Slik åpner Jan Arild Snoen sine refleksjoner rundt slør, forbud og liberalisme:
Hege Storhaug har skrevet ny bok. Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme handler om de ulike former for tilsløring som øker i omfang i takt med offensiven til politisk islam. Her bygger Storhaug, som jeg tidligere har intervjuet for Minerva, videre på sin mye omtalte bok Men størst av alt er friheten.
Dette er ingen bokanmeldelse, men Storhaugs bok gir inspirasjon til å utvikle egne tanker om dette vanskelige temaet, som utfordrer både mine liberale verdier og konservatives syn på sivilsamfunnets autonomi – og dypest sett vårt syn på frihet. Når er det å tilsløre seg en frivillig handling, som samfunnet må tillate, og når er det uttrykk for tvang, som samfunnet må beskytte mot?
Snoen mener restriksjoner i bruk av hijab kan forsvares ut fra visse kontekster:
Storhaug er ikke særlig i tvil – tilsløring er tvang og et symbol på islamisme og underkastelse under patriarkatet. Jeg følger henne et stykke på vei. I noen forsteder til franske byer oppfattes jenter uten hijab som horer, og behandles deretter. I sin ytterste konsekvens risikerer de massevoldtekt. Eller som Australia fremste muslimske leder, Sjeik Taj Din al-Hilali sa om en gruppe muslimske menn som nylig ble dømt for massevoldtekt: «If you take uncovered meat and place it outside on the street … and the cats come and eat it … whose fault is it—the cats’ or the uncovered meat? The uncovered meat is the problem”. (Ifølge Ayaan Hirsi Ali.)
I en slik situasjon er ikke bruk av hijab et fritt valg, men en nødvendig underkastelse. I slike tilfeller er det legitimt for staten å innføre et forbud mot hijab for å beskytte individene mot dette massive og kriminelle presset. I Frankrike har slike ekstreme utslag av krav om tildekking utløst en reaksjon i form av hijab-forbud i skolen. Forbindelsen til volden i forstedene er bare løselig, siden få jenter brukte sløret på skolen før forbudet, og er snarere et resultat av den sterke sekulære tradisjonen i fransk skole. I Norge er vi heldigvis ikke kommet dit at presset for å dekke seg til får slike ekstreme utslag. Derfor er jeg motstander av et hijab-forbud i Norge i dag. Dette drastiske virkemidlet er altså avhengig av kontekst – hvor sterkt vi vurderer at sivilsamfunnets illegitime press er.
Snoen peker på ulike motiv for bruk av hijab. Han retter et kritisk søkelys mot kvinnene i Pakistansk studentsamfunn, som i likhet med Muslimsk studentersamfunn promoterer en islamist som Zahir Naik:
Det er ikke tilfeldig at denne foreningen i fjor inviterte til filmfremvisning med den fremtredende indiske predikanten Zakir Naik. Han er tilhenger av dødsstraff for frafalne muslimer, polygami fordi det hindrer mannen i å være utro, slår fast islams tradisjon med at kvinners vitnemål i mange typer saker teller halvparten av menns og at de skal arve halvparten av menn, vil ha kjønnsdelte skoler, vil forby musikk, støttet ødeleggelsene av de buddhistiske statuene i Afghanistan osv. I et meget opplysende TV-intervju forklarer Naik hvorfor muslimer får bygge moskeer i Vesten, mens det bør være (og i noen land er) forbudt å bygge gudshus for fremmede religioner i muslimske land og aktivt ta til orde for andre religioner.
Grunnen er ganske enkelt at like sikkert som at 2+2 er 4, så er det at islam er den eneste sanne religion, og man kan selvsagt ikke tillate spredning av løgner. Det må jo være grenser for ytringsfriheten. Når Vesten tillater dette, er det ifølge Naik fordi vi er usikre på våre egne verdier, usikre på at 2+2 virkelig er 4. Dette er en gjenganger innen islamistisk tenkning – toleranse og pluralisme er et tegn på usikkerhet og svakhet.
Kort sagt – Zakir Naik er en ekstrem islamist. Når de hijab-kledde lederne i Pakistansk Studentersamfunn ønsker å la seg opplyse av en slik mann, er det illevarslende.
Som liberalist, ønsker ikke Snoen under dagens omstendigheter i Norge å legge restriksjoner på bruk av hijab eller niqab/burka, annet enn at burka og niqab av læringshensyn ikke bør være tillat i skolen/universitetet:
Liberalisme handler ikke om at alt er like bra og at vi ikke skal bry oss. Tvert imot skal vi ta til motmæle mot alle krefter som vil undergrave et fritt og liberalt samfunn, enten det er kommunister, fascister eller islamister. Liberalisme handler om hvilke virkemidler vi kan ta i bruk overfor det vi ikke liker.
Hege Storhaug er av et litt annet syn. Under tittelen ”Tvilen om forbud måtte vike”, skriver hun innledningsvis:
Å være den som kommer bærende med forslag om restriksjoner i folks liv, er ikke behagelig. Særlig ikke når man selv er en frihetselskende person.
Mine forslag om å begrense bruken av slør, var ikke tatt i en sving. De har presset seg frem de siste årene gjennom økt innsikt og dermed økt bekymring for utviklingen i Europa. Men tvilen er der stadig vekk. Senest i disse få ukene etter min siste bokutgivelse, gikk jeg en ny runde med meg selv. Skal jeg rett og slett trekke tilbake de konkrete forslagene i boken Tilslørt. Avslørt ? Forslaget om at maskering i det offentlige rommet må forbys? Forslaget om at demonstrative religiøse og politiske symboler ikke skal brukes av verken elever eller lærere i skolen? At det samme skal gjelde for offentlig ansatte. Jeg gikk noen runder med meg selv i flere dager. Det skal ærlig innrømmes at rundene ble utløst av den voldsomme stormen fra særlig ytterste venstrefløy grunnet forslagene. Men, nei, jeg landet på de samme standpunktene igjen.
