Hege Storhaug, HRS
Dette er ikke en kommentar som handler om det enkelte mennesket. Mennesket er ukrenkelig. Det er og har alltid vært HRS sin holdning og hele grunnlaget for alt arbeidet vi har lagt ned for menneskerettigheter, fellesskapet og velferdsstaten i nå ni år. Tallene som kom på bordet i dag om at norske barn i Osloskolen blir i mindretall om ca 10 år, handler om vår evne til å videreføre en grunnkultur, et folkelig fellesskap, opprettholde sosial tillit og lojalitet til Kongen, flagget og fedrelandet. Det handler om vår evne til å motstå utvikling av mistillit, stammekultur, og radbrekking av menneskerettigheter etter etniske og religiøse skillelinjer. Det handler om Oslos evne til å opprettholde velfungerende offentlige institusjoner på sikt, i den forstand at den dagen ikke-vestlige voksne er i flertall i byen – som også bare er et tidsspørsmål hvis ikke det skjer et dramatisk politisk skifte – risikerer vi en indre forvitring grunnet korrupsjonskultur som kopieres fra opprinnelseslandene, kombinert med ansatte med gjennomsnittlig lavere faglige kvaliteter enn i dag. Korrupsjonen er der allerede, og innvandrer som nordmenn deltar, enten det handler om ”innsidehandel” knyttet til trygdemisbruk eller brudd på taushetsplikt i barnevernet – altså at saker typisk knyttet til somaliere, pakistanere og så videre, får en ”annen behandling”. Det vil si at disse såkalte kulturekspertene som skal hjelpe barnevernet med å forstå det særegne med somaliske og andres familiestruktur, verdi- og levesett (fordi at?), og ”særlige utfordringer” som det så korrekt heter, jobber for foreldrenes sak, ikke for barnas beste. Lojaliteten er til stammekulturen – ikke det enkelte barnets ukrenkelighet og rettigheter.
Det er blant annet slike dystre tanker jeg får av tallene fra Osloskolen som VG presenterer i dag. Hva bringer fremtiden?
Jeg opplever at situasjonen allerede er utenfor kontroll. ”De” er blitt så mange allerede, og så alt for fort, slik at en reell integrering og verdimessige assimilering har vært helt umulig for den store massen av de nye. Æreskulturen – altså trussel- og fryktkulturen – der konformitetspresset er enormt, der kontrollen over individene er like enrom, og der det å skjule, lyge og benekte for å redde seg fra maktens kontrollører og straffesanksjoner, har slått dype røtter – røtter som det vil ta minst et par generasjoner å røske opp – hvis våre politikere fra og med i dag bretter opp ermene. Det gjør de ikke. Fordi det har gått for langt. Virkemidlene må derfor logisk nok bli så dramatiske at ingen politikere vil våge å ta ordene i munnen en gang. Eksempelvis er praksiser som tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, og flerkoneri helt ute av kontroll. Vårt politiske lederskap har ikke annet enn pene ord i sin munn. Jeg tror de vet bedre. For; fortell meg hvorfor det aldri har vært reist en eneste straffesak i Oslo knyttet til eksempelvis tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse? Tenk; ikke én eneste én! Et bedre bevis for at myndighetenes kontroll er en illusjon finnes knapt.
Slaget er med andre ord tapt. På nåværende tidspunkt. Sagt på en annen måte; det reelle slaget har aldri begynt. Politikerne våre har feiget ut fra første stund. De snudde ryggen til vår egen tradisjon, kanskje best illustrert ved de ”Castbergske lovene” Gjennom arbeidet med Mia Gundersens biografi i 2008, fikk disse lovene en ny dimensjon for meg gjennom denne historien: Mias morfar var født utenfor ekteskapet, og det var ingenting for hennes fattige mormor å hente ut av den rike barnefaren. Hun og barnet fikk bokstavelig tak døren midt i fleisen av en an Stavangers rikeste menn den gang. Verken hun eller barnet hadde en eneste lovmessig rett til verken forsørgelse eller arv. Dette revolusjonerte juristen og stortingsmannen Johan Castberg. I 1915 fikk hedersmannen fra Porsgrunn gjennomslag for en radikal lovendring: ”Lov om barn, hvis forældre ikke har indgaat egteskap med hverandre”, Lov om forsorg for barn”, og ”Lov om forældre og egtebarn”. Slik ble ugifte barnemødre sikret avgjørende slanter til å forsørge seg og barnet, og slik ble barna sikret farens navn og arv.
Hele vår kvinne- og arbeiderhistorie er preget av bruk av lovverk for å sikre likhet og velferd. Det samme gjelder vår nyere historie knyttet til homofile. Altså ingen myke tiltak, men harde, konkrete, udiskutable. Foten settes ned. Men så var det ”de andre” da, de som har en annen hudfarge, annen religion, andre verdier. Det ble åpenbart for vanskelig å håndtere for våre politikere – ikke minst når man har et mediekorps som er så til de grader preget av kolonitiden og selvpisking; ideen om hvit rasisme har således fått lede an i spaltene – og ført til nettopp reinspikka rasisme. Nå er det så mange somaliske jentebarn i hovedstaden, så mange gambiske, etiopiske, kurdiske. Nå er det så mange pakistanske, tyrkiske, kurdiske, singalesiske, indiske, marokkanske ungdommer i gifteklar alder – at å påstå at myndighetene sloss en umulig kamp mot vindmøller, er nærmest et understatement. Det blir med pene brosjyrer og balsamerende konferanser der man etter ”etniske innslag ved åpningen”, fortsetter med ”etnisk flørting” over overdådige lunsjbord. Så kan alle tusle oppløftet tilbake til kontorene sine med en ”ren samvittighet”. Du verden så spennende det flerkulturelle Norge er, og hvilken fantastisk berikelse for oss alle. Ikke sant?
På bakerste benk i salen under konferansen satt derimot en skygge ingen så: hun som ble lemlestet på et skittens bakrom i Mogadishu nylig, mens ”fraskilte” far og mor hygget seg på byens beste restaurant, et besøk betalt gjennom de ekstra stønadene den ”aleneforsørgende” moren får i posten av godhetsregimet Norge AS.
Jeg tror ”Osloprosessen” vil gå fortere enn hva HRS har spådd i rapporten ”Hvem er Norges befolkning i fremtiden”, der vi som de første i Norge fremla en profesjonell prognose for Oslos demografiske utvikling. Jeg er selv et godt eksempel på hvorfor det vil gå raskere. Etter å ha bodd i over 20 år i Oslo indre øst, måtte jeg flytte grunnet sikkerhetssituasjonen min. Oslo vest var selvsagt et mulig alternativ, men ikke godt nok, da man ikke har oversikt/kontroll over nabolaget. Valget falt derfor på et knøttlite sted et godt stykke på utsiden av Oslo. Jeg bor nå i et helnorsk miljø, der det eneste ”eksotiske” innslaget er en svart ung mann som er her om sommeren i en fritidsbolig. Han er også norsk, i den forstand at han er et fullverdig medlem av norsk kultur. Jeg innrømmer det glatt: det er en befrielse å bo her – i en hijabfri sone – hvis det er lov å si det på den måten. Jeg bodde og beveget meg nemlig daglig i et mer og mer fremmed land. Jo da, jeg er en ganske utadvendt person, og oppnår fort kontakt med folk, også innvandrere med typisk muslimsk bakgrunn. Men i den siste kategorien er de åpne kontaktpunktene få. For så mange av dem har snudd ryggen til Norge. Norge er ikke annet enn en økonomisk bussholdeplass. Her i gata er det stikk motsatt. Her passer vi på hverandre, vi følger med i positiv forstand, og tar felles grep når det trengs, enten det er brøyting eller annet. Og vi oppdaterer hverandre på de små hendelsene i dagligdagen, som forrige måneds tragiske ”høydepunkt” da jeg fant en skadet elgkalv ikke langt fra huset, og viltnemda ble tilkalt og felte det stakkars utmagrede dyret. Slikt blir en ”snakkis” og gir opphav til historiske fortellinger fra gatas eldre. Jo mer jeg lærer om stedet, jo nærmere knyttet til det blir jeg. Så nå vet jeg eksempelvis at det ikke har vært så mye snø på ”Lillebo”, som stedet er døpt av en venn av meg, siden Ragnhild flyttet hit i 1945. Fellesskap og nærhet. Plikter og ansvar. Det gir livskvalitet.
Jeg tror flere velintegrerte innvandrere og norske som meg vil velge bort Oslo i årene som kommer, ikke minst barnefamilier. Innen en time fra byen venter Norge – inkludert fantastisk natur på utsiden av en billig stuedør (i alle fall billig i dag, men det vil nok også endre seg jo flere som velger å forlate storbyen). Mange vil sikkert flytte fra østkanten til vestkanten også, og slik blir tigerstaden enda mer segregert enn i dag. Vi vil se et sosialt forfall i øst, med utenforskap myndighetene ikke har ”innenforskap” i. Kriminaliteten vil øke, jenter og kvinners frihet vil ytterligere reduseres, skoler vil brenne som i Sverige, voldtektsratene vil gå til værs, og radikalisering av muslimsk ungdom vil gå ufortrødent, og i løpet av denne prosessen mistet Oslo sin jødiske befolkning.
For å ramse opp noen av det som på de overdådige konferansene går under kategorien ”utfordringer”.
Det er et tungt skip som er i siget i tåkehavet, alt for tungt til at våre pinglete politikere evner eller våger å trekke i bremsen og taue det til kaia igjen. De frykter ubehaget i det offentlige rommet: støyen fra de ”gode” antirasistene og godhetsindustrien i akademia og media.
Ja, leseren av dette har rett: jeg er ingen optimist lenger. Prosjektet er i ferd med å bli ”Ekstremistan”, for å låne tittelen til Aslak Nore. Hadde ikke bitte lille Norge fortjent bedre?¨