Hege Storhaug, HRS
Det ligger flere års arbeid bak Halvor Tjønns biografi, Muhammed. Slik samtiden så ham. Så vidt jeg har forstått ble arbeidet påbegynt i 2006. Etter mitt skjønn kvalifiserer boken langt på vei til et bestått doktorgradsarbeid. Uansett, å anmelde en bok, dertil en så faglig tung bok med en så høy relevans for samfunnet vårt, burde man forvente ble gjort med respekt og en porsjon ydmykhet. Aftenpostens anmelder Aage Borchgrevink kvalifiserer således til strykkarakter. Denne påskehelgen fikk Borchgrevink passet herlig påskrevet av Arne Dvergsdal. Det var så fornøyelig at tårene trillet da jeg leste dette:
Så hentet anmelderen Aage Borchgrevink fram slakterkniven i Aftenposten, Halvor Tjønns egen avis: Forfatteren «bedriver klipp og lim-journalistikk». Visste vi ikke, heter det her, at Muhammed «handlet på Guds ordre, ville man fort oppfatte ham som en manipulativ, hevngjerrig, pedofil tyv, med hang til massakre og drap på satirikere.»Hvordan kan Borchgrevink vite at Muhammed handlet på Guds ordre? Får bokanmelder Borchgrevink også meddelelser fra engelen Gabriel? (min uthevelse)
Dvergsdal tar i anmeldelsen sin ikke en ”Versto”, det vil si at Dvergsdal våger å si rett ut hvordan han mener Muhammed fremstår:
Historiker og Aftenposten-journalist Halvor Tjønn har gått til kildene. Han har hentet fram de eldste skriftlige overleveringer fra muslimske historikere om religionstifteren Muhammeds liv og virke, slik de ble nedtegnet i de første generasjonene etter Muhammeds død. Det er, for den som ikke visste bedre, sjokkerende lesning om en brutal og hevngjerrig despot.Det mørkeste kapittelet er massakreringen av jødene i Medina våren 627. Under oppsyn av Muhammed ble 800 menn halshogd. Kvinner og barn ble solgt som slaver. Etter nedslaktingen valgte Muhammed ut den vakre jødinnen Rayhana som sin andel av byttet, og innlemmet henne i haremet som konkubine.
En brutal og hevngjerrig despot, sier Dvergsdal. Og han fortsetter med det mest relevante, nemlig at denne despoten har, med mine ord, betydning helt inn i Stortinget vårt, inn i klasserommene våre, og ikke minst på universitetene våre nå.
Men dette stoffet er ikke til å spøke med. Det blir også for lettvint å si at Muhammed var en mann av sin tid, som verken var bedre eller verre enn andre historiske skikkelser.Problemet er selvsagt at mange av våre dagers 1,3 milliarder muslimer anser Muhammed som verdens mest fullkomne menneske, og handler deretter.
Derfor er det ingen tilfeldighet at Hamas har raketter som bærer navnet Khaybar, en oase i den arabiske ørken der Muhammed i året 629 tvang den jødiske bosetningen til underkastelse.
Dvergsdal roser Tjønns faglige arbeid, og han understreker med bred penn hvor viktig boken er i vår samtid. Han ser ut til å ha forstått hva Trond Berg Eriksen (anmeldelsen i Morgenbladet) dessverre ikke forstod: bokens relevans for vår tid og islams problem med sekularisering, ikke minst så lenge Muhammed anses som det fremste eksemplet.
Jeg mener at Halvor Tjønn har tatt et godt grep om stoffet. Han følger i grunnen god presseskikk ved å gjengi sine kilder mest mulig korrekt, og han unngår bevisst å blande inn egne kommentarer. Behovet for boken er hevet over til.
Særlig Aftenpostens behandling av sin egen journalists arbeid (som Borchgrevink også tillot seg å omtale som en 500 siders Vi Menn-reportasje), burde utløse debatt. Avisen Journalisten kunne med hell se seg kallet. Hva skjedde i Aftenpostens redaksjon da Borchgrevink ble valgt til å anmelde boken, og hvilke faglige og redaksjonelle avveielser lå til grunn for å publisere den infantile, useriøse og usmakelige bokomtalen?
Nå kjennetegnes jo ikke media av selvkritikk, tvert om kjennetegnes journalister og redaktører av å beskytte hverandre og tåkelegge egne feiltrinn. Debatten om Aftenpostens behandling av Tjønns bok – og bokens uhyre viktige relevans for Europas fremtid – må derfor antakelig tas i andre fora?