Jan Arild Snoen og jeg har så godt som sammenfallende syn på de problematiske sidene ved tildekking av jenter og kvinner. Våre veier skilles i hovedsak ved spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss til den økende tildekkingen av jenter og kvinner i Norge. Snoens saklige og kunnskapsbaserte kommentar gleder meg. Den gir de beste forutsetningene for en debatt med refleksjon og fornuft i førersetet. Jeg tror forskjellen på Snoen og meg enkelt beskrevet er denne: Snoen har en klar politisk/ideologisk base. Han har et ideologisk kart som hans tanker styres etter. Jeg har aldri hatt med et slikt politisk kart i arbeidet mitt de siste 15 årene innen integrerings- og innvandringsfeltet, verken som sosialist, liberalist eller annet. Jeg er mer praktikeren. Jeg beveger meg i empirien, prøver å forstå virkeligheten, og grubler kontinuerlig rundt forslag til tiltak som kan bidra til å løse avdekkede problemer. Min base er humanisme og at jeg instinktivt reagerer kraftig på urett og overgrep – særlig mot dem som er gjort sårbare i menneskeskapte system. En tilleggsdrivkraft de siste årene er erkjennelsen av at demokratiet vårt er sårbart, at vi kan miste det. Denne drivkraften våknet da jeg erkjente at den totalitære ideologien islamismen har fått godt fotfeste i Europa og på sikt kan bli en reell utfordrer til Europas åpne og liberale demokrati. Dette er så bekymringsfullt at de fleste legale midler som kan frata islamismen innflytelse og sterkere makt, må tas i bruk.
Storhaug peker videre på hijab som et flagg for islamistene i det offentlige rommet. Men, som hun understreker:
La det være sagt med en gang: Selvsagt mener jeg ikke at alle unge og eldre kvinner som bruker hijab, bærer med seg en drøm om et islamisert samfunn. Tvert om har jeg understreket i boken at det gjør nok de færreste. Men man kan ikke selv bestemme hvilke iboende verdier et utbredt symbol som hijab har, slik en del unge muslimske kvinner har forsøkt den siste tiden. Stiller jeg opp på TV-skjermen med et prangende kors, sender jeg selvsagt ut klare signal om en viss religiøs tilhørighet. Likeledes hvis jeg bruker synlige politisk og godt kjente symbol. At hijaben brer om seg, er slik jeg ser det et uomtvistelig varsel om en oppseilende verdikamp. Når Snoen sammenlikner hijaben med kors og davisstjerner, faller jeg av. For verken korset eller davidstjerner er symbol på aspirasjoner om å velte det liberale og sekulære demokratiet.
At Snoen ikke vil forby burka og niqab i det offentlige rommet – altså innføre et generelt maskeringsforbud – overrasker Storhaug:
Snoen ønsker heller ikke å forby maskering i det offentlige rommet. Jeg brukte selv burka en dag i Oslo. Det var en voldsom opplevelse. Nærmest et mentalt terroranslag både mot meg selv og omgivelsene. Plagget er så fullstendig fornedrende. Og det skaper det totale kjønnsapartheid. Snoens argument mot samtlige forbud jeg har foreslått er basert på ”kontekst”. Altså først når ulike grader for tildekking fører til et ”illegitimt press” på sivilsamfunnet, kan forbud innføres. Jeg klarer ikke å følge hans tanker knyttet til maskering av kvinner. Ja, det er foreløpig få maskerte kvinner i Oslo. Men i humanismens navn, i likestillingens navn, og også med tanke på sikkerhet i det offentlige rommet, må dette redselskabinett av et klesplagg kunne forbys. Jeg vil også minne om at vi faktisk har et forbud mot uniformering i det offentlige rommet.
Storhaug viser til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (DEM) som ga Tyrkia medhold i å forby hijab ved universitet. Dommen, som falt i 2005, er likevel ikke ensbetydende med at Norge ville vunnet en liknende tvist dersom vi innfører forbud i dag:
Innfører vi forbud som Tyrkia, kan vi tape en tvist i DEM. Det innser jeg, ettersom islamismen i dag ikke utgjør samme press i Norge som i Tyrkia. Men jeg er sikker på dette: Hvis det ikke handles nå som problemet ikke synes å være presserende, vil det bli langt mer ubehagelig og vanskelig å skulle ”rydde opp” den dagen problemet har fått et langt større omfang. Det er vel akkurat her Snoen og min vei skilles. Som Machiavelli sier det i boken Fyrsten: politiske onder erkjennes alt for ofte først når det er umulig å benekte deres eksistens. Når ondene er små og ikke så enkle å få øye på, men fremdeles ganske enkle å løse, kreves det visdom for å erkjenne problemene. Når problemene derimot er blitt så store at de er åpenbare for enhver, kan det være for sent å rydde opp.
Storhaug avrunder med at hun håper Snoens forsiktige linje er den rette veien å gå. Men frykter det motsatte er tilfellet:
Kanskje vi vet mer om et tiår om hvorvidt Snoen eller jeg har rett i hvordan vi skulle forholdt oss konkret til den økende tildekking av jenter og kvinner i dag. Mitt håp er at Snoen har rett i en forsiktig linje. Men jeg frykter at jeg har rett; tildekkingen vil fortsette å bre om seg, på bekostning av jenter og kvinners menneskerettigheter, det sekulære demokratiet og et folkelig fellesskap.
Les hele innlegget til Snoen her
Les hele innlegget til Storhaug her