Hege Storhaug, HRS
De hjemløse. De unge muslimene som blir stadig flere, de som ikke kjenner seg hjemme i nasjonalstaten der de er født, oppvokst og bor. De som presenteres å kunne velge banden fremfor nabofellesskapet på tvers av opprinnelse og religiøs tilhørighet – fordi fellesskapet er så ensartet; de bor i en sone totalt dominert av deres egne, omgitt av ummahens propaganda. De velger kriminalitet i deres eksistensielle hjelpeløshet, nettopp uten foreldre til å guide dem inn i selvstendig tenkning, kritisk fornuft, i glede over å være blant verdens utvalgte; å være født i frihetens og velstandens Europa. Likevel så hjelpeløse, så totalt snevre i sine visjoner for det gode livet, for en human fremtid. De er gjerne ikke praktiserende muslimer i dagliglivet, de trør ikke ned moskeene, langt derifra. Men, i sin mangel på annen identitet enn ”oss mot dem”, ”vi muslimer mot de vantro”, blir de ikke annet enn stammekrigere – stammekrigere for Allah og Muhammed. Det er da livet gir mening, når man kan vandalisere, herje gatene, true, rana, rope ut hvem som er størst (Allah, altså vi, vi muslimene).
Jeg har gått gjennom kapittel 6 – 9 i Islams magt. Europas nye virkelighed. Det er ikke rar lesning, som danskene sier det. For å begynne med kapittel 6: Kriminaliteten er på vei til værs. Årlig beregner København at 700 nye unge innvandrere i alderen 18 – 25 år er på vei ut i en kriminell løpebane. Man må – som så mange ganger før – spørre seg: hvor er samfunnets tålegrense? Hvor mye politi, ja, endog på sikt muligens militære, som må settes inn for å få bukt med den verste kriminaliteten og de verste opptøyene? Hva vil det koste – sosialt, utviklingsmessig, økonomisk?
Tallenes tale er så godt som udiskutable: I København er 73 prosent av de fremstilte 15 – 17-åringene som ble fremstilt for tingretten i 2009 av utenlandsk opprinnelse. Det øker for hvert år og de blir yngre. Det er dramatisk.
Og så det aller mest ubehagelige som det politiske, akademiske og journalistiske lederskapet helst ikke vil snakke om: det er unge fra muslimske land som troner på den desiderte krimtoppen. Mens ikke-vestlig fra andre land ligger lavere på statistikkene enn danskene. Det samme gjelder i andre land.
Innvandrerkriminalitet defineres av politi i København som det største og altoverskyggende problemet i hovedstaden.
Går vi til byer som London eller Brixton er bildet i innvandrertette områder langt verre. Og i disse fortapte områdene trives islamistene særs godt, der de kan spre sine religiøse budskap og kulturelle apartheid blant forvirrede og allerede misledede unge gutter og menn. At statens maktmonopol i slike områder forsvinner gradvis som dugg for solen ligger åpent i dagen.
For ikke å snakke om svindel med trygder, der det i Danmark er dokumentert at endog flyktninger fra Irak hever trygder i Danmark mens de bor i Irak, jobber, og det til høye lønninger. Bærekraft? Samtidig: innvandrer støtter lite oppunder velferdsstatens prinsipper om utjevning mellom rike og fattig, de støtter ”grovt sagt”, kun velferdsstaten hvis det ikke koster dem selv noe, skriver forfatterne.
Parallelt med islamistenes fremmarsj finnes det en stripe eksempler på at danske myndigheter støtter oppunder nettopp denne fremmarsjen og selv er sterkt medskyldig gjennom økonomisk støtte til såkalte kulturforening av dette og hint slag (sjekk ditt nabolag, byen du bor i, hvor mange islamske ”kulturetablissementer” det finnes), der islamistiske budskap spres. I Ishøy kommune utenfor København viste det seg endog at i en klubb for unge innvandrermenn fant politi skuddsikre vester og våpen. Klubben hette for odens skyld Club Medina… Myndighetene spiller altså på lag med krefter som vil knekke det danske samfunnet.
