndhilste på den israelske presidenten Simon Peres. Den egyptiske regjeringen er imidlertid bekymret for hvordan islamister bruker tildekning av kvinner i sin politiske kamp. Det siste forslaget fra det holdet, er at egyptiske kvinner skal iføre seg en algerisk ”niqab”, det vil si tildekning der kun ett øye er i fri luft.
Even the very influential Sheikh Tantawi has his fundamentalist detractors who have excoriated him for supporting France’s ban on hijab in public schools and for shaking hands with Israeli President Shimon Peres. And, clearly, the Egyptian government is unhappy about the gathering forces of Islamic fundamentalism which consistently manipulate women and women’s clothing as symbolic political statements. Some have even called for more severe Islamic clothing for women in which only one eye (Algerian style) can show. The Egyptian government understands that it is at risk vis a vis Islamic fundamentalists.
Da er vi tilbake i Europa, for som Chesler sier det: Nå forstår også noen europeiske politikere den politiske kraften i ansiktstildekning. Så tar hun sats, og banner så det smeller mellom kirkeveggene: Følg etter burkaen, og der kvinnen går vil du mest sannsynlig finne ”konemishandling, alvorlig barnemishandling, inkludert æresdrap også, polygami, og patologisk hat mot jøder, israelere, hinduer, amerikanere, og alle andre vantro. Der kan du også finne terrorceller eller støttespillere av terror”.
Vel, jeg tror hun langt på vei har rett i alt dette. En logisk slutning av påstandene er således å forby burka (og niqab), fordi det kan føre til at terrorister og dets støttespillere reiser tilbake til sine hjemland. Men som Chesler fortsetter: Det er også andre argument for å forby burka, nemlig feministiske argument, og at tildekning også fører til fysiske og psykiske skader (et argument jeg for øvrig ikke fikk særlig gehør for da jeg ga ut boken Tilslørt. Avslørt i 2007).
Follow the burqa. Where she goes, you will probably find normalized wife-battering, serious child abuse, including honor killings too—as well as polygamy, and a pathological hatred of Jews, Israelis, Hindus, Americans, and all other infidels. There you may also find terrorist cells or supporters of terrorism. From this point of view—ban the burqa, and it may lead to an exodus of terrorists back to their fundamentalist-friendly home countries. But there is another point of view which interests me more, namely, the human rights/woman’s rights argument as grounds to ban the burqa. I have made that argument in these pages. I have found support from Muslim feminists, first at an international conference in Rome , and now in a new book on the subject.
I have been reading the most elegant and excellent book on the subject of the Islamic Veil. Written by Marnia Lazreg Questioning the Veil. Open Letters to Muslim Women.It is carefully reasoned and beautifully written. Lazreg is an Algerian Muslim feminist academic and her mother once wore the veil. She is respectful of Muslim women’s own feelings and of their religious desires. She argues that the veil (face, head, and full body covering) is not commanded in the Qu’ran; that it is harmful to women’s physical and mental health; and that it is mainly a political statement about fundamentalism and misogyny.
Marnia Lazreg har ikke særlig sans for de klassiske argumentene fra akademisk hold om at sløret er frigjørende, eller at det er et uttrykk for “motstand”. Lazreg mener blant annet at kvinnen gjøres til et ”politisk propagandaobjekt”. Lazreg ser ingen religiøs grunn til at muslimske kvinner skal dekke seg til med slør. Det er andre måter å tilkjennegi at man har anstendig karakter.
She has little patience for feminist academics who themselves are not forced to veil and who “play” at imagining or de-constructing the veil as “liberatory” or as a statement of “resistance.” Of course, she is also on record as having objected to the “manner in which Muslim women have been portrayed in books as well as the media,” namely, in ways that focus on them only as oppressed victims.
In her last letter, Lazreg implores Muslim women to stop wearing the veil. “It is a symbol of inequality…it undermines faith… it objectifies women for (reasons of) political propaganda just like advertising in Western society does: one by covering, and the other by exposing womens’s bodies.” Lazreg also views the veil as harming Muslim women’s employment because “hijab symbolically inserts her into a virtual domestic space” and affects how she is viewed and treated at work. She re-defines “modesty” as related to behavior and character rather than to appearance and opposes “the straitjacketing of a woman’s body. Removing or refusing to veil does not mean that a Muslim woman has succumbed to the West. She writes:
“Not wearing the veil is not a victory of the ‘West,’ it is women’s victory over a custom that inflects their thinking about themselves as human beings. Wearing the veil is not a strike against anti-Muslim prejudice…As long as states mandate or prohibit veiling, as long as political movements advocate for it, as long as organized networks with books, lectures, DVDs, and course packets promote it far and wide, a woman can never be sure she takes up the veil freely…Ultimately, there is no compelling justification for veiling, not even faith…No one is entitled to turn the veil into a political flag.”
Phyllis Chesler, som selv har skrevet en rekke bøker om ikke minst feminisme, anbefaler boken til Lazreg på det varmeste.
Vi kan på vår side også anbefale en artikkel om slør og splid mellom muslimer og svensker i verdisyn, skrevet av antropologen Aje Carlbom. Han er ingen fremtidsoptimist i forhold til troende muslimer og svenskers sameksistens. Carlbom mener at svenskene og muslimer som insisterer på slørbruk, aldri vil komme overens. Verdikollisjonen er for voldsom, og resultatet vil bli større og større avstand mellom ”dem og oss”.
Ideologiskt kan det låta förträffligt med ett samhälle präglat av etnisk, kulturell och religiös mångfald. I praktiken är det dock förenat med stora svårigheter att få till stånd en känsla av tillit mellan medborgare som lever inom olika värderingssystem. Muslimer, särskilt extremistiskt tänkande muslimer, visar på pluralismens dilemma när de utmanar offentligheten med förhållningssätt som, vågar jag påstå, det stora flertalet infödda svenskar känner antipati för. För egen del tror jag inte att det är möjligt att förena de olika synsätten, motsatta varandra som de är. Därför kommer vi att vara tvungna att acceptera framväxten av allt tydligare «samhällen i samhället». Det kommer i sin tur att försvåra möjligheten för muslimska barn att bli delaktiga i samhället på samma villkor som andra barn.
Nettopp barn og tildekning var et tema for Jens Stoltenberg og Anniken Huitfeldt på AUFs sommerleir på Utøya i år. VG rapporterte at de ville følge utviklingen: hvis bruken av hijab på barn øker, må det vurderes tiltak, mente de (ikke tilgjengelig på nettet, tatt fra hukommelsen). Mitt spørsmål er; hva er ”nok økning”, før det skal handles? Er det ikke egentlig verre med ei enslig jente i skolegården i hijab enn 10 stykker, da med tanke på at den ene så til de grader blir markert ut av fellesskapet, mens de 10 i det minst har hverandre?
Vi får nok debatten om hijab i denne regjeringsperioden også, antakelig knyttet til skolebarn. Det samme gjelder om eksempelvis bruk av burka og niqab øker i det offentlige rommet. Da kommer nok den ”danske/franske/italienske” debatten hit også.