Islam

Innrømmelse fra Aftenposten?

Yusuf al-Qaradawis støtte til Adolf Hitlers jødeutryddelse, og påfølgende ønske om at muslimer repeterer Holocaust med egne ”hender”, får Hege Storhaug til å etterspørre en forklaring far Aftenposten: Hvorfor har avisen gitt uforbeholden støtte til al-Qaradawi ved tidligere anledninger? Journalisten.no har publisert leserkommentar av Storhaug.

Fra Journalisten.no

Innrømmelse fra Aftenposten?

Hege Storhaug, Human Rights Service (HRS)Naivismen og kunnskapsmangelen i media, inkludert Aftenposten, knyttet til islamismen er iøynefallende. Derfor er det kjærkomment at avisen presenterer en nyhetsartikkel der Yusuf al-Qaradawi, verdens ledende ideolog for sunnimuslimer, fremstår med sitt ekstreme jødehat og sin hyllest av Adolf Hitler.

For oss som har fulgt al-Qaradawi, er det ikke nytt at han står for utryddelse av jøder, flerkoneri, kjønnslemlestelse, drap av homofile med mer. Utfordringen for Aftenposten er å forklare hvordan avisen helhjertet har støttet oppunder en slik ekstremist.

Klara Klok

8. juni 2007 rapporterte Aftenpostens A-magasin fra innsiden av det Europeiske Rådet for Fatwa og Forskning (ERFF), ledet av al-Qaradawi. Reportasjen oppleves kjemisk fri for kritisk fornuft, og Kari Vogt døper rådet «moderat». Avisen presenterer ERFF som en forsamling «vennlige» menn. Qaradawi er «omtrent så farlig som paven».

Han er en «superstjerne», han er «Klara Klok for muslimer verden over».

Ikke ett ord om at al-Qaradawi påbyr kvinner slør, at han taler varmt for polygami, at han mener at muslimske kvinner ikke kan gifte seg med ikke-muslimer, at han har gitt fatwa til støtte for kjønnslemlestelse, at han har gitt blankofullmakt til palestinske kvinnelige selvmordsbombere, og går inn for dødsstraff for homofile. Reportasjen var et formidabelt svik mot sekulære muslimer – og umistelige verdier i demokratiet vårt.

Lederros

Ikke nok med det. Aftenposten fulgte opp på lederplass og slo fast at reportasjen «reduserer faren for mistenkeliggjøring» av ERFF, et råd som ikke gir «inntrykk av fanatisme eller ekstremisme». Tvert om, mente Aftenpostens leder. Rådet finner «konkrete, praktiserbare løsninger på dilemmaer som oppstår i møtet mellom et verdslig europeisk samfunn og islam, slik troende muslimer ønsker å praktisere sin religion» (10. juni, 2007).

I anstendighetens og historiens navn burde kanskje Aftenposten forklare oss hvordan denne oppvisningen i naivitet og uansvarlighet var mulig?