Kjønnslemlestelse

Helseundersøkelser av barns underliv er ikke krenkende

Statsråd Karita Bekkemellem skal legge frem ny plan mot kjønnslemlestelse før jul. Bekkemellem, som ønsker helseundersøkelser for å forebygge og avdekke lemlesting, får nå etterlengtet og svært god drahjelp fra helsepersonell. Legene Arne K Myhre og Dag Bratlid, og sykepleier Kari Gulla, påviser i en solid kronikk i Tidsskriftet for Den norske legeforeningen, at det ikke finnes faglig belegg for å hevde at helseundersøkelser av jenters underliv er ”krenkende” eller ”overgrep”, som blant andre Rådet for (manglende) legeetikk og Sosial- og helsedirektoratet ynder å hevde. Tvert om viser flere internasjonale studier at til og med barn som er misbrukt seksuelt ikke opplever undersøkelser av underlivet som traumatisk.

I over to år har debatten om helseundersøkelser av jenters underliv for å avdekke og forebygge kjønnslemlestelse rast i offentligheten. Debatten om helseundersøkelser er ikke av ny dato. Den startet tidlig på 1990-tallet på grunn av en rekke overgrepssaker. Den konkrete foranledningen var en forelderklage til Barneombudet ved daværende leder Trond-Viggo Torgersen. Foreldrene ville ha slutt på de daværende rutinemessige genitalundersøkelse av jenter ved førskolekontrollen, skriver Myhre, Bratlid og Gulla:

Mediene grep fatt i saken, omtalte det som «sexkontroll» og klarte å fremstille praksisen som en screening på overgrep – som ikke hadde vært intensjonen. Barneombudet forsvarte da også praksisen og hevdet at en slik inspeksjon – som en naturlig del av en helkroppsundersøkelse av førskolebarn – var en betryggende måte å alminneliggjøre undersøkelse av underlivet på og en sikkerhet for barnet. Begrunnelsen var blant annet at en slik undersøkelse kunne avdekke skader, misdannelser og sykdommer, og at det ikke var noen grunn til å gi jenter et dårligere helsetilbud enn gutter. Helsedirektoratet på sin side beordret stopp i enhver rutineundersøkelse av jenters underliv. Barneombudet hevdet at Helsedirektoratet var på kollisjonskurs med store deler av det faglige miljøet på området og ba Sosialdepartementet gripe inn: ”Med den stadig økende fikseringen på seksuelle overgrep er det viktig at helsemyndighetene representerer et nøkternt ståsted. Et naturlig medisinsk forhold også til jenters underliv er av stor betydning for å motvirke en bevegelse i gal retning. Vi trenger åpenhet og tillit til helsevesenets grundighet, ikke en følelse av at noen deler av kroppen skal hoppes over av hensyn til den offentlige debatten som raser for øyeblikket.” Som man ser – en argumentasjon ikke ulik dagens.

Men motstanderne av genitalundersøkelser, som mente barn kunne oppleve sin bluferdighet krenket, var flere og tunge. Dette resulterte i et rundskriv fra Statens helsetilsyn, der det ble bestemt at rutinemessig undersøkelse av barns underliv, med unntak av testiklene hos gutter, skulle avsluttes ved ett års alder:

Fra flere hold ble dokumentasjon av den påståtte bluferdigheten etterlyst. Det ble også pekt på det paradokset at jenter og gutter skulle behandles ulikt, til tross for at det ikke forelå overbevisende medisinske grunner til at guttenes underliv skulle undersøkes hyppigere eller lenger opp i alder enn jentenes. Hvis Statens helsetilsyn satt på kunnskap som tilsa at barn følte seg krenket av en rutineinspeksjon eller at bluferdigheten var ulikt fordelt mellom kjønnene hos førskolebarn, er den så vidt oss bekjent aldri blitt lagt frem. Norsk barnelegeforening uttalte da også videre i brevet til Helsetilsynet: ”Etter vår erfaring har ikke barna opp til 7-års alder noen problemer med å godta en slik undersøkelse, og slett ikke av bluferdighetsgrunner.”

Helsemyndighetene lot seg langt på vei diktere av mediene, og hoppet regelrett bukk over råd fra de som hadde kompetanse, være seg barneombudet, barneleger og helsesøstere. Det forelå ingen dokumentasjon på at helseundersøkelser er krenkende. Og hva er konsekvensene etter 15 år uten helseundersøkelser av jenters underliv? For det første har helsevesenet liten eller ingen kunnskap om utbredelsen av kjønnslemlestelse:

Det man imidlertid vet, er at bare over en femårsperiode (2000 – 04) ble det her i landet født nærmere 2 000 jenter med foreldre med bakgrunn fra land der man praktiserer kjønnslemlestelse.

For det andre er det grunn til å frykte at legers kunnskap om de normale anatomiske forhold i jenters underliv er mangelfulle.

Dette er også dokumentert i flere internasjonale studier. I en amerikansk studie fra 2000 der leger ble bedt om å identifisere genital anatomi fra et bilde, kunne bare 72 % korrekt identifisere urinrørsåpningen, 62 % jomfruhinnen og 79 % de store kjønnsleppene (…). Sett i lys av de siste 15 års praksis er det liten grunn til å tro at forholdene ved norske helsestasjoner og poliklinikker er bedre. Dette kan ha som konsekvens at sykdommer i jenters underliv blir diagnostisert feil eller på et for sent tidspunkt (…). Vi har dessverre også sett flere eksempler på at barn har fått diagnostisert seksuelle overgrep på grunn av feilaktig tolking av «forandringer» i underlivet, med derpå følgende feilaktige dommer.

Videre bidrar dagens praksis til å opprettholde en ”genitalfobi”:

Og sist, men ikke minst, den nåværende praksis blant helsepersonell bidrar til å vedlikeholde en merkelig «genitalfobi» – en stigmatisering av barns og spesielt jenters underliv. Som en aktuell illustrasjon kan det refereres til legespalten i en herværende avis nylig, der moren til en femåring med utflodsplager hadde fått svar fra fastlegen sin om at det sannsynligvis ville gå over av seg selv – det uten at legen hadde sett på jenta. Heldigvis fikk moren råd fra avisens lege: ”Barnet bør undersøkes av lege.” Kanskje skulle familiens lege også ha vært inne på den tanken?

Myhre, Bratlid og Gulla mener helsemyndighetenes beslutning i 1993 ble tatt på sviktende grunnlag. Det eksisterte ingen studie der man hadde undersøkt hvordan friske barn opplever slike helseundersøkelser. Men i dag finnes det forsking på feltet, som slår i hjel argumenter mot helseundersøkelser:

I årene etter har man i flere internasjonale studier som omfatter misbrukte barn gjennomgående konkludert med at barna ikke oppfatter en slik undersøkelse som traumatisk (18 – 22). I ettertid er det blitt gjort studier som langt på vei kan støtte oppfatningen som barnelegene forfektet allerede i 1993, nemlig at dette også synes å gjelde ikke-misbrukte førskolebarn.

Myhre, Bratlid og Gulla har selv gjennomført en studie av 158 barn (119 var jenter) i alderen fem til seks år og deres opplevelse av en helkroppsundersøkelse, det vil si øre, munn og underliv:

Konklusjonen var at de aller fleste av barna ikke opplevde noen del av undersøkelsen som spesielt traumatisk. Dette resultatet kom man frem til på tross av at den underlivsundersøkelsen som ble benyttet, både i tid og omfang langt overgikk det som er tenkt å være rutineinspeksjon på helsestasjonen (…). Konklusjonen i studien over bygger imidlertid på en svært viktig forutsetning, nemlig at undersøkelsen gjøres på en skånsom måte og at underlivsinspeksjonen følger som en naturlig del av en helkroppsundersøkelse. Dette kom klart til uttrykk fra foreldrene som deltok i studien. For å sitere en av dem: ”Det skal være like naturlig å undersøke barnet nedentil som å kikke i ørene.”

Det er på det på høy tid å revurdere bestemmelsen fra 1993 og komme videre, mener Myhra, Bratlid og Gulla, ikke minst grunnet at kjønnslemlestelse er det de kaller en ”ekstrem kroppsødeleggelse – det er et av de grusomste systematiske overgrep mot barn man kjenner til”. De anbefaler ikke at kun risikogrupper skal undersøkes.

Dersom underlivet hos alle jenter blir omfattet av rutinemessige helsekontroller, vil dette ha den samme mulige forebyggende virkning som en undersøkelse bare rettet mot risikogrupper, men uten de negative effektene. Vi tror også at en slik undersøkelse integrert i den vanlige helsekontrollen vil føre til en ønsket avstigmatisering av denne delen av kroppen i alle lag av befolkningen.

Kronikken konkluderes med det ikke er et holdbart argument mot undersøkelser at de skal være traumatiske.

Dersom en slik undersøkelse av førskolebarn gjøres av helsestasjonsleger med kunnskap om undersøkelse av barn generelt, vil dette ikke være en traumatisk opplevelse.

Les hele kronikken her