Innvandring

Nestekjærlig innvandringspolitikk i Storbritannia

”Britons never, ever, ever shall be slaves” – briter skal aldri, aldri noensinne bli slaver. Dét synger britene i den kjente og stolte nasjonalsangen der de lovpriser Storbritannias herredømme på verdenshavene. Men jo da, britene kan nok en dag bli slaver.

Denne artikkelen parallellpubliseres i Norge IDAG nr 47, 2007. Jens Tomas Anfindsen, HRS

Britene kan
nok bli slaver en dag. Faktisk finnes det alarmerende tegn på at de er på vei
til å bli det allerede. For britene er ikke lenger herrer i sitt eget hus.
Andre folkeslag er i ferd med å få en dominerende posisjon i landet, og de er
målbevisst på vei mot å innføre ordninger som vil sørge for at briter og andre
ikke-muslimer får en underordnet posisjon i samfunnet.

Det hele
begynner med demografien. I sommer viste en OECD-rapport at 10% av
Storbritannias befolkning var født i utlandet. Dette er altså kun snakk om
innvandrere som selv har kommet til landet og inkluder ikke andre- og
tredjegenerasjons innvandrere. Ingen kjenner det eksakte tallet for Storbritannias
innvandrerbefolkning, men det vi vet, er at prosentandelen etniske briter er
synkende og at den nå nærmer seg 80 %. Det vi også vet, er at dette bildet
endrer seg meget raskt. Mens den etnisk britiske befolkningen har høy
gjennomsnittsalder og få barn, har innvandrerbefolkningen lav
gjennomsnittsalder og mange barn. Selv uten ytterligere innvandring, vil derfor
forholdet mellom innvandrere og briter endre seg betraktelig i løpet av de
neste årtier. I tillegg kommer en innvandring så massiv at det savner sidestykke
i historien. De senere årene har Storbritannia tatt imot rundt en halv million
innvandrere i året!

På slutten av
sekstitallet mottok Storbritannia rundt 75 000 innvandrere i året, dette
falt til 50 000 i 1971, og til 37 000 i 1997. Nedgangen skyldes
restriktive tiltak fra myndighetenes side. Men så kom Labour og Tony Blair til
makten. Akkurat som Norges Kjell Magne Bondevik, mente Blair at kristen
nestekjærlighet krever en liberal innvandringspolitikk. Kort tid etter at Blair
kom til makten skjøt således innvandringen opp til flere hundre tusen individer
i året. Konsekvensene av Blairs nestekjærlighet er nå massive
integreringsproblemer og full overbelastning, mange steder kollaps, av statens
velferdstjenester. Oppvekstmiljø og trygget er sterkt forverret for store deler
av den opprinnelige befolkningen i landet.

Dette har ført
til såkalt ”white flight”, et fenomen som nærmest fungerer som bensin over den
demografiske bomben. Samtidig som 574 000 innvandrere kom til
Storbritannia i 2006, valgte hele 200 000 etniske briter å forlate landet.
De fleste av dem som drar, er høykvalifiserte arbeidere som har større tro på
fremtiden i Canada eller USA. Undersøkelser viser at deres motiver for å
forlate sitt eget hjemland har en fellesnevner: hverdagslivet i Storbritannia
er mange steder blitt uutholdelig for hvite briter. Lokalsamfunnene
fragmenteres av etniske motsetninger og raseres av lovløshet. Hvite barn
trakasseres i skolen. Vold og terror fra det islamske minoritetsmiljøet sprer
frykt i lokalmiljøet.

Og det er
vanskelig å komme bort ifra at det nettopp er den muslimske innvandringen som
byr på de største og mest fundamentale integreringsutfordringene. I første
omgang har britene fått merke dette gjennom et skred av særkrav og tilpasningsdiktat
fra de islamske organisasjonene (gjerne støttet opp med dulgte trusler om
opptøyer og bråk hvis muslimene ikke får det som de vil). Krav til halal-mat i
skolen, kjønnsdelte gym-timer, bønnerom på arbeidsplassene, butikkansatte som
nekter å berøre svinekjøtt og alkohol, leger som ikke vil behandle pasienter av
motsatt kjønn, pasienter som nekter å ha kvinnelige leger, krav om at kvinnelig
helsepersonell må bære hijab, nekt av Holocaustundervisning i skolen,
trakassering av jøder, kvinnelige lærere og homofile, trusler og vold mot
annerledes tenkende, krav til islam-vennlig pressedekning og
historieundervisning som fjerner negative henvisninger til islamsk jihad, krav
til spesielle blasfemi- og ytringsfrihetslover, kjønnsdelte strandsoner, egne
åpningstider for muslimer i svømmehallene, samt sivilrettslige shariaråd og
shariarådgivere i politiet, for bare å nevne noen av de sakene britene har fått
i hendene i den senere tid.

