I en artikkel om arbeidsinnvandring skriver NHO-direktør Sigrun Vågeng at arbeidsinnvandring og innvandringspolitikk generelt er et svært viktig og samtidig svært vanskelig og sammensatt tema. Men i et økonomisk perspektiv krever arbeidsinnvandringen, i den grad den skal bli lønnsom, en rekke betingelser: Det handler både om hvem som kommer, i hvilken grad de bidrar til verdiskapning og sist, men ikke minst, om de blir permanent i Norge eller om de drar igjen.
Vågeng skriver at Norge er inne i den kanskje sterkeste høykonjunkturen vi har hatt, hvor behovet for fagarbeidere er særlig påtrengende i byggenæringen og verftsindustrien. Og som EØS-medlem er Norge en del av EUs regelverk om fri bevegelse av arbeidskraft. Med arbeidsinnvandrere fra EU-landene, spesielt de nye, og særlig Polen, har norske bedrifter kunne påtatt seg oppgaver som de ellers måtte ha latt gått ut av landet. Dette bidrar til styrket samfunnsøkonomi, og mindre press på arbeidsmarkedet generelt. Slik sett blir kortsiktig arbeidsinnvandring i en høykonjunktur en åpenbar fordel, men i et langsiktig perspektiv er det flere utfordringer.
For det første; er arbeidsinnvandring svaret på eldrebølgen? Svaret er både ja og nei, for det henger både sammen med hvilke betingelser arbeidsinnvandringen skjer på, og hvordan Norge legger til rette for å beholde arbeidsstyrken lengst mulig og aktivisere alle de som står helt eller delvis utenfor arbeidsmarkedet.
At vi får en rekke eldre fører til nedgang i arbeidskraft, samtidig som behovet for pleie- og omsorgstjenester øker. Men NHO deler ikke ideen som flere politikere lanserer, nemlig at vi må importere pleie- og omsorgspersonell for å ”få varme hender”. NHO mener at hovedstrategien må være å nyttiggjøre egen arbeidskraft, hvorpå det vises til at 700 000 personer i yrkesaktiv alder står helt eller delvis utenfor arbeidslivet og mottar offentlig stønad. Vågeng skrivet at det er viktig å legge forholdene til rette med skreddersydde tiltak for de som vil og kan arbeide slik at frafallet fra arbeidsstyrken blir så lite som mulig. Eldrebølgen vil forsterke viktigheten av dette arbeidet. Videre påpeker hun at en viss arbeidskraftimport kan avhjelpe kortsiktige flaskehalser, men kan også tilsløre behovet for å begrense frafallet fra arbeidsstyrken og mobilisere alle deler av egen arbeidsstyrke.
Det stilles to spørsmål:
1. Vil vi om 10, 20 eller 50 år ha en samlet verdiskaping som bidrar til å øke velferden for enkeltindividene?
Ifølge NHO er svaret langt på vei ja. Men det forutsetter at folk står i arbeidet, at det ikke innføres rause velferdsordninger (eksempelvis arbeidstidsreduksjoner), samt økt yrkesdeltakelsen hos en raskt voksende innvandrerbefolkning. I tillegg må Norge oppfyller sine internasjonale miljøforpliktelser.
2. Vil vi om 10, 20 eller 50 år ha en sammensetning av yrkesbefolkningen som er tilpasset de varer og tjenester som etterspørres?
Her er svaret noe mer sammensatt. Ifølge NHO handler det om fleksibilitet – både i utdanningssystem og på arbeidsmarkedet. Viktig er et generelt høyt relevant utdanningsnivå, sammen med gode muligheter for etter- og videreutdanning.
Så til kjernespørsmålet: Vil arbeidsinnvandring kunne dempe følgene av en aldrende befolkning?
Vågeng viser her til sentralbanksjef Svein Gjedrem, som i sin årstale 15. februar 2007 sa følgende:
«Arbeidstakere fra andre land – som Sverige og Polen – med familier og størsteparten av sitt forbruk i hjemlandet, gir økt produksjonskapasitet i Norge, men tilgangen på slik arbeidskraft begynner nå trolig å bli mer begrenset. Annen arbeidsinnvandring skaper ikke økt verdiskaping per innbygger. Innvandrere som tar varig bopel her, bidrar like mye til økt etterspørsel som til økt produksjon.»
Det tilsier at arbeidsinnvandrere som blir boende her permanent, bidrar ikke bare til økt produksjon, men også til økt etterspørsel og forbruk av varer og tjenester. Når de henter familien hit øker det etterspørselen etter barnehager, skoler, utdanningsinstitusjoner, boligbygging og så videre. Videre vil permanent innvandring føre til økt forbruk av trygde- og pensjonsytelser og andre velferdstilbud, herunder arbeidsledighetstrygd når konjunkturene svinger. Og som Vågeng skriver: Alt dette kan gi oss en større økonomi, men ikke nødvendigvis en bedre. Et stort land er ikke nødvendigvis bedre enn et lite land.
Det sentrale for NHO er at under en høykonjunktur er kortsiktig arbeidsinnvandring en fordel, både for enkeltbedrifter og for samfunnet som helhet. Men på lang sikt er den samfunnsøkonomiske gevinsten ved permanent arbeidsinnvandring, mer usikker. I verste fall kan den slå negativt ut. Unntaket er svært høyt kompetente arbeidstakere.
Men Norge tiltrekker seg i liten grad høykompetente arbeidsinnvandrere. Heller tvert om; ifølge NHO er Norge, satt på spissen, et mer attraktivt innvandringsmål jo lavere kompetanse man har.
Vågeng viser til den danske velferdskommisjonens beregninger, som har vurdert om innvandringen til Danmark har vært økonomisk bærekraftig, i et verdiskapingsperspektiv, der konklusjonen er at innvandrere og etterkommere fra den tredje verden er klare netto mottakere av offentlig støtte. Vågeng påpeker at det er grunn til å anta at det samme er tilfellet i Norge. Hun viser til at hva gjelder arbeidsinnvandringen til Norge rundt 1970-tallet, så faller yrkesdeltakelsen dramatisk etter om lag 10 år i Norge. Videre påpeker hun at vi heller ikke kan se bort fra såkalt «trygdeshopping», det vil si folk som under dekke av arbeidsinnvandring kommer for å nyte godt av rause velferdsordninger.