Ulf-Arvid Mejlænder

Etter kronikken «Si det som det er» på NRK Ytring i vår, fikk jeg 1700 kommentarer på nett og et stort antall direkte henvendelser. Mange støttet kritikken av tradisjonelle mediers fortielser knyttet til islam og kulturkonflikt, men jeg fikk også min dose av de vanlige beskyldningene om å spre hat, rasisme og intoleranse. Blant annet ble jeg kalt «en halvbrun rakker fra Frogner». Man kan trekke på smilebåndet av selve formuleringen, men merkelappen er alt annet enn morsom. Jeg vokste opp i en familie som var blitt hardt rammet under nazistenes styre, og så på nært hold hvordan smertefulle erfaringer fra krigsfangenskap kunne prege et helt liv. Gjennom oppveksten ble jeg grundig vaksinert mot alle former for totalitære ideologier. Nettopp derfor er jeg på vakt mot tankegods som søker å begrense frihet, livsutfoldelse og ytringsrett. I vår tid er det viktig å diskutere om religionsbasert maktoppbygging basert på befolkningsendring kan være en risikofaktor i så måte. Mediene viker unna I en periode som kan vise seg avgjørende i vår historie, fortsetter hovedstrømmediene å vike unna. Uviljen mot å granske hvorvidt multikultur og politisk islam kan utfordre samfunnets stabilitet og demokratiets grunnverdier, er seiglivet. På andre områder er antatt farlige endringsprosesser gjenstand for massiv journalistisk innsats straks de lar seg identifisere. Klima er et typisk eksempel. Mediene fingransker alle rapporter, folkelig uro løftes frem og politikere stilles til ansvar. Pressen er føre var. Den gjør jobben sin. Innvandringsfeltet er et enestående eksempel på det motsatte. Klimaforskningen opererer med begrepet «tipping point», for å beskrive terskler da endringer kan utløse store, og i noen tilfeller irreversible endringer. Begrepet kan på samme måte knyttes til migrasjon, dersom det er fare for at befolkningsutskifting kan true nasjonal identitet, kulturarv og frihetsidealer. For hovedstrømsmediene står ikke slike vinklinger på dagsordenen. Hvis migrasjonspessimistene har rett, kan det vise seg å være for sent når pressen våkner. Pressens samfunnsoppdrag For å fylle sitt samfunnsoppdrag burde redaksjonene kappes om å beskrive risikoen ved fremveksten av et religionsbasert samfunnssyn som mange mener strider mot det verdimessige fundamentet i vår vestlige sivilisasjon. Det naturlige ville vært at lederskikkelser ble ustoppelig konfrontert, og stilt skarpe spørsmål som skar igjennom utstudert, tvetydig uklarhet. Vi burde sett en presse som forlanger åpenhet om kostnadene ved innvandring, fremtidig generasjonsregnskap og manglende effekt av integrering. Vi burde sett at redaksjoner kastet seg over undersøkelser som avdekker at anti-vestlige holdninger og sharia står sterkt blant unge muslimer som er født og oppvokst i Europa. Vi burde sett at de profesjonelle refserne fra Flyktninghjelpen, Amnesty og Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) begynte å få krevende motspørsmål, og at biskopene i Den norske kirke ble konfrontert med sin uforståelige omfavnelse av konkurrenten islam, ikke minst sett i lys av undertrykkelsen og forfølgelsen av kristne minoriteter i en rekke land. Frie røster knebles I mangel av en slik presse må vi sette vår lit til alternative medier og folkelig engasjement. Derfor opprører det meg at mektige krefter arbeider for å tie i hjel de frie røstene, og begrense mulighetene til kritisk ytring. Vi ser at toneangivende politikere vil frata Human Rights Service statsstøtten og går i bresjen for annonseboikott av Resett. Vi ser at meningskontrollen i sosiale medier øker, at islam-kritikere stenges ute fra ytringsarenaer, at folkelig bekymring kalles rasisme og at begreper som «fremmedfrykt» og «islamofobi» brukes kynisk for å gjøre det belastende å stå opp for frihet. I kampen om Norges sjel blir det definert som en sykdom å tilkjennegi normal og velbegrunnet skepsis mot islam som ideologi og samfunnsprosjekt, mens de som lukker øynene for eventuell risiko blir kalt rause og inkluderende. Så bakvendt er den norske offentligheten. Tar friheten for gitt Snart skal vi feire begge våre frihetsdager: 8. mai, da vi minnes seieren over nazismen, og nasjonaldagen 17. mai. Det vi feirer har vært selvsagt så lenge at det tas for gitt. Vi er blitt makelige og mette, og innbiller oss at frihetsverdiene våre er så overlegne at alle vil slutte opp om dem, bare de bor her lenge nok. Vi undervurderer motkreftene i verdens åndskamp, og overvurderer oss selv. Hver generasjon har en frihetskamp å kjempe. Vi har også vår, selv om den er annerledes enn da mine foreldre og besteforeldre gjorde motstand mot nazistene. Vi må se den, og stå oppreist i den, for våre barn og barnebarns skyld. Vi må fortsette å ytre oss, selv om det kan koste, og aldri sette vår frihetsarv i spill. Slik strider vi den gode strid, i kampen mot mørke krefter. Ulf-Arvid Mejlænder er forfatter, kommunikasjonsrådgiver og styremedlem i Frogner FrP

Ulf-Arvid Mejlænder

Om skribenten

En halvbrun rakker fra Frogner