Akkurat som i Norge.
Forfatterne blir selvsagt nødt til å gå innom gettoene, nå også regelrette no go-soner. Det handler om oppsplitting av samfunnet, som illustreres blant annet med at en tredjedel av befolkningen i Sverige nå kan tenke seg å bo i et ”gated community”, altså et avsondret område for å beskytte seg og sine. Mens i Rotterdam, som det sies får et innfødt mindretall i 2012, har et anerkjent teater kjønnsdelt teatersalen, muslimske advokater nekter å følge kutymen med å reise seg for dommeren (vil ikke akseptere en ikke-muslim med høyere autoritet, de anerkjenner kun Allahs autoritet), og et muslimsk medlem av byrådet skrev i et avisinnlegg: ”Hør her, åndssvake originaler, vi er kommet hit for å bli. Dere er utlendingene her, med Allah på min side er jeg ikke redd for noe. Lytt til mitt råd: Konverter til islam, så vil dere finne fred.” Et annet byrådsmedlem vil at byen skal sette opp gateskilt som viser retningen til Mekka.
Det ligger i kortene at i muslimdominerte områder trives shariadomstolene og ”de eldres råd” ( i Pakistan såkalte jirgas, bestående av eldre menn i landsbyen, min merknad), som trer inn som lokal myndighet, for det er Allah som skal råde, ikke de vantro. En britisk rapport, som anslår at det er minst 85 shariadomstoler i Storbritannia, har avdekket blant annet følgende domsavsigelser:
1. Muslimske kvinner forbys å gifte seg med ikke-muslimer. Hvis han ikke konverterer, da. Den skilte kvinnen må gi fra seg barna til eksmannen til hun gifter seg med en annen muslim, og hun mister uansett foreldremyndighet når guttebarnet er syv år og jentebarnet er ni år – helt i tråd med klassisk sharia.
2. Flerkoneri er godkjent og en kvinne kan ikke nekte mannen sex.
3. Sharia står over avgjørelser i britisk domstol.
4. En muslimsk advokat må handle mot britisk lov hvis den strider mot sharia.
5. En muslimsk politibetjent må ikke handle i strid med sharia.
6. En kvinne kan ikke forlate hjemmet uten mannens tillatelse.
7. En jente/kvinne må ha en mannlig verge for å kunne gifte seg.
8. Det er en religiøs plikt å bekjempe briter og amerikanere.
Altså et dagens Teheran eller fortidens Mekka under Muhammed i Churchills hjemland, landet som ikke valgte appeasment da det virkelig gjaldt når en viss annen grotesk ideologi marsjerte endog i Oslos gater. Den samme ideologien som fosser frem i dagens Storbritannia marsjerer dog i Oslos gater i dag. Jeg ”hører” protestene, men bevis det motsatte.
I denne sammenhengen peker forfatterne på den danske svakheten (som også er den norske, jamfør at Stoltenberg overlot ansvaret til den enkelte skolen å takle hijabrestriksjoner eller ei): Danmark har tradisjon for å la lokale myndigheter ha høy grad av selvbestemmelsesrett. Tendensen er at man tar ikke de prinsipielle debatter på nasjonalt nivå. Den faktiske konsekvensen er at på lokalt nivå blir man konfliktsky og gjør det meste for å imøtekomme særkrav uten at det trekkes overordnede linjer om konsekvensene på samfunnsplan. Og enda verre: en god del politikere velger bevisst å imøtekomme særkravene. Det handler særlig om stemmesanking. Ikke minst på venstresiden. Det er også på denne siden de fleste muslimske ikke-liberale politikere i Europa har befestet sine posisjoner i styre og stell, som har ført til korrupsjon, angiveri (kvinner som flykter til det offentlige hjelpeapparatet), og stemmefusk i tro kopi fra opprinnelseslandet, som vi så i Labour i Tower Hamlet i London.
Det er nettopp i Storbritannia – en av Europas fremste multikulturelle høyborger, altså der det var forventet at det skulle skinne av integreringen – at islamismens rotfeste med velsignet hjelp fra toppolitisk hold er så overtydelig. Bare i året 2009 mottok den ekstremistiske Londonmoskeen East London Mosque, og det tilknyttede ”senteret” London Muslim Centre og ”forumet” Islamic Forum of Europe 10 millioner £ (!!), fra britiske myndigheter for det ”fremragende arbeidet” mot ekstremisme som gjøres, ifølge byens borgermester, et forum og moské som besøkes med heder av konglige og statsråder. Dispatches på Channel 4 har imidlertid avslørt at dette vitterlig er et ekstremistisk bolverk med tette bånd til endog terrorister. Forfatterne peker også på undersøkelsen som viser at hver fjerde moské i landet huser ekstremistisk litteratur, og lokale bibliotek gjør det samme der muslimer har fått politisk og byråkratisk innflytelse. Med mye mer. Det symptomatiske er som for Danmark, Norge og stort sett hele bøtteballetten av politiske ledere i Europa, at man ser ikke ulvene i fåreklær, man gjør ikke hjemmeleksen sin når man går i møte med disse lederne som har et ofte så tiltalende ytre og vel så tiltalende språkføring, det samme vi ser når norske politikere turnerer i møter med imamer, talspersoner og dets like, og det samme vi så da Dronning Sonja ble forledet av elendige rådgivere og besøkte Mauwdudis trosbekjennere i Islamic Cultural Center i Oslo. Det er som særlig politikerne våre tror at hvis de behandler ekstremister som kosebamser, ja, så vil de ligge kjærlig på armene våre – snille som uskyldige lam og elske varmen, humanismen og alle våre godslige verdier – som de likeveøl tviler på. For er vi så mye bedre enn dem?” Jamfør også at Islamsk Råd Norge, Pakistansk studentsamfunn, Muslimsk studentsamfunn, og så videre, behandles med største tolerante vennlighet – fordi politikerne våre ikke vet bedre (gidder ikke gjøre hjemmeleksen), eller fordi de tror på kosebamseteorien?
Som Jespersen og Pittelkow kommenterer: muslimer ses gjerne av politikere (og fastlåste meningsdannere) som ”den lille forsvarsløse minoritet”. Da har de samme glemt opplevelsen av å tilhøre den verdensomspennende ummahen, at kloden nærmer seg 1,5 milliarder muslimer, at Europa kan få muslimsk flertall innen utgangen av dette århundret, i storbyer langt, langt raskere, og så videre. De med makt i disse rekkene er som kjent ikke de liberale og sekulære.
Bedre blir det ikke når lands etterretningstjenester stiller opp på seminar og åpne møter med islamistiske organisasjoner, enten det er i Danmark eller Norge (som Jørn Holme gjorde da han var sjefen, og som også har understreket at PST ikke er opptatt av eller redd for ikke-voldelige islamister, som derimot den nederlandske sikkerhetstjenesten, AIVD, definerer som farligere enn de voldelige, da de ikke-voldelige er i sterk vekst og søker å omstyrte samfunnene våre gjennom ekstremt menneske- og samfunnssyn). Slik gis ekstremister prestisje og økt legitimitet overfor ikke-ekstreme muslimer.
Slik legges forholdene også godt til rette for ekstremideologisk fremvekst som eliten – bak skjermede murer kan leve med – men som vil sende oss vanlige folk tilbake til et dagligliv Europa knapt har sett maken til.
Personlig tror jeg ikke majoriteten politikere forstår hva som foregår rett foran nesene deres, endog på deres egne kontorer. Kanskje det er en naiv tro – eller en fornektelse – fordi hvis de vet, oppleves tilgivelse som en umulig øvelse.