Samtidig har
britiske myndigheter reservasjonsløst omfavnet den multikulturelle ideologien,
og støttet minoritetsgruppers rett til å beholde og utøve sin egen kultur og
religion. Myndighetene har derfor lagt seg i limbo for å imøtekomme muslimenes
krav, og har håpet at de på denne måten skulle kunne forhandle frem gode
relasjoner og vennskap, og slippe unna vold og opptøyer. Denne strategien har
vist seg å være fullstendig forfeilet. Ikke noe land i Vesten har en så
radikalisert muslimsk befolkning som Storbritannia.

En ting er
islamske terrorangrep og stadig nye pågripelser av islamske terrorister – dette
er bare symptomene på dypereliggende problemer. Det er i moskéene vi finner
årsakene til det som skjer. I juli i år viste en undersøkelse utført av The
Times at ca. 600 av Storbritannias moskéer – altså rundt halvparten av landets
moskéer – var forbundet med den såkalte Deobandi bevegelsen (en pakistansk
sunni-bevegelse som også gav opphav til Taliban i Afghanistan). ”Forkynnerne” i
denne kulten håner vestlige verdier, oppfordrer sine tilhengere til jihad og krever
at muslimer må isolere seg fra det øvrige samfunnet.

For bare noen
dager siden kom det anerkjente analysebyrået Policy Exchange med en rapport som
viste at én fjerdedel av britiske moskéer distribuerer såkalt hatlitteratur. Dette
dreier seg om pamfletter, bøker og brosjyrer som inneholder hatefulle ytringer
eller oppfordringer til vold mot annerledes troende; jøder, kristne, apostater og homofile i særdeleshet.

Dr. Patrick Sookhdeo er en av europas aller fremste
eksperter på islamisering. Han er rådgiver i Nato, professor ved George C.
Marshall European Centre for Security Studies, seniorrådgiver ved Defence
Academy of the UK og forsker ved Security Institute of the UK. Sookhdeo
advarer om at islamistene i Storbritannia er iferd med å opprette autonome
enklaver der sharia-lovene skal gjøres gjeldene. I disse sonene vil flerkoneri
være tillatt, alkohol forbudt, hijab påbudt, med mer. Faktisk er slike soner
allerede opprettet et stykke på vei, og britisk etterretning kjenner til at
britiske moskéer bygger opp våpenlagre og trener egne ”politistyrker” eller
militser. Ifølge Sookhdeo vurderer britiske sikkerhetstjenester seriøst
scenarier for hvordan de skal håndtere eventuelle uavhengighetserklæringer fra
muslimske byer/bydeler. Spørsmålet er om man skal sette inn militæret og slå
ned opprøret, eller om man rett og slett skal tillate muslimene å opprette sine
egne «småstater» innad i staten. Situasjonen er både uavklart og
ustabil, og man er spesielt oppmerksom på situasjonen i innvandrertette byer
som London, Leicester, Bradford og Liverpool.

For øvrig er Sookhdeo selv en apostat fra islam. Han ble kristen i 1969 og
har siden den gang vært en foregangsmann i arbeidet for å beskytte forfulgte
kristne, noe som faktisk er en meget aktuell problemstilling i dagens Storbritannia.
I september i år slapp Channel 4 et rystende dokumentarprogram som viste
hvordan menigheter i Storbritannias muslimske områder drives under jorden.
Ex-muslimer som har gått over til kristen tro forfølges og deres familier trues
på livet, menighetslokaler ramponeres, pastorer lever i skjul og må stadig
bytte adresse for ikke å bli banket opp av det islamske ”religionspolitiet”. Channel 4 anslår at rundt 3000 kristne i Storbritannia lever i daglig frykt for forfølgelse. I dagens Storbritannia går faktisk kirken – det vil si den delen av
kirken som lever – under jorden.

Dette er altså
dagens Storbritannia. Og dette er altså hva den kristne Tony Blairs
nestekjærlighet og landets arbeiderpartiregjering har greid å trumfe igjennom,
stort sett uten plagsom innblanding fra det britiske folket, godt flankert
av tidsåndens relativisme, multikulturalisme og politisk korrekthet. Det er
utrolig hva kristen nestekjærlighet kan utrette hvis man bare er blåøyd nok.