Christopher Rødsten

Først publisert i VG 14. september Både Venstre og Kristelig Folkeparti har vinglet veldig i sin støtte til regjeringen og lagd mye bråk når de synes de har fått for lite i budsjettforslagene, i stedet for å forhandle rolig og så stå frem som seierherrer. Har Høyre/Frp-regjeringen gitt dem relativt mye, har de heller ikke dyrket seieren, men fortsatt med høylytte krav, og skapt et inntrykk av konflikt, bråk og problemer. Det har skadet både dem og regjeringen. Bestevenn-strategi. Venstre skjønte dette farlig sent, og forsøkte så en langt mindre konfronterende tone, den såkalt «bestevenn-strategien». Venstre dempet angrepene på Frp og Listhaug for innvandringsretorikken, de meste ekstreme og utopiske klimakravene, begynte å snakke om skole og lot Trine Skei Grande opptre sammen med statsministeren. Det gjorde dem også mer spiselige for taktisk stemmegiving fra Høyre-velgere, noe som utvilsomt avgjorde valget for dem. En venn som har undersøkt fant at om hadde Venstre i Oslo Vest og Akershus hadde hatt samme trend som landet totalt, så hadde partiet mistet omtrent 9.050 stemmer. De kom 8.300 stemmer over sperregrensen. Det beste rådet til Venstre og KrF er etter mitt syn å ta ansvar og gå inn i regjeringen. Da må de i hovedsak la Høyre vinne frem på olje, skatt og helse, og Frp på innvandring, eldre og vei. De burde heller konsentrere seg om å vinne frem og profilere seg på områder der de har, og/eller der deres samarbeidspartnere ikke har, sakseierskap. Profilsaker. Politisk samarbeid fungerer best når dem du skal samarbeide med ikke forsøker å drepe profilsakene dine, der du har sakseierskap og per definisjon står relativt sterkest hos velgerne. For Venstres del burde det kanskje være små- og mellomstore bedrifter, innovasjon, personvern og effektive miljøtiltak. For KrF burde det kanskje være familiepolitikk og bistand, selv om de åpenbart burde begynne å tenke nytt rundt bistandspolitikken. Og så må Høyre bremse nye liberaliseringer i homopolitikken. I tillegg må det bli fortsatt stans i oljeutvinning i Lofoten, til tross for at norsk leverandørindustri har få prosjekter i boken efter at Sverdrup og Castberg er ferdig utbygd i 2022. Det betyr at KrF, Venstre og ikke minst befolkningen må skjønne at det er et stort offer fra Høyre og Frp, og ditto en enorm seier for KrF og Venstre. En større og bredere plattform for å selge egen politikk ved deltakelse i regjeringen, vil, tror jeg, bidra til at de to partiene holder seg over sperregrensen til neste gang. Særlig hvis de i tillegg lærer seg å selge sine seire og forklare sine nederlag med de samme samarbeidsseirene. Folk skjønner jo at ulike parter med ulike prioriteringer må gi og ta. Alternativ B. Alternativet for regjeringen er å tilnærme seg Senterpartiet. Jeg vet at det virker vanskelig akkurat nå, men politikk er jo det muliges kunst, og er det noen som er realpolitisk orientert i norsk politikk, så er det Senterpartiet. Senterpartiet gjorde et godt valg og fikk 18 representanter, to mer enn Venstre og KrF fikk (8+8). Overfor Sp er de klareste konfliktene reformer med sentraliserende/regionaliserende effekt (kommune, politi, forsvar), EØS, ulv og landbruk. Det som både er irriterende og bra med Senterpartiets folk er at de er alltid villige til å forhandle, og bryr seg egentlig bare om mer penger til bøndene og distriktene. Her kunne man kanskje tenke seg at Sp legger EØS-motstand til side, ble med på noen kompromisser på reformsiden og fikk en opptrapping av støtten til bøndene, si 4-5 milliarder over fire år. Med en oljepengebruk på 220 milliarder og et statsbudsjett på 1.300 milliarder burde dette være mulig, spesielt hvis partiene i fellesskap tok ansvar for kuttene. Dette ville selvsagt vært tungt for Sps mer venstrevridde tilhengere i kommunal sektor, men de pragmatiske, næringslivsvennlige bøndene ville antagelig synes at dette var bra. Og partilederen som har gitt dem suksess er bonde. Regjeringen måtte nok skyte mer ulv enn Vidar Helgsesen liker, men for de aller færreste Høyre- og Frp-velgere vil det være noen "dealbreaker". Det er nok en del av de globalt orienterte «Davos-menneskene» i Høyre som vil holde seg litt for nesen, men statsministeren har vist seg som en pragmatiker. Og Sp er tross alt solide NATO-tilhengere. Man kunne føre en fornuftig og strengere innvandrings- og integreringspolitikk, kutte i offentlig sektor, redusere skattene, styrke privat eierskap, fortsette med veibyggingen og redusert ambisjonene noe på togutbyggingen som i stor grad verken er miljøvennlig eller øker kapasiteten effektivt, og som i hovedsak går til det sentrale Østlandet. Kanskje partiene til og med kunne ta mot til seg å gjennomføre noen innstramninger i sykelønnen? Dessuten ville regjeringen kunne sette igang med utredning av Lofoten-Vesterålen, slik at man kan sikre videre aktivitet for de 60.000 som arbeider med å ferdigstille Castberg og Sverdrup til 2022. De tre partiene Høyre, Frp og Sp fikk en samlet oppslutning på henholdsvis 47 prosent (Finnmark), 54 prosent (Troms) og 55 prosent (Nordland) i de tre nordligste fylkene, så vi må anta at det er en interesse for å utvikle oljeindustrien i landsdelen. Så: Hvis KrF og Venstre fant ut at dette er regjeringens plan B, så ville de kanskje også bli mer medgjørlige og tenke strategisk?

Christopher Rødsten

Om skribenten

Forslag til Regjeringens plan A og B