– Hvorfor er det tre ganger så høy ledighet blant innvandrere som blant andre, når samfunnet skriker etter arbeidskraft, spør iranskfødte Arezo Banafsheh i Aftenposten.no
Banafsheh, som selv tar høyere utdannelse og som også er medlem i Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM), støtter regjeringens tiltak med såkalt moderat kvotering. I dette tiilfellet vil moderat kvotering innebære at hvis to kandidater stiller likt, skal den med innvandrerbakgrunn foretrekkes.
Per i dag har 2,8 prosent av de ansatte i statsadministrasjonen ikke-vestlig bakgrunn. Høyest er andelen i helse- og omsorgssektoren med 5,5 prosent, mens den i forsvaret ligger på 0,6 prosent. Det er 12 statlige virksomheter, herunder Husbanken, Oljedirektoratet, Statsbygg, som fra neste år skal forfordele stillinger til innvandrere. Disse virksomhetene er plukket ut fordi de har mange ansatte og dermed en viss utskiftning av arbeidskraft, og de er valgt fordi de har en viss geografisk spredning. Både Statsbygg og Arbeids- og velferdsdirektoratet har regionkontorer ulike steder i landet og Oljedirektoratet ligger i Stavanger. Resten av virksomhetene er lokalisert i Oslo.
Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys mener at moderat kvotering er et sterkt virkemiddel, men hvem som skal gå foran i jobbkøen er ikke avklart. For hva gjør man hvis to innvandrerkandidater stiller tilnærmet likt? Skal man da forfordele etter hvilken gruppe som har høyest arbeidsledighet statistisk sett? For eksempel ved at en somalier skal kvoteres inn foran en iraner?
– Det er i første rekke de innvandrerne som har de største problemene med å komme inn på arbeidsmarkedet. Vi snakker ikke om svensker, sier hun, og legger til at selv om ledigheten gledeligvis går ned også blant innvandrere, er gapet mellom andel arbeidsledige nordmenn og arbeidsledige innvandrere fortsatt stort.
Banafsheh sier hun skulle ønske dette tiltaket hadde kommet før, og påpeker at det er avgjørende for innvandrerungdom å se at det nytter å ta utdannelse. Hun sier videre at temaet skjult diskriminering er mye omtalt i de fora hun deltar i.
– Jeg tror det er et reelt problem for mange. Det kan være mange ingeniører som kjører taxi rundt omkring i Oslo, sier hun og bruker ord som «degradering» om det mange opplever etter endt utdannelse.
Hun sier videre at hun håper at også at det å ha vokst opp i to kulturer og være tospråklig blir regnet med når man skal vurdere hva slags kompetanse en person har.
Men disse uttalelsene stemmer dårlig med erfaringene til blant annet NHO. I februar i år hevdet NHO-direktør Sigrun Vågeng at langt de fleste innvandrere har mulighet for å få jobb. Det sentrale er kompetanse, og ikke hvilket navn en har. Hun mener at den største trusselen er at det sprer seg en myte om at ikke utdanning nytter. I juli i år gikk dekk-kongen Tommy Sharif, med pakistansk opprinnelse, hardt ut mot nettopp KIM fordi de hevdet at innvandrere vil være de første som mister jobben hvis arbeidsledighet øker, og at de heller ikke får de jobbene de er kvalifisert for. Tøv, sa dekkongen Sharif, som også kan støtte seg på svensk forskning. Farbod Rezania avdekket at i Sverige spiller etnisitet, diskriminering og arbeidgiverens holdninger mindre betydning for om innvandrere får jobb eller ikke. Viktigere er faktorer som alder, utdanning og hvor man bor i Sverige. Han viste også til at i dag er en femtedel av legene i Sverige innvandrere, og at det ikke finnes noen grunn for å påstå at innvandrere bare får ukvalifiserte jobber, eller at leger kjører taxi og at ingeniører driver pizzabutikk. Også i Danmark stilles det spørsmålstegn ved hvorvidt innvandrere holdes ute fra arbeidsmarkedet. En rekke danske ledere av flere større bedrifter gikk i oktober ut og etterlyste søknader fra innvandrere. De hevdet at påstanden om at det er vanskelig å komme seg inn på arbeidsmarkedet hvis man har innvandrerbakgrunn, er et mantra som går igjen. De mente forklaringen er at innvandrere er forutinntatte og gir opp på forhånd.
Det er for øvrig også et spørsmål om såkalt tospråklighet er noen fordel. I august hevdet logoped Unni Jacobsen at mange elever med innvandrerbakgrunn slett ikke er det som mange kaller tospråklige. Realiteten er heller at de er halvspråklige – de kan verken det ene eller andre språket godt nok.