Kjønnslemlestelse

Narrespill

Hilde Lidén ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) prøvde å bortforklare konklusjonene i ISFs rapport i fjor om kjønnslemlestelse (Aftenposten 2.september, ikke på nettet). Under tittelen ”Omfanget ikke avdekket”, svarer hun på Hege Storhaugs kritikk av ISF i boken ”Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge”. Storhaug viser at ISF konkluderte med at utbredelsen av kjønnslemlestelse er på retur, og at dagens politikk således fungerer etter intensjonen. I dag svarer Storhaug Lidén i samme avis.

Narrespill (ikke tilgjengelig på nettet)

Hege Storhaug, HRS

I et lavmælt tonelag, forklarer Hilde Lidén ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) kartleggingen av kjønnslemlestelse i fjor. Jeg forstår godt at hun er forsiktig, all den tid forskernes egen fremstilling av resultatene, kunne forlede folk til å tro at kjønnslemlestelse er lite utbredt. Når Lidén sier at det er medier og politikere som forledet folket – ikke ISF – er dette feil, noe jeg har dokumentert i boken ”Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge”. ISFs rapport slår fast at utbredelsen ”har gått ned”, som det sies. Man må da spørre seg: Ned fra hva, all den tid ingen noensinne har kjent til omfanget?

Videre konkluderer ISF – uten dokumentasjon – at ”Lovverket virker”. ”Opplysningsarbeid og mobilisering i miljøene virker.” ”Utdanning virker.” ”Teologisk kompetanse virker.” Det argumenteres sterkt for minimal utbredelse ved å lene seg på de mest kulturrelativistiske forskerne på feltet i Norge og Sverige, henholdsvis Aud Talle og Sara Johnsdotter, som eksempelvis påstår at hijab som et renhetssymbol erstatter kjønnslemlestelse! Påstanden kan tilbakevises enkelt ved å gå i fotoarkiv og hente frem bilder fra Somalia på 1980-tallet, der kvinner gikk vestlig kledd, mens i dag er kvinnene strengt tildekket – og graden av kjønnslemlestelse er like høy. ISF har med andre ord uoverkommelige forklaringsproblem.

Videre avvises helseundersøkelser som virkemiddel i bekjempelsen av lemlestelse. Den faglige argumentasjonen står til stryk, hvis vi skal tro ekspertisen innen feltet, ikke minst barnelegene.

Kulturrelativistene ved ISF hadde med andre ord et prosjekt med prosjektet, mener jeg: Å minimalisere omfanget av kjønnslemlestelse, og slik stoppe innføring av helseundersøkelser. Hvis ISF derimot mener arbeidet sitt misbrukt, slik Lidén hevder, må det svares på hvorfor de tidde da Sylvia Brustad i fjor gikk ut og konstaterte nedgang i omfanget av lemlestelse på bakgrunn av ISF-rapporten, og slik ”vant” den politiske kampen mot kollega Karita Bekkkemellem om helseundersøkelser skulle innføres eller ei.

Jeg minner om at dette alvorlige narrespillet rammer de aller mest sårbare og stemmeløse blant